Nye historier fra meg om frokosten Harald i all hovedsak hadde gått glipp av, avgjorde det hele. Det må  bli overnatting på Skei Hotell på tilbaketur også mente Harald. Ikke meg i mot. Noen timers kjøring ditt også, men tanken på  morgendagens frokost  fungerte greit som motivasjon.

Først noen mil på snøglatte veier og mørke tunneler før det var tid for ferge igjen. Og den var i perfekt rute i forhold til reiseskjemaet vårt. Hadde knapt nok fått etterfylt litt helt nødvendig vindusspylerveske før vi ble mast om bord. Parkerte bilen på anvist plass og ruslet litt rundt på dekk.

Og da dukket det opp et fantastisk syn. Vi hadde akkurat kommet bort til rekka da vi så det. To store rygger som brøt den ellers rolige vannflata og forsvant igjen i dypet. Hval mente Harald. Spekkhoggere forsatte han med å mene. Og da Harald tross alt er født borte i en fjor i nærheten av der vi befant oss, og jeg ikke hadde noe bedre forslag, godtok jeg det uten noen særlig protester.  Og jaggu dukket de  opp igjen. Og forsvant igjen. Du tar vel bilder sa Harald. Klart det sa jeg og pilte bort i bilen for å hente kamera. I håp om at de skulle dukke opp en tredje gang.

Noe de ikke gjorde selvfølgelig. Om det var min piling eller om det var noen hvalsnappere i nærheten vites ikke, men borte var de. Irriterende, men et fantastisk syn var det jo i hvert fall.

Av ferga, og inn på det de kalte europavei på skiltene igjen. Ryggen ble ikke noe bedre av det må vite. Men veiene bedret seg og ved nitiden på kvelden så vi lysene fra Skei Hotell. Hyggelig jente i resepsjonen som tok i mot kravene våre om å få tilbake rommene våre fra natta før. Ja, men dem har vi jo ikke fått ryddet ennå, stammet hun. Hvor møkkete kan de bli fra fire timer forrige natt mente jeg, og Harald, snartenkt som han er, la til at det selvfølgelig ikke var noe i veien for et skikkelig prisavslag, grunnet at de ikke hadde ryddet ennå. Jenta var enig og dermed var den saken ute av verden.

Med jordslag i ansiktet og rygger i vinkel, fristet det skikkelig med en varm dusj. Men før vi gjorde noe som helst på rommene våre var det stor enighet om et par pils, en matbit og litt planlegging av resten av kvelden på hotellet.

Bare sånn at du skal slippe å gjette. Det smakte helt fantastisk. Røkelaks og brun drikke med skum på passet  helt fortreffelig godt denne kvelden.

Rask planlegging ble gjennomført innemellom matbiter og drikke. En varm dusj, en halvtimes strekk av ryggen, reine klær og felles oppmøte i baren en time senere.

Kvelden gikk ikke helt etter planen. Første del, den med varm dusj, fikk jeg til. Del to gikk ikke så bra. Det vil si strekk av rygg fungerte, det med en halvtime skar seg. Og med den resten av planen.

Måtte bare slå fast det da jeg våknet morgenen etter. Ringte over til Haralds rom. Om han hadde savnet meg i baren kvelden før? Påstod at han ikke hadde det, men det var nok store sjanser for at baren hadde savnet oss begge.

Savne oss skulle i hvert fall ikke frokostbuffen gjøre, og en snau halvtime etter hadde vi funnet bordet vårt i spisesalen. Et par gode råd vil jeg her dele med dere.

Sørg for et bord nærme buffeen i gangavstand fra toalettet og beregn deg god tid. Start forsiktig, altså ikke med fire speilegg masse bacon og stekte pølser i første runder. Hent i stedet ett speilegg, litt bacon og stekte pølser fire ganger inne mellom små porsjoner laks, roastbiff, diverse oster og alt det andre bordet frister med. Og ikke minst: Det er ingen skam å ta røyk og kaffepauser.

Aldri mer en ett egg av gangen Harald

Allting har jo sin ende dessverre, også denne frokosten. Til slutt måtte vi bare gi oss og ved tolvtiden trillet vi ut i bilen, bokstavelig talt. Med lettere magesmerter og ubehaglig småraping satte vi kursen mot neste fergeleie og etter bare ett par dobesøk senere nådde vi ditt, hvor ferga tok oss trygt over.

Hvor ferga tok oss trygt over

Så  bar det oppover fjellsiden for å komme oss over til østlandet igjen. En liten avstikker for å beundre Borgund stavkirke i all sin vinterprakt  ble en nedtur. Den hadde de nemlig pakket inn for vinteren.

Men den hadde de pakket inn for vinteren

Hemsedalsfjellet på den annen side hadde de pakket ut igjen. Så da tok vi til høyre der og freste oss opp på Hemsedalsfjellet. Hvorfor heter det Hemsedalsfjellet forresten? Så ikke en eneste dal der oppe jeg. Men en fin tur var det i snøføyka.

En fin tur i snøføyka

Hemsedal derimot er en dal som vi fortsatt var veldig mette i mavene våre da vi ankom. Så mat var ikke påkrevd. Bare litt snax og mineralvann for blodsukkeret må vite. Og midt i mellom snaxinnkjøp og skidresser i fancy farger, traff jeg jaggu på en gammel bekjent som jeg må tro det er sikkert femten år siden jeg traff sist. Og med gjensynsgleden intakt ble avreisen noe forsinket.

Hjem kom vi da til slutt. Sent utpå kvelden lastet Harald en sliten kollega og masse metallsøkerutstyr ut av bilen sin og gjennomførte de siste kilometerne hjem til seg selv på en mesterlig måte.

Tusen takk Harald for en flott tur, som jeg gjerne gjentar når som helst

Og enda mere tid på å skjønne hvor jeg var. Kom jo på det etterhvert. Var jo på vei vestover for å sjekke ut et område for eksplosiver.

Stablet hele meg (er jo en del) opp av køya og inn i en meget liten dusj. Varmt vann var det der i hvert fall og fordelen med en sånn liten dusj er jo at man kan lene seg mot veggen og sove en skvett, mens varmtvannet utfører sine oppgaver.

Avreise var planlagt  til senest halv åtte. Min normalfrokost består som regel av mange kopper kaffe og ikke noe særlig annet.  Gjorde et unntak denne morgenen. Hotellet reklamerte nemlig med utsøkt frokost. Måtte jo prøve den. Kvart på sju ringte jeg over til Harald. Klar for frokost? Ikke helt klar, men påstod tappert at han nesten var oppe i sittende stilling på sin vei ut av senga. Møtes i matsalen erklærte jeg og satte kursen dit. Hotellet hadde sitt på det tørre. Maten var utsøkt. Her var det både egg og andre skalldyr. Kjøtt og fisk i smakfulle varianter

Harald dukket opp omsider opp med søvn i blikket. For han ble det stående buffe, før vi spant ut av gårdsplassen  kun minutter etter oppsatt skjema. Fulgte en vei de så flott kalte europavei, mulig i mangel på ordet krøttersti og ankom etter en stund fergeleiet, mens jeg forklarte min venn hvor mange retter han hadde gått glipp av til frokost.

Morgengrøssent på fergekaia

De få minuttene vi startet etter skjema viste seg å bli utslagsgivende for dagens fergetur.  Med bråbrems på kaia og nyrene i ulage rakk vi akkurat å se bakluka på ferga forsvinne utover fjorden. Heldigvis dukket det opp en ny ganske snart og etter litt diskusjon rundt slektskapet mellom meg og Harald med billettøren, tøffet vi over fjorden. Dog med voksenbilett til meg også. Av på andre siden og  videre vestover. Og nå begynte det virkelig å minke på snøen. Og det minket fort helt til vi kom til en ny fjellknatt vi måtte over. Ble faktisk en ganske spennende nedstigning på andre siden.

Men så åpenbarte det seg et fantasisk syn. Akkurat som om noen hadde satt strek og slutt for vinteren. Rett inn i våren kjørte vi. Et fantastisk syn. Bratte fjell og dype fjorder. Stumme av inntrykk sneglet vi oss den siste biten av fedrelandets vestside på stadig smalere veier.

På stadig smalere veier

Bare en ferge forsinket møtte vi kommunens mann. Akkurat der vi hadde avtalt å møtes. Han la seg foran og viste oss stadig, enda, smalere veier. Helt ut ditt hvor veien hadde rast ut, og der var det veldig smalt kan jeg opplyse om. Bekymret ikke oss, for vi skulle jo ikke lenger. Der møtte vi flere av kommunens ansatte

Det som derimot bekymret oss litt var terrenget vi skulle søke i. Det vi trodde skulle være et relativt flatt område, var bratt. Veldig bratt var det. Følte nesten at vi skulle delta i filmen Cliffhanger. Bare nesten da. I tillegg var det i perioder områder med hardfør lyng som ikke var spesielt interesserte i å la søkerplatene våre få kontakt med bakken under. Heldigvis  hadde vi medbrakt både en PI søker (som søker en del dypere) og et håndholdt magnetometer for bruk der lyngen ble for tett.

Bratt nok

Der det ikke var lyng, ja der var det gress. Og det gresset var farlig glatt. Vi for vår del innså at selv om ikke søkeområdet var så stort, så ville det ta det meste av dagen, så her var det bare å sette igang. Fikk på oss arbeidsklær, startet oppstigningen og lot metallsøkerne jobbe.

Hvilken utsikt det ble der oppe. Helt fantastisk. Blått hav og høye fjell. Skulle vi få bedre utsikt enn dette, måtte vi nok finne et eksplosiv som vi var veldig uheldige med. Helt til Runde så vi (i følge kommunens formann), og da solen stakk frem. Ja da mangler jeg faktisk en del bokstaver på tastaturet for å beskrive hvor vakkert det var.

Vakkert var det

Teknikken ble å søke seg oppover, for så å skli på rompa ned igjen . Fordeler og ulemper med alt også glatte kjeledresser. Fordelene var flott skliføre nedover. Ulempen var å stoppe i tide og ikke å skli nedover på vei oppover. Men det gikk da på et vis. Ved funnsignal ble den andre ropt over og  jorden pirket vekk forsiktig til vi kunne avgjøre i fellesskap om det var trygt å fjerne gjenstanden.

Ikke alle steder det var lurt å skli

Hadde nok vært liv her for en sytti års tid siden. Veldig lite sølvpair og den type turistsøppel, men desto mere krigsrelaterte saker. Piggtråd, redskaper og ikke minst splinter av granater. Og hver gang en av oss fant noe måtte den andre klatre over dit for å sjekke og være enig. Mye arbeid og svette i sånn, men man slurver ikke med sikkerheten.

Uten veldig spennende funn, men med veldig påløpende kaffetørste takket vi gladelig ja da det ble spørsmål om kaffe nede fra veien. Og den smakte. Kommunens kaffe blandet med gode historier fra området fikk de selvinnvilgede ti minuttene til å gå forferdelig fort.

Opp igjen. Mere skrot å finne og sånn gikk nå dagen helt til jeg hørte Harald kalte på meg for ente gang. Klatret over til han og lyttet til signalet fra søkeren hans. Relativt stort signal. Sånn cirka granatstørrelse. Gress og  jord ble forsiktig fjernet. Og så lå den der da. Blindgjengeren. Eller den sannsynlige blindgjengeren rettere sagt. Den så jo forsåvidt veldig grei og hyggelig ut der den lå, men vi lot oss ikke lure. Kommunens folk ble varslet og kom klatrende opp til oss. Og var det noe det var enighet om, så var det at denne overlot vi til fagfolk. Stedet ble forsvarlig merket og vi fortsatte videre med vårt.

Denne ble overlatt til fagfolk

En udetonert  granat er akkurat passe spennende nok på en dag, og heldigvis var det ikke flere å finne. Veldig greit, da dagen gikk fort og den aller siste delen av søkinga foregikk i lys montert foran i panna.

Tid for retur ble da til slutt. Svette, slitne, sultne og møkkete takket vi kommunens menn for at vi hadde fått nyte utsikten deres. De takket i sin tur for hjelpen. Ikke noe som er bedre enn når alle er fornøyde. Og alle var det.

Vi var fornøyde, kommunen var fornøyd og entreprenøren som skulle begynne å grave der var usedvanlig godt fornøyd.

Med bare noenogseksti mil hjem igjen kom vi oss avgårde østover igjen.

Og om vi opplevde noe morsomt på hjemtur?

Det får bli neste historie.

Og vei må man ha må vite. Fylle opp rasområdet var ikke noe alternativ så det ble bestemt at veien måtte legges noen meter lengre inn. Så langt, greit nok. Helt til noen kom på at denne delen av kysten vår var gjenstand for mye utbygging av bunkersanlegg i perioden 1940 til 1945, så muligheten for etterlatenskaper med mye smell i, var en fare som absolutt var til stede. Kontakt ble opprettet mellom kommunen og forsvaret, sistnevnte anbefalte en runde med metallsøker.

Og dermed havnet hele problemstillingen i min mailbox. Kunne jeg være behjelpelig, og det hastet. Klart jeg kunne. Tok kontakt med min gode venn Harald  og lurte på om han kunne tenke seg å bli med. Dette kunne han veldig tenke seg, og avtalen med kommunen ble til at vi skulle være der lørdag klokken 10.

Mulige eksplosiver fra annen verdenskrig tuller man ikke med. La det være sagt med en gang. Men dette var et oppdrag  arrangert av det offentlige som skulle være tilstede, og betingelsene var om at ved den minste mistanke om eksplosiver skulle arbeidet stoppes. Dette i kombinasjon med det beste søkerutstyret fra Eskeland Electronics og mange års erfaring med metallsøker valgte vi å si ja. Men ellers: Driv aldri med denne typen søking.

På denne årstiden fantes det noen små hindringer som måtte tas hensyn til. Stengte fjelloverganger og dårlig vær mellom oss og søkerstedet for eksempel.  Men som tidligere tilhengere av Lord Baden Powel er vi jo beredt på det meste og pakket deretter. Avreise ble satt til fredag ved to tiden.

Nå er det slik at Haralds tidsregning ikke alltid synkroniserer med andres tidsregning, så av erfaring visste jeg at ved totiden i praksis krevde at jeg burde være klar ved firetiden. Innstilte meg på det. Men denne gangen hadde Harald tatt oppgaven veldig alvorlig og overasket med å stå på døra mi allerede klokka kvart over tre. Kjempebra det, og halv fire rullet vi nordvestover mens vi sjekket vær og føremeldinger på medbragt Ipad.

Stryn fjellet stoppet seg selv. Siste kolonne vestover var kvart over fem, og selv vi skjønte at det kunne vi umulig rekke der vi ved firetiden satt i kø på vei ut av Oslo. Det måtte bli Hemsedals eller Filefjell. Uavhengig av det valget måtte vi først nå Hønefoss. Noe som i seg selv virket nesten uoverkommelig i den stillestående køen vi var en del av.

Kø ut av Oslo

Planen var å fylle opp både bil og magesekker med drivstoff på Hønefoss, men køen gjorde at vi måtte ta en ørliten nødpølsestopp før vi kom til Sandvika. Svingte ut av køen, spiste nødpølse (og tanket opp bilen) og svingte inn i køen igjen. Ikke langt unna plassen vi svingte ut fra.

Allting har en ende, også denne køen selv om vi var litt i tvil en stund, så altfor lenge etter passerte vi Hønefoss. Nødpølsene satt enda, så planlagt spising der ble utsatt. Ny sjekk av veimeldinger, gjorde Filefjell til det sikreste alternativet. Dermed tok vi oss i kast med de såpeglatte veiene mot Fagernes.

Fagernes er Fagernes. Lokale racerbilførere som skulle vise hverandre hvor glatt det var, og ellers folketomme gater. Vi fikk i alle fall hamstra batterier og proviant der før det var tiden for å starte oppstigningen mot Filefjell. Veldig glatt og passe bratt selvfølgelig, men fritt for polske trailere på tvers, så opp kom vi. Og over. Mye snøfokk og vurderinger om å melde seg inn i blindeforbundet senere, så vi endelig skiltet med Sogn og Fjordane på.

Over Filefjellet

Endelig over

Haralds forsikringer om at det var snart snøfritt mens vi sklei nedover på vestlandssia stemte dårlig. Skliende forbi avkjøringen til Borgund stavkirke ble vi enige om at den kunne vi heller beundre på turen tilbake.

Snøfritt på Vestlandet du liksom

Ferga fra Lærdal skulle gå regelmessig hele døgnet. Klokkene våre var akkurat regelmessige da vi sklei inn på kaia, så det kunne jo ikke passet noe særlig bedre. Etter å ha forklart oss at de nektet å tro at jeg var Haralds sønn, og dermed kvalifiserte til barnebillett, kastet mannskapet loss og satte oss trygt over fjorden.

Ingen taxfree ombord, så vi brukte overfartstiden på litt hvile og sjekk av ledige hotellrom. Hviletiden gikk dårlig som hviletid, men Skei Hotell lovte oss ledige rom og ønsket oss velkommen.

Hviletid gikk dårlig som hviletid

Skei Hotell ble det. Med noen glatte og snøfylte veier (som Harald påstod at ikke var det) senere la vi til ved Skei Hotell ved halv to tiden om natten. Høy partystemning der da vi ankom. Den eneste vi faktisk ikke fant var resepsjonisten. Til gjengjeld fikk vi tid til å knytte nye bekjentskaper med bygdas halvfulle befolkning. Akkurat det vi savnet etter en lang dag. Vi fikk for eksempel vite at ferga vi skulle ta videre neste morgen også gikk veldig regelmessig, faktisk nesten hver eneste uke.

Kjente en befriende følelse da endelig resepsjonisten dukket opp, og da han i tillegg kunne tilby oss hvert vårt røykerom var det rene julaften.

Rommene var små. Noe vi ikke brydde oss noe særlig om. Satte vekkerklokka på kvart på seks, stupte i puta og fikk ikke sove. Typisk nok. Heldigvis var søvnproblemene av forbigående art og utpå sen natt, veldig tidlig morgen, gled jeg inn i drømmeland. Husker ikke helt hva jeg drømte om, men det kan nok ha vært noe med spennende søking og høye smell i.

Hvordan det gikk med selve søkinga…

Vel jeg skriver jo dette i ettertid, så jeg kan jo avsløre at det gikk helsemessig ganske bra. Hva vi fant, og hvordan, derimot får bli neste historie..

Kjenner jeg gruer meg litt til alle historiene som har hopet seg opp de siste par måneder, men det gjør jo at det blir flere historier utover vinteren.

Aller først får jeg gjøre ferdig den fantastiske turen til Danmark, så her kommer del tre

Tenk deg et land hvor mennesker er usedvanlig hygglige. Et land hvor det er fanatsisk å være metallsøker. Et land hvor solen skinner når det sprutregner hjemme. Et land hvor de har et måltid før de kommer til frokosten. Et land hvor bakken er sprekkfult av historie. Et land hvor lekfolk og fagfolk jobber side om side for å redde denne historien. Et land som er så flatt at en gammel bobil ikke trenger å slite med bratte og lange oppoverbakker.  Danmark er et slikt land.

Også denne lørdags morgenen. Det med solen denne morgenen fikk jeg foresten bare høre om litt senere på dagen. Klokka seks på lørdags morgen har jeg mer enn nok å gjøre med påkledning og oppstandelse fra senga. Men man må tidlig opp hvis man skal nyte morgenmat klokken syv. For dansk morgenmad er jeg villig til å ofre litt søvn for.

Ottmari  gjenntok oppgaven sin fra dagen før og avleverte oss i akkurat passe tid til morgenmaden. Tellus sin egen formann gjorde unna dagens brifing mens vi spiste. Smart trekk, vanskelig å protester på noe, når man har munnen full av roastbiff. Ikke fordi det var noe grunn til å protestere, men sånn for sikkerhets skyld. Et triks jeg ikke kommer til å dele med fruen.

Avgang søkersted var satt til klokka halv ni, så her var det god tid til både å spise og få smurt seg en stor frokostmatpakke. Må vel bare innrømme at matpakker er ikke noe jeg har veldig mye erfaring med. Særlig delen med innpakning sliter jeg litt med. Pleier vel alt for ofte og overlate det til noen utrolig dyktige folk nede på bensinstasjonen.  Men nå måtte jeg smøre på egne ben. Jeg har vel tidligere skrevet at Lien er en reser på nyttige tips. Også denne morgenen.

Her er Liens oppskrift. Ferskt rundstykke deles på langs, fylles med pålegg . Rundstykket plasseres så på et litt for stort stykke aleminiumsfolie, som igjen slås rundt den nevnet rundstykket. Oppskriften gjenntas til dagens frokostbehov antas dekket. Fantastisk.

Så med armene fulle av noe som til forveksling kunne ligne en stabel bakte poteter, var jeg på plass i Ottmari til forskreven avgangstid. Først skulle vi gjøre ferdig gårsdagens jorde før vi skulle videre til et nytt søkersted. I en lang og velorganisert kolonne satte vi oss i bevegelse mot gårdagens sted. Parkerte oppe ved den gamle kirken og til Ottmaris stor glede fikk hun plass ved siden av sin bobilveninne fra dagen før.

Parkerte oppe ved den gamle kirken

Resten av jordet fra dagen før gikk unna på noen raske morgentimer. Det vil si at deler av det fikk vi ikke gått over da det var okkupert av grunneiers maisåker. Han var nok ikke veldig oppsatt på å få ødlagt årets forsyning av popcorn, så den lot vi være i fred. Forsåvidt greit å ha litt til senere turer også. Ble nok ikke like mange funn nå som dagen før, men noe ble det da. Lien kom drassene med en spennende klipping mynt fra 1518 og den vakte jo veldig begeistring. Lien var ikke akkurat missfornøyd selv heller. Mumlet inne i smilet sitt at om han bare kunne finne en dirhem eller en romersk mynt nå ,så hadde dagen vært fulbragt.

Klippingen til Lien

Kolonnen satte seg i bevegelse mot neste søkersted. Ikke så langt avgårde, men litt tid tok det jo. Underveis befant det jo seg en slik koselig frokostplass. Og der hadde bilen med alle sponsede drikkevarene etablert seg.

Kolonnen sklei inn på plassen til en turist med campingvogns store fortvilelse. Han hadde nå bare en tretti førti biler mellom seg og landeveien. Felles innsats og dugnadsånd så var han fjernet. Arkeologer og metallsøkere kastet seg over matpakker, drikke. nye røverhistorier og nydelig sjøutsikt. Her var det koselig å sitte må vite.

Matpakker i det grønne

Noen flere funn ble det derimot ikke av det, så mette i magen, forsatte vi videre til neste søkeplass. Her skulle det etter sigende også være funnet spor etter bebyggelse fra vikingtiden. Som Ormen Lange, eller for den saks skyld, hvilket som helst godstog strakk en lang rekke parkerte biler seg langs veikanten. Ut spratt dagens metallsøkere og arkeologer. Selv fikk jeg klemt Ottmari inn i et buskas.

Kort men effektiv brifing før området ble startet spavendt av de fremmøtte. Selv  hadde jeg jo min egen oppgave, så med skuldern nedlesset av kamerautstyr ruslet jeg rundt  på åkeren. Knipset et bilde av et smil her og av et funn der.

Temperaturen hadde virkelig dratt seg opp nå. Solen tro virkelig til for å på sin måte gjøre dagen perfekt. Meldinger der hjemmefra om store nedbørsmengder, gjorde ikke oss det minste.

Og folk koste seg. Metallsøkte litt. Gravde litt. Diskuterte litt, og bare koste seg alt de kunne.

Folket koser seg i solen

Selv måtte jeg et nødvendig ærend til nærmeste by som snarest. Fant plassen min i Ottmaris copit og stakk ut kursen i den retning jeg bestemt mente at byen lå. Hadde ikke kommet langt før jeg hørte noen urovekkende lyder. Urovekkende lyder er jo ikke helt uvanlig i en bobil av Ottmaris alder, men denne hadde jeg ikke hørt før.  En blanding av subbe og dunkelyder øker hurtig stressnivået hos en hver bobilsjåfør. Og siden jeg er typisk  en av disse, kjente jeg tydelig på et stadig økende nivå av stress.

Hva i all verden kunne nå dette være. Etter over åtte tusen problemfrie kilometer de siste månede så skulle Ottmari begynne å tulle her nede i Danmark ? Det skal vel ikke være sånn vel ?

Og sånn var det ikke heller? Etter at noen fotgjengere jeg passerte hadde pekt på Ottmari og gjort hverandre oppmerksom  på et eller annet som angikk henne, svingte jeg inn på en bensinstasjon for å sjekke.

Jaggu hadde hun ikke fått med seg en relativt stor busk, som hun hadde gjemt under bilen. Tok på meg gartnerminen og fikk fjernet busken fra Ottmaris underside.

Nødvendige ærend ble unnagjort, gartnerhanskene ble tatt av og vi returnerte søkerplassen. tk meg litt fri fra journalistarbeidet og fikk søkt noen timer jeg også. De store funnene uteble for min del, men det var deilig å få søkt litt igjen.

Men Lien derimot,  klarte å finne seg en Dirhem . Og dermed var hans dag fullbragt

Dagens feltsesong ble avsluttet på jordet. Noen meget takknemlige  arkeologer fortalte hvor glade de var for samarbeidet med dem, og ikke minst hvor nyttig det var.

Takknemlige arkeologer fikk overrakt blomster

Kort hvil før kveldens gallamiddag. Ottmari tok oss trygt frem som alltid. Og igjen, hadde jeg bodd i Danmark hadde jeg nok spist meg ihjel. Vanvittig god mat i enda vannvittigere porsjoner. Hyggelig mennesker trakk heller ikke ned.

Men det som trakk meg ned , og mange med meg, var Ole Lukkøye. Med andre ord senket natten seg tidlig denne kvelden også.

Og dagen etter var det tid for mere søking

Delen med morgenbad var utredet kvelden før. Dreide seg rett og slett om språkforvirring og betød i praksis at det var helt greit å vaske seg før man spiste morgenmad. I og med at jeg opprinnelig kommer fra et møblert hjem, så er dette en skikk jeg er vant med, så det skulle nok gå greit.

Dusjen er et bra sted å starte, så dermed tok jeg meg en tur ditt. Litt varierende justeringer av kraner oppfylte tre behov. Varmt vann lettet pannebåndet, kaldt vann gjorde meg mer våken (om en på en ikke foretrukket måte), og en kombinasjon av disse to, klargjorde meg for morgenmad. Så kan dere notere dere at det er mere enn Kinderegg som dekker tre ting her i verden.

Resten av den norske delegasjonen hadde samlet seg ved Ottmaris utkant, da jeg, nedlesset med metallsøker og  kamerautstyr velvet meg ut på plassen.

Ottmari hadde tydeligvis vært oppe en stund, og virket veldig klar for dagens oppgaver. Startet med et fornøyd hyl, og noen minutter senere avleverte hun oss på fellestedet.

Avleverte hun oss på fellesstedet

Helsemessig er det nok veldig greit at jeg ikke bor i Danmark. Har problemer nok her hjemme med t-skjorter som stadig blir kortere, og tenker med gru på hvor korte de hadde blitt her nede. Var liksom ikke grenser hvor mye god mat våre danske venner hadde fylt fatene med. Vet ikke om O.B. Wik presenningsfabrikk har avdelinger i Danmark, men det hadde nok blitt et krav hvis jeg skulle flytte hit.

Og mens vi overfylte magesekkene våre, ble lokalet fylt av danske metalldetektorister og arkeologer som sjekket inn. Et par gamle svenske bekjentskaper fra en tidligere tur dukket også opp.

Brifing var satt til klokken ti. Som igjen ga oss som hadde kommet kvelden før greit med tid til å fordøye morgenmaden i rolig atmosfære. Vi trakk oss tilbake til hagen hvor jeg nøt en god kopp kaffe og et par idoform som Lien hadde vært forutseende nok til å ta med. Klok mann han Lien.

Vårt danske vertskap sendte ut en erfaren detektorist, ved navn Rasmus for å underholde oss. En meget morsom og kunnskapsrik kar. Mange artige og spennende historier ble utvekslet i dennee deilig morgenstund. Og det er vel ikke tvil om at danske metallsøkerforhold, bare er en våt drøm for oss fra andre siden av Skagerrak.

Den norske delegasjonen underholdes av Rasmus

Ryktet om at den nye Sieg myntkatalog var til salgs på andre siden av bygget, satte fart i oss. Vanskelig å leve uten den må vite. Bøker ble innkjøpt, bladd i, og diskutert. Og nå hadde det ankommet veldig mange å diskutere med.

Bøkene ble bladd i og diskutert

Klokken ti var vi igang med briefingen. Takk til arrangørene for punktlighet og program som virket veldig bra og punktlig. Arkeolog Lene B. Frandsen fra Varde museum fortalte om området vi skulle søke i Her var det funnet spor etter flere langhus fra vikingtiden og arkeologene var veldig spente på hva vi kunne bidra med av løsfunn. Hun fortalte en hel masse annet også, men blandingen av språkproblemer og en tidlig morgen, gjør at jeg ikke skal referere det her.

Arkeolog Lene B. Frandsen fra Varde museum fortalte om området vi skulle søke i

Samling ved bilene for felles kjøring til dagens søkeplass. Ottmari hadde funnet seg en annen bobilvenninne å konversere med og var litt grinete for å bli avbrutt. Noen trøstende ord om at hans nye flamme skulle til samme sted, gjorde underverker. Uten noen flere dikkedarer startet hun villig og fant sin plass i kolonnen.

I en lang rekke, med en lederbil i front og en bakerst, beveget vi oss i en eller annen himmelretning til vi var fremme på plassen. Igjen meget velorganisert av Tellusgjengen.

Søkeområdet var på forhånd inndelt i felter, sånn ometrent 50 ivrige metallsøkere ble delt inn i grupper med hver sin gruppeleder i grønn vest, arkeologene fant sine plasser og jeg fikk frem kamerautstyret.

Startskuddet gikk og som en hagleladning spredde alle seg utover jordene. Søkere ble justert og folk fikk surret seg ut av hodetelefonledninger og satt igang med søkingen. Var forøvrig ikke så mange hodetelefonledninger som jeg er vant med fra Norge. Virket som veldig mange av danskene hadde gått over til XP Deus og den søkeren er jo, i tillegg til å være en veldig god søker, helt uten plagsomme ledninger.

En av de danske gutta var kommet over en sølvskje, som jeg og han var dypt konsentrerte rundt, da vi hørte det ble ropt nede på jordet at funn var gjort. Sølvskje måtte bare forbli sølvskje og med hurtige skritt bevegde vi oss ditt det ble ropt fra.

Å, for en deilig start på dagen. En treflikka spenne ga håp. To av flikkene var dog borte, men hva kan man forvente etter tusen år i jorda, med en ivrig plog som prøver å ta livet av deg sånn et par ganger i året.

En treflikka spenne ga håp.

GPS posisjoner ble tatt, finner ble gratulert, funnet ble loggført og varsomt plassert i posen sin, før alle gikk tilbake til sitt.

Dog ikke lenge. Nytt rop ikke så langt fra det første. Og det hørtes da veldig mørskt ut. Joda, det var vår egen Nils Ove som satt der nede på jordet, og vinket med det meste. Nye hurtige skritt ble avviklet.

Arkeologene fremviste begeistring. Det gjorde de forøvrig hele tiden, men denne gangen var det tydelig en dose ekstra begeistring. Nils Ove løftet en del av et reimbeslag opp av hullet. Ikke  hvilket som helst reimbeslag, men et Irsk/engelsk ett.

Reimbeslaget til Nils Ove

Arkeologene fremviste begeistring.

Og dette var bare starten. Skivefibler og andre spennende ting ble gravd opp over hele jordet. Ble mange hurtige skritt med tungt kamerautstyr på meg denne dagen. Men usedvanlig artig da.

Skivefibler og andre spennende ting ble gravd opp over hele jordet.

Stor ansamling av folk langt der borte. Skjønte jo at her var det bare å starte marsjen igjen. Men det var det verd. Etter min personlige mening fikk jeg nå se dagens fineste funn.

En nøkkel. En helt utrolig flott nøkkel. En helt utrolig flott nøkkel formet som en fisk. Var nok ikke noe trioving dette, nei. En meget stolt finner av dansk herkomst tok imot gratulasjonene som haglet, og pakket nøkkelen pent inn.

En helt utrolig flott nøkkel formet som en fisk

Med så mange fine funn er det vanskelig å huske pause, men en smart hjerne kom da på det til slutt. Ikke nok med at det er godt med pause, men jaggu hadde ikke det lokale næringsliv sponset arrangementet denne helgen, med feltarbeidsdrikke. Kakespising var det også mulig å delta på.

Pausen, fylt med kakespising, god drikke og enda bedre røverhistorier ble unnagjort med stor innsats. Folket forsvant ut på jordene igjen og det samme gjorde jeg. Måtte bare innom Ottmari for tømming og bytting av minnekort. Ville jo ikke gå glipp av eventuelle nye funn.

Kakespising, god drikke og enda bedre røverhistorier ble unnagjort med stor innsats.

Som jeg gikk glipp av selvfølgelig. Denne gangen var det en av svenskenes tur. Gull ble det. Gullring. Så bra da. De tre fineste funnene var nå fordelt på de tre landene som deltok.

Gull ble det. Gullring

Ringen, nøkkelen, reimspenna og den treflikka spenna var funnet ganske nær hverandre og utpekte seg automatisk til et sted for grundigere undersøkelser. Området ble delt opp i ruter som igjen ble fylt opp med mennesker og metallsøkerne deres.

Området ble delt opp i ruter som igjen ble fylt opp med mennesker og metallsøkerne deres.

Tilbudet til meg om å søke en av rutene, var ikke vanskelig å slå til på. Kamerautstyr ble raskt byttet ut med søkerutstyr, og litt etter svingte jeg og søkeren oss på jordet.

Ikke det at jeg fant noe særlig, men en blybit med litt uleselig tegn på skapte jo en viss interesse, hos meg selv i hvert fall.  Ikke noe særlig spennende ble funnet av de andre heller, men det var godt å få søke litt i alle fall, sånn mot slutten av en flott dag.

Tilbake i leiligheten, var det raskt av med arbeidsklær og like raskt på med gåbortklærne. Eller klær henholdsvis med og uten gjørme er vel en riktigere definisjon. Det var nemlig klart for middag med kollegane.

Middag med kollegane.

Og selvfølgelig smakte den like fantastisk som ventet. Deilig gryterett og dessert som jeg ikke helt lenger husker hva bestod av. Godt var det, det er helt sikkert.

Gode, mette og med den verste tørsten slukket inntok vi plassene for å overvære premieutdelingen. Av den enkle grunn at jeg ikke skjønner et kvekk av tresser, fjerser og halve sådanne kan jeg ikke reffere hvor mange fine funn som var levert inn denne dagen, men det var mange.

Tre funn pekte seg allikevel ut. Nils Oves irsk/engelske spenne grunnet sjeldenhet, Danskens fantastiske nøkkel grunnet sin skjønnhet og svenskens gullring grunnet at gull er tross alt gull. Juryen var satt på en umulig oppgave. Hvordan er det mulig å plukke en vinner blant tre slike funn da? Det går selvfølgelig ikke, så den eminente juryen gjorde det eneste de kunne gjøre. Tredelt førstepremie ble det erklært.

Vinnerne ble kaldt frem for mottagelse av fine premier til stående applaus og hurrarop som ingen ende ville ta.

Vinnere

En ikke akkurat missfornøyd Nils Ove, representerte Mørekysten og Norge

Nydelig mat, god drikke og masse hyggelige mennesker etter en lang dag i felt får konsekvenser . Konsekvenser i form av tilløp av narkolepsi. Symptomene var i alle fall veldig like.

Ikke så mange timene etter sov jeg trygt og i drømmen var det ikke få funn som skulle finnes dagen etter.

Ikke så mange timene etter sov jeg trygt

Bifrost er et samarbeidsprosjekt mellom danske metallsøker og arkeologiforeninger. I år var det Detektorklubben Tellus som arrangerte, sammen med Museet for Varde By og Omegn, en undersøkelse på en gammel vikingboplass. Tellus er også vennskapsforening med Norges Metallsøkerforening og stilte fire plasser til disposisjon for oss nordmenn. Selv fikk jeg tilbud om å bli med som skribent og fotograf og var derfor nummer fem fra det kalde nord. Må jo bare tilstå at jeg lurte med meg en metallsøker eller to i håp om å få søkt litt jeg også.

Reisemakker Nils Ove som var importert fra Mørekysten kvelden før, og forøvrig en meget hyggelig kar og veldig rutinert metallsøker, tok vekkingen med fatning. Kom seg opp i sittende stilling, og sammen delte vi en kanne kaffe før vi stabbet oss ut i en morgengretten og allerede ferdigpakket Ottmari.

Nils Ove grep rattet og jeg husker ikke hva jeg grep. Ut i tåkehavet bar det. Og hvilket tåkehav det var. Skulle vært påbudt med tåkelur på morgenstunder som denne.

På Hurum skulle vi plukke opp Kjell, og etter bare et bom på avkjørselen til Oslofjordtunnelen og derav en påfølgende liten tur om Drøbak, skimtet vi nok en reiseklar metallsøkerist i tåkehavet. Mannen og hans bagasje ble lastet inn i Ottmari før ferden fortsatte mot Larvik, hvor vi skulle møte de to siste deltagerne, Lien og Trygve, i tillegg til Superspeed II.

Kjell er en av de beste historiefortellerne jeg kjenner. Gjennom et langt liv, både som metalldetektorist og ellers, er det ikke snaut denne mannen har opplevd. Og med måten han formidler disse opplevelsene på kan han trollbinde sitt publikum akkurat hvor lenge han vil. Noe han ofte vil.

Damen som hadde tatt i mot bestillingen på bilettkontoret noen uker tidligere, hadde nok enten sliti litt med språket, rettskriving eventuelt kombinasjon av disse. Navnene våre stemte litt dårlig nemlig med de navnene kollegaen hennes som vokter innkjøringen til havna i Larvik hadde på skjermen sin.

Men feilene var ikke verre enn at eksempelvis Fjeld ble til Kjell igjen og bufebestillinga var det ikke noe problemer med, så etter å ha overbevist portens vokter om at gassen på Ottmari var avslått på forsvarlig og forskriftsmessig måte, fikk vi kjørt oss på plass i fergekøen.

På plass i fergekøen

Vet ikke om portens vokter stolte helt på dette med Ottmari og gassen, for ikke før var vi på plass i køen så dukket en grønnkledd mann opp og lurte på om gassen var avslått. Forklarte at vi ikke hadde brukt den mellom porten og køen vi sto i, så det var nok fremdeles i orden. Flott, svarte grønnkledde, da kan du låse opp luka så jeg får sett det med mine egne lyse blå. Klart jeg kunne. Med stor lapp på luka om at gassen var skrudd av rullet vi inn i magen på Superspeed minutter senere.  Bare så det er skrevet, mannen var hyggelig han og sikkerhet til sjøs har jeg ingen problemer med.

Superspeed bragte oss trygt over

Lien og Trygve, kjørte Audi med firehjulsdrift, har begge lang erfaring med metalldetektor og veldig trivelige karer, møtte oss på buferestauranten . Fikk utlevert oss et bord og dermed spiste vi oss tvers over Skagerrak, en tre timer og førtifem minutters tid, bare avbrutt av korte dobesøk og røykepauser.

Spiste oss over Skagerrak

I Hirtshals spyttet Superspeed oss ut igjen og vi tok landeveien fatt. Ottmari skjønte fort at å holde følge med Audi oppsatt med firehjulsdrift langs lange danske motorveier, var et døfødt prosjekt. Vi valgte oss mindre veier med dorgefart og lot dagen og kilometerne passere i retning- veldig syd i Danmark.

Nå er jo ikke nabolandet i syd så voldsomt stort, men med importert Møresjåfør trygt ved rattet, fikk jeg tid til å nyte noen av Kjells historier, jobbe litt i Ottmaris kontor, og en liten cowboystrekk i soveavdelingen. Fint med bobil gitt.

Og frem kom vi sånn litt ut på ettermiddagen. Lien, Trygve og Audien var selvfølgelig fremme lenge før oss, og hadde klargjort leiligheten som vi skulle kalle hjem de neste dagene. Flott leilighet med litt for mange trapper for å nå den.

Middag på fellesstedet klokka nitten, stod det oppført i programmet vårt. Så kvart på nitten var det min tur til å gripe Ottmaris ratt og frakte oss opp til fellesstedet. Rakk frem i god tid og litt hilsing på våre danske kollegaer senere, var det akkurat passe å sette tennene i hakkebøffen.

Hakebøff og metallsøkere- en glimrende kombinasjon

Gjett om det smakte da. Skikkelig dansk hakkebøff og hyggelige metallsøkerkollegaer er en glimrende kombinasjon. Arbeidet skulle ikke starte før dagen etter, og av den grunn var vi bare tretten til bords. Resten skulle komme dagen etter. Under mottoet, mere hakkebøff på oss som kom i kveld, passet dette veldig greit for meg. Muligheten til hakkebøffinntak gjennom mange mørke nattetimer føltes rett og slett behagelig.

Helt til en lys dansk hjerne nevnte at de hadde et  jorde, hvor det var mulighet for et lite kveldssøk . Bare hvis vi følte for det da. Arkeologene hadde mistanke om at det kunne ha skjedd noe spennende der for hundrevis av år siden, og lurte på om vi kunne søke litt for dem der.

Alle tanker om matro forsvant  som smør i varmt gress (eller hva det nå heter). Ottmari ble vekket brutalt opp der hun dormet i den danske veldig sensommernatten. Positiv som alltid ristet hun doggen av vinduene sine og tok opp jakten et par danske baklys.

I skumringstimen er det godt å søke. Også denne kvelden. Å så godt det var å få metallsøkt litt igjen. Dansker og nordmenn spredde seg utover  jordet og snart pep det i lystige detektorer, så langt øre kunne rekke.

Mørket legger seg fort her sørpå, og snart var det ikke en kollega å se, men de lystige pip klarte ikke mørket å dempe. Plukket litt haglepatronhylser og kjente at livet var verd å leve.

Men til slutt gjorde mørket det umulig å søke mer denne kvelden. Bare å hive inn metallsøkeren og prøve å finne igjen bilene.

Mørket legger seg fort der sørpå

Lien hadde funnet en eller annen mynt, men ellers var det mye haglepatronhylser som dominerte.

Hva gjorde vel det? Ingen verdens ting. Det var jo dagen etter det store eventyret skulle starte. I følge oppsatt program var det morgenbad og morgenmad klokken syv. Vi var litt usikker på dette med morgenbad da ingen hadde med seg badetøy. Den tid den sorg fastslo vi. Uansett er klokken syv veldig tidlig, uavhengig av aktivitet, så vi valgte å returnere leiligheten vår for litt hardt tiltrengt søvn.

Og ikke minst, drømme litt om tre lange dager med spennende metallsøking. Noe som dere skal få lese mye om i neste historie

At jeg denne natten svevde i stor fare kunne heldigvis ikke jeg vite da. Og det var kanskje like greit, så trøtt som jeg var. Våknet igjen ved åttetiden. Skjønte fort at det var nok ikke helt av egen vilje.  Ble liggende og bearbeide problemet i en morgentåkete hjerne. En lyd var det, og der var den igjen. Stor flue på innsiden av vinduet antok jeg. Trengte ikke å strekke ut hånden mye for å fange den. Prøvde og bommet. Prøvde igjen. Den som gir seg er en dritt. Nesten borti summelyden, da en ny ide slo inn i tåkehjernen min. Hva med å prøve med øynene oppslått. Ikke noen dum ide i det hele tatt. Fluen var nemlig ikke en flue, men en illsint humle.

En illsint humle av drepertypen. Det er jeg ganske så sikker på.

En kamp på liv og død utspant seg i Ottmari. Fra soveavdelingen og ut i kjøkken avdelingen, forbi biljardbordet og nesten oppi svømmebassenget. Opp og ned trapper, under og over datamaskiner og musikkanlegg. Zorros kamper ble som en krangel i en polkø til sammenligning. Og det hele endte faktisk i liv og død.

Død og tap for min tapre fiende. Seier og liv for meg. Som den glupe leseren du er hadde du nok allerede forstått dette, siden jeg er den som skriver dette. Men jeg tenkte bare jeg skulle nevne det for ordens skyld.

En  tapper fiende fortjener en verdig begravelse. Så med all den verdighet jeg kunne oppdrive etter så alt for lite søvn, slo jeg Ottmaris porter opp og heiv ut min verdige motstander.

Som i sin tur traff Viktor, som igjen hadde inntatt sovestillingen  i  ly av Ottmaris skygge. Pk var ikke observert våken borte i hytta si ennå, så etter å ha roet ned en irritert hund, trakk jeg meg tilbake til soveavdelingen igjen. Det er nemlig av stor viktighet med nok hvile etter slike slag.

Utvilt og klar for eventuelle nye kamper kom jeg til bevissthet igjen ved tolvtiden. En voldsom skramling fra utsiden, fikk meg til å skjønne at Viktor og PK var igang med oppvasken. Jeg er ikke den som bryr meg i alt mulig, så jeg ble liggene helt i ro, mens jeg evaluerte slaget som hadde utspilt seg noen timer tidligere. I håp om at teamet med oppvasken heller ikke var av typen som bryr seg for mye med hva andre driver med.

Viktor og PK tar oppvasken

Det viste seg at radarparet var listigere enn som så. Snart smøg lukten av egg og bacon gjennom Ottmaris takvinduer (med stjerneutsikt) og ned i neseborene mine. Vet av erfaring at slik tortur mot mageregionen holder jeg ikke ut veldig lenge.  Karret meg ut og over i stresslessen. Fantastisk godt å spise egg og bacon fra en stressless. Anbefales.

Metallsøke var det jo vi skulle ja. Og i tillegg måtte jeg hjemover denne dagen. Rapet ferdig, pakket opp bilen og så satte vi kursen mot dagens søkersted. En koselig seter langt der oppe i skråningen.

Og for å ha sagt det med en gang. Løypa ut fra hytta til PK var ikke noe bedre enn løypa hadde vært inn noen dager tidligere. Ut kom vi da og bortover bar det. Men da PK mente at vi skulle opp noe som med all mulig vilje kunne ha vært muligens en sti en gang. Ja, da nektet Ottmari plent. Satte henne pent i skogkanten og flyttet legemet og søkerutstyret over i bilen til PK.

Og et stykke oppover det som med all mulig vilje kunne ha vært  muligens en sti en gang, kom vi da. Resten måtte spaseres, eller klatres hvis du vil. Brattheten derimot var et bagatellmessig problem i forhold til mengden av brennvesle. Hadde jeg valgt å la shortsen ligge igjen i bilen i stedet for  langbuksene mine, hadde nok problemet blitt opplevd som mindre.  Men det var altså ikke det valget jeg hadde gjort. Tvert i mot.

Pk mente han hadde et par ekstra joggebukser jeg kunne låne i bilen sin. Hyggelig det, men tilbudet kom da jeg allerede hadde fått en oppkvikkende rødfarge fra anklene til et stykke opp på lårene, så jeg valgte å avslå dette.

Mange hvilepauser og beinsvie senere var vi på toppen. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Var bare så nydelig da. Med en sånn utsikt kunne jeg vurdert å bli setergutt (eller hva det nå heter) tenkte jeg der jeg stod og hev etter pusten. Hadde det bare ikke vært så bratt. Gikk opp for meg at kombinasjonen av bratt og fantastisk  utsikt var ganske vanlig. Valgte dermed å legge seterguttplanene på hylla og heller fyre opp medbragte metallsøker.

Ikke verste hobbyen i verden  det. Rusle rundt med metalldetektoren sin, lete etter gamle ting og nyte en aldeles nydelig utsikt. Da leker livet. Da leker livet, selv om man ikke finner noe spennende da. Da leker bare ganske enkelt livet.

For noen spennende funn ble det ikke. Litt gammelt jernskrot begrenset det hele seg til denne dagen. Spiller ingen rolle. Det er jo nettopp det som er så flott med metallsøkerhobbyen. For hver dag du ikke finner noe, er du en dag nærmere det store funnet.

PK studerer et lite spennende funn

En annen flott ting med denne hobbyen er kaffepausene. De er flotte de. Satte oss i skråningen fylte koppene og lot tiden gå, mens praten gjorde det samme. Til og med brennveslesvia ga seg der vi satt. Blir knapt flottere enn det.

Må bare nevne at brennveslesvia ikke hadde gitt seg grunnet flottheten. Beina hadde rett og slett sovna der jeg satt. Og det kjente jeg da jeg reiste meg. Kanskje riktigere å si at jeg ikke kjente det. Kjente nemlig ingen ting fra hofta og ned.

Rett og slett vælva gjorde jeg. Kun snarrådig reaksjon fra min venn, gjorde at jeg ikke trillet ned skråningen og avsluttet dagen med svie på resten av kroppen også.

Dessverre går sånne dager så alt for fort. Så etter at PK hadde ledd seg ferdig, jeg hadde vasset med shorts gjennom brennvesla igjen, og vi hadde rygget ned  noe som med all mulig vilje kunne ha vært muligens en sti en gang. Ja, da var vi igjen nede hos Ottmari igjen.

Jeg tok plass i Ottmaris kontrollsenter, vinket farvel til PK og Viktor, og satte kursen hjemover. Og om ikke jeg var full av mange funn, så var jeg i hvert fall fylt med mange flotte opplevelser.

Tusen takk PK og Viktor. En helg jeg mer enn gjerne gjentar – ofte

Takk for en fin tur

Morgenstemning

Og da en nydelig morgenstemning beæret oss med besøk i tillegg, og med løfte om en solfylt dag, måtte jo den foreviges på bilder den også. Her gjør vi ikke forskjell. Norsk natur kan være veldig soveutsettende i perioder, og dette var en av de periodene.

Vakker morgenstund

Ved åttetiden fikk jeg da karret meg inn i Ottmaris soveavdeling. Enkelt å angre på at man ikke hadde redd opp senga kvelden før da, men fikk da vridd på laken, puter og dyne på et vis. Fylt med tretthet traff hodet puta og jeg var borte fra denne verden. Glemte til og med et helt nødvendig ærend oppi alt trettheten.

Konsekvensen av den forglemmelsen sier seg jo seg selv. Våknet igjen allerede klokken ti og kjente veldig hva jeg hadde glemt. God drikke kvelden før var nok også en medvirkende årsak. Greit nok, en rask tur ut i buskene og så rett i tenkekassa igjen. Ingen naboer og deilig vær tilsa at boxeren holdt som passende antrekk der jeg forsvant ut av Ottmari og var veldig nære på å tråkke på Viktor. Han syntes nok det ble for varmt og hadde funnet seg en plass i skyggen av Ottmari.

Virket ikke som han likte denne type vekking, men jeg ba om unnskyldning og forklarte han med viskestemme at det var altfor tidlig å starte dagen og at han ikke måtte under noen omstendighet måtte gjøre noen bevegelser som kunne vekke opp hyttas herre.

For sent. PK var allerede våken han, og allerede i gang med å tilberede dagens frokost. Egg og bacon freste i pannen og vekket matlysten i meg. Skal ikke så mye til å vekke den, men resten av meg klarte den ikke å vekke. Gjorde det jeg måtte og returnerte Ottmari under  mottoet. «Kalde egg og baconbiter er sikkert også godt hvis man bare er utsovet nok».

Ble ikke til at jeg fikk lagt meg igjen. Samvittighet er samvittighet, selv om jeg har stjålet den. Virket gjorde den også. Kunne jeg virkelig legge meg igjen når min kjære kompis hadde stått opp for å lage en utsøkt frokost som kunne gi oss nødvendig næring til dagens metallsøking. Slike tanker gjør noe med deg, særlig når kombineres med en murrende sultfølelse i mageregionen.

Fikk dratt på meg en shorts og ruslet bort til kokken som så uforskammet pigg ut i mine trøtte øyne. Men mannen er serviceminded så det holder. Til og med stressless hadde han båret ut til meg, slik at jeg kunne våkne i et rolig og bedagelig tempo og uten fare for eventuelle senskader og søksmål.

Gjett om den frokosten smakte?  Gjetter du ja, så har du nok helt rett. Store mengder skalldyr og bacon gled ned i et bedagelig tempo, mens planlegging av dagens metallsøkertur ble planlagt og gjennomgått på en grundig måte. Man er jo tross alt på fjellet og det er viktig å ta høyde for det.

Frokost med skalldyr og bacon

Solbeskyttelse er viktig. Minst like viktig er å huske å bruke den i tide. Nå fikk jeg igjen for å ha tilbragt deler av sol og sommerferien i området Nordkapp og fjellstrøka innafor. Kjente til min store bekymring at nakkehuden hadde blitt ubehagelig kort. Og at det spredde seg med forbløffende hastighet. Kanskje «trakk seg sammen» er et riktigere uttrykk i denne sammenhengen. Uansett var det med forbløffende hastighet.

Etter å ha overlatt oppvasken til Viktor, var det tid for å komme seg av gårde. Måtte bare tømme minnekortet på kameraet først. Med hud som begynte å ligne mistenkelig  på frokostens bacon, og i fare for at Viktor kunne ta feil, valgte jeg å trekke inn i hytta mens dette pågikk.

Reiseradio er koselig på hyttetur og den skal stå ute og inneholde en blanding av variert musikk og generell tomprat. Vekker barndomsminner hos meg sånne radioer. Spesielt når den står innstilt på en stasjon. Midt i sortering og tagging av bilder hørte jeg at denne gjorde ikke det. Sto innstilt  på en stasjon altså. Barndomsminnestemningen forsvant omgående. Trøstet meg med at PK ville gjenopprette disse på et øyeblikk. Han befant seg nemlig i området rundt radioen.

Ingen ting skjedde og etter en halvtimes tid, hadde irritasjonen min overvunnet mitt medfødte anlegg for makelighet.  Ruslet ut for å konfrontere den døve mannen med fakta.

Forstod i samme øyeblikk som jeg tråkket ut av døra at det var trøtthet og ikke hørselen som PK slet med denne dagen. Oppe i en stol med en sovestilling som var en kinesisk akrobat verdig, og med et krampaktig tak rundt mobiltelefonen sin, hadde mannen beveget seg inn i sin egen drømmeverden.   Og han hadde rukket ganske langt inn.

Reagerte ikke i det hele tatt da jeg stilte inn radioen fra nordavindslyd til heavy metal. Øking av volum utgjorde heller ingen forskjell. Ei  heller mine verbale ytringer om at sovestillingen hans kom nok til å gi han nakkevondt. Med uforrettet sak  trakk jeg meg innendørs til bildene mine igjen.

Fikk rett. Mannen dukket opp i døren. Ofte sjarmerende når mennesker og dyr legger hodet litt på skakke, men man skal ikke overdrive skakkingen hvis sjarmen skal opprettholdes. Mannen så ut som en som var skrudd sammen av Doktor Viktor Frankenstein i en kjent roman av Mary Shelly i 1818. Hodet så faktisk ut som det vokste rett ut av venstre skulder og utviklet seg i en festlig vinkel.

Morn, sovet godt åpnet jeg samtalen. Mumle uforståelig ,og noe med nakkevondt var det jeg oppfattet av den feilsammenskrudde mannens svar. Klar for litt metallsøking?  fulgte jeg opp. Fortsatt slitsomt å tolke svaret, men jeg fikk det til å bli noe om at han skulle bare en tur på toalettet først, i det han forsvant innover i hytta, retning toalettet.

Stakkars mann, problemer med magen også, var min tanke et kvarter tids senere, der jeg fortsatt satt og ventet i sofaen. Får drøye litt til, og så får jeg gå å se hva som har skjedd med min venn.

Våknet på sofaen igjen, til en helt fantastisk solnedgang og PK som kom ramlende tilbake. Noe toalett hadde han aldri rukket. Hadde tatt en ørliten stopp på soverommet sitt for litt oppretting av kroppsdeler og hadde der blitt overfalt av Jon Blund.

Ikke noe metallsøking denne dagen heller, men i det minste satt hodet til PK  riktig montert øverst på kroppen hans igjen. Noe han virket veldig fornøyd med.

Så fornøyd faktisk at han hev seg over grillen igjen, mens jeg prøvde å komme til meg selv.

Som tidligere nevnt, mannen er jo et unikum av en grillkokk. Kveldens meny bestod av koteletter med grilla grønnsaker og hjemmebakte poteter. Servert med deilig saus og god drikke.

Og mens fullmånenatten trakk sine gardiner nedover fjellsiden, proppet vi i oss god mat og drikke, og løste et knippe verdensproblemer.

Dog ble det ikke så mye god drikke denne kvelden, da vi var veldig klare på at i morgen skulle dagen vies metallsøking.

Ottmari nyter natten

Hvordan det gikk. Tja, (alle i kor nå) får dere antakeligvis vite i neste historie.

Spennende metallsøkerterreng gikk det også rykter om.

Torsdag, sånn litt utpå dagen, hadde både jeg og Ottmari alle tillatelser i orden. Klarert og stemplet av husets sjef. Ikke noe tull. Gjelder å smi mens kona er blid. Ut av porten før noen fikk tid til å ombestemme seg. Satte kursen i retning Gran hvor vi skulle møte PK for felles handling og videre avreise.

Ottmari, glad for å være på landeveien igjen, langet ut oppover riksvei 4, og før vi bortimot skjønte ordet av det møtte vi en shoppingklar rørlegger og metalldetektorist. Mulig handlingen ble en anelse overdrevet, men store gutter krever mye mat, så her gjaldt det å ikke ta noen unødvendige sjanser. Og bare det å støtte lokalnæringen i utkantsnorge er jo prisverdig i seg selv. Med fulle poser og lange armer kom vi oss tilbake til bilene.

Litt rask og effektiv kjøring var det eneste som manglet for å rekke et aldri så lite kveldssøk. Noe som hadde passet meg helt perfekt.

Har du sett Søsterkirkene, lurte PK på.  Hadde jeg jo ikke, så rask og effektiv kjøring for å rekke et aldri så lite kveldssøk, ble utsatt til vi hadde beundret disse flotte middelalderkirkene. Og flotte var de, der de lå, side om side.

Søsterkirkene på Gran

Min bror og jeg hadde vel våre oppfatninger om at hvis den ene fikk noe så skulle den andre ha det samme. Fungerte greit med lørdagsgodt og lekebiler. Men at man må ha hver sin kirke, det er vel å ta den helt ut, som en av historiene om disse kirkene forteller.

Er vel dog ingen som vet helt sikkert om historien om disse to søstrene med så ekstrem rettferdighetssans er sann.

Kanskje den er det. Vi snakker tross alt om søstre her og ikke som hos meg med to brødere som nøyde seg med hver sin melkesjokolade, en pakke gullfisk og en Donaldbrus hver lørdag til Pompel og Pilt i svart hvitt.

Uansett sannhetgestsalt kirkene var virkelig verd å beundre. Masse flotte detaljer. Hvis du besøker de noen gang, zoom blikket inn på tårnet på den venstre kirken og få øye på korsene som er slått inn i steinene der oppe. Kommer du fra andre siden er det kirken til høyere som gjelder. men det skjønte du vel.

Korsene er på det andre tårnet

Hadde vel ennå en teoretisk mulighet til å rekke litt metallsøking. Men det var før vi oppdaget at kirkedørene sto oppe. Beundring av to kirkers innsider tar dobbelt så lang tid som av en kirkes innside, det er vel noe alle vet, og med det forsvant alt håp om søking den dagen.

Nydelig på innsiden også

Hytta til PK hadde vi enda muligheten til å nå, så vi satset på det. PK i front med Viktor ved sin side foran. Ottmari og meg bak.

Og bak oss igjen, all fansen til Ottmari i en lang lang rekke. De må nok ha syntes at Ottmari var veldig pen denne dagen også, for når de var ferdig å beundre henne kjørte de fort forbi mens de tutet og vinket til oss med en finger i været.

Ganske sikker på at det var tommelen de viste frem.

Kom oss da til slutt av hovedveien, fikk puttet penger i en konvolutt, og begynte oppstigningen til fjellet. Forunderlig hva folk kan kreve penger for at andre skal få kjøre på. Langt gikk det oppover og innover mens ristingen tiltok, men akkurat da jeg begynte å føle meg som en milkshake, gjorde PKs bil tegn til at vi skulle ta av. Og takk for det tenkte jeg, for verre kan det vel ikke bli.

Jo da, det kunne det. De siste hundrevis av meterne inn til hytta hadde PK og nevøen hans mekka noe de definerte som vei. Det gjorde ikke jeg. Flash back fikk jeg.

Til gamle dager, da jeg fordrev ledig tid med offroadkjøring .  Eneste forskjellen var vel at den gangen kjørte jeg Land Rover og ikke bobil.

Den forskjellen er faktisk ikke helt uvesentlig. Opp på bratte topper og ned igjen til store gjørmehull, over stubber og stein, og under litt for lave greiner. Det hele mens jeg hørte på at skapinnholdet i boenheten levde et meget rastløst liv, og mens jeg veddet med meg selv om vi kom til å vælve eller drukne.

Tapte veddemålet, frem kom vi med usedvanlig møkkete hjul.

PK viste stolt frem stedet sitt mens Viktor inspiserte eiendommen og vannet buskene. Jeg fikk skapinnholdet til Ottmari på plass i hyllene igjen før jeg tok runden og lot meg imponere.

Mannen hadde all grunn til å være stolt. Nydelig var det. En flott hytte helt for seg selv ute på et nes. Her likte jeg meg med øyeblikkelig virkning. Og da mannen fikk fyr på grillen i tillegg, ja da hadde jeg ikke stort mer å be om.

Mørket senket seg raskt mens mannen serverte god drikke og maten gjorde seg klar. At du var en så god kokk burde du ha nevnt for meg før, PK. Eller kanskje ikke. Har vel nok klager fra badevekta allerede.

En mester med grillen

Til en stjerneklar himmel, med en fantastisk fullmåne, inntok vi anselige mengder med indrefilet, bakte poteter og grilla grønnsaker. Det hele servert med enda mer god drikke.

Trolsk var det. Her i betydningen uvirkelig flott. Disen som drev innover vannet i fullmåneskinn, stillheten som med unntak av ett og annet ørretvak, forsiktig smatting og lette smårap, var total. Kan det bli bedre?  Kan ikke skjønne det.

Disen som drev innover vannet

Klart det var litt synd at vi ikke hadde fått metallsøkt noe denne dagen, men enigheten var stor om at morgendagen skulle fylles med mye søking.

Og hvordan den metallsøkerdagen utviklet seg, det får bli neste historie

Trolsk var det

Som jeg avsluttet forrige episode, så skilte jeg lag med mine venner der oppe på Dovre. La i vei innover fjellheimen med håp om at veien gikk inn i mer befolkede områder, og at den gjorde det før Ottmaris drivstofftank gikk over til helt tørrlagt modus.

Glemte forresten i forrige episode at før vi skilte lag, tok vi turen bortom et gammelt fangstanlegg. Stedet er fredet så metallsøkerene fikk pent bli igjen i bilen, mens vi tittet på stedet. Lå ikke langt fra veien, men akkurat handicapvennelig var det ikke på noen måte. Nedstigningen fra veien krevde sitt. Og sitt i denne sammenhengen er synonymt med gummistøvler og brodder. Og det skjønte jeg først når vi hadde nådd så langt ned at å snu ikke var noe tema.

Det var nemlig der jeg oppdaget at fjellbekker er relativt kalde selv på sommeren. PK som var et stykke foran meg ropte opp til meg at det fantes et alternativ til bekkefallet jeg befant meg i. Fulgte hans veibeskrivelse og oppdaget at alternativet hans inkluderte en annen, minst like kald, fjellbekk. Har vel nevnt før noe om at veibeskrivelser og PK. Men ned kom jeg da til slutt.

Etter en aldri så liten nødvendig tur bak en busk, noe jeg alltid må etter å ha fylt joggeskoa mine med fjellvann, og etter å ha grepet tak i jakka til Kjersti som var på vei utfor en fjellskrent, brukte vi altfor mye tid til å beundre det gamle fangstanlegget fra jernalder. Imponerende var det. Virkelig verd fjellklatringen.

Fangstanlegg fra jernalder

Fant oss en litt greiere, selv om noe lenger, oppstigningrute tilbake til bilene. Litt takk for i dag klemmer og vi ses snart uttalelser, og så fortsatte jeg innover fjellet.

Fant oss en litt enklere rute tilbake

Hadde ikke kommet langt før en av fjellets herskere hadde satt opp veibom. Og den voktet han in person. Sjutti kroner skulle han ha. Jeg prøvde meg med det gamle trikset, har ikke kontanter jeg gitt, men du tar vel kort. Der tok jeg nok rotta på han . Kort er gyldig betalingsmiddel og hadde han ikke kortautomat så var jo ikke det mitt problem.

Fjellets pengeinnkrever så på meg med en litt streng mine før ansiktet hans sprakk i et smil. Jauda, meddelte han meg, mens han trakk kortautomaten sin opp av veska. Hva gir du meg. Gpsdamen og mobiltelefon hadde gått tom for signaler for lenge siden. Den teite terminalen hans derimot virket akkurat som han ønsket. Med sytti (eller sjutti som han kalte det)kroner mindre på konto forlot jeg torpedoen og tøffet videre innover i steinriket hans.

Bompenger til tross, det var virkelig verd det. Makan til vill natur. Det var så vakkert at det var til å få reint vondt i magan av. Tok ikke mange kilometer før jeg måtte stoppe og beundre  utsikten. Rundt neste sving og det hele gjentok seg.  Og sånn fortsatte det. Ny sving-nytt stopp. Så ille mange stopp ble det at Ottmari til slutt måtte nevne at hun var en bobil og ikke et lokaltog. Dessuten begynte hun å lide av akutt drivstoffmangel.

penere og penere ble det

Ble det veien eller drivstoff vi gikk tom for først? Ingen av delene faktisk. Med støvende tanker ankom vi statoilautomaten i Folldal. Ottmari kunne vel sammenlignes med en kamel der hun tok grådig for seg av drivstoffet. Rapte fornøyd og var klar for å finne en campingplass for natten.

Det var der tanken slo meg. Stengt Statoilstasjon indikerer jo at det begynner å bli sent. Og sent betyr ofte at campingplassene har avsluttet innsjekkingen for natten. Hadde nok spandert i overkant av tid på fedrelandets fjellknaus og knøs denne dagen.

Shit, skulle opplevelsen fra Sverige gjenta seg. Noe betenkt stoppet jeg ved et par plasser. Bare for å få mistanken min bekreftet. Kunne jo selvfølgelig villcampe, hadde jeg bare ikke slurvet med vannpåfylling og batteriladning natta før. Kan selvfølgelig benytte anledningen til å skylle på regnværet, men skal ikke gjøre det.

Av og til er det lurt å være smart. Og denne kvelden var det absolutt det. Stupte ned i lommeboka mi som var tom for penger, men full med kvitteringer og annet rask, som lommebøker ofte er. I hvert fall mine lommebøker.

Joda, der lå kvitteringen fra en stor campingplass jeg hadde campet på tidligere. Øverst på omtalte kvittering sto det også åtte tall. Og ved å taste inn disse åtte tallene på mobilen i oppgitt rekkefølge fikk jeg kontakt med campingplasseieren.

Når stenger dere, var mitt første spørsmål etter å ha presentert meg, høflig som jeg er. For en halv time siden svarte mannen i andre enden. Jeg forklarte problemstillingen og la inn litt skryt om plassen hans. Dermed løste alt seg. Mannen lovte å ikke låse bommen. Jeg kunne bare finne meg en plass, så ordnet vi resten dagen etter.

Ett stykke å kjøre ble det, men i riktig retning, så gjennom nattens stillhet og mørke skar Ottmari som en hvit pil gjennom landskapet. Ikke bare stille og mørkt forresten, kaldt var det også. I hvert fall til jeg kom på takluka som jeg hadde glemt å stenge. Fikk skalket luka, tint opp igjen og ankom så stille vi kunne campingplassen langt over sengetid.

Våknet tidlig neste morgen. Alt for tidlig. Mens jeg vurderte om jeg skulle stå opp, så våknet jeg igjen ved lunsjtider i en fryktelig varme. Hjalp noe da jeg kom på luka jeg hadde skalket natten før. Rant ut av senga, fikk avskalket luka og beveget kroppen min inn i dusjen.

Våken alt, sa campingmannen da jeg dukket opp til oppgjørets time. Jepp, sa jeg, og nå reiser jeg videre. Og det gjorde jeg, og denne dagen stoppet jeg ikke før jeg var hjemme igjen.

Enda en fantastisk tur med Ottmari var over. Men som jeg nevnte tidligere i denne artikkelen ble det noen dager på veien denne uka også. Og det får bli neste historie