En av de gamle vennene også. Hadde nemlig en avtale med min gamle metallsøkerkompis Ronny, om en liten badetur. Vrei meg opp av sovebingen, gjennom dusjen og et par kopper kaffe. Ringte over til Ronny for å avtale avgangstid.

Snakk om forkjølet kompis som svarte i andre enden. Skjønte nesten ikke hva han sa, men skjønte mellom hostekulene hans, at han og kald sjø var en dårlig kombinasjon. I hvert fall hvis han skulle ha noe mulighet til å bli med til Danmark i helgen. Men litt strandsøking i sola ville han være med på. Jeg omformulerte raskt dagens planer fra vannsøking til strandsøking, og litt etter var vi av gårde.

Vestover kjørte vi. Til en liten strand vi ikke hadde prøvd før dro vi. En bunke kilometer og irritasjoner over morgensyklister senere, var vi fremme.

Blikkstille sjø, sol som varmet, og morgenstillhet satte rammene for et fantastisk morgensøk. Og at Ronny fant den første mynten etter et minutts tid trakk heller ikke ned. Ikke lenge etter trakk jeg en sprellende mynt opp i fra bakken. Dette lovet godt.

De store funnene ble dog ikke. Men det tok vi ikke så alvorlig. Tuslet bare rundt og hadde det bra. Slang oss ned på et svaberg med en boks cola og hadde det enda bedre. Tuslet litt igjen og plukket litt mynter. Kjente sola varmet opp landskapet og oss. Beundret en nydelig cabincruser på vei ut. Så hvordan kjølen lagde bølger i en ellers blikkstille vannflate. Skal vel mye til å ha en bedre morgenstund enn dette.

Dessverre varer jo ikke en vakker morgenstund evig heller, så med  maver fylt av cola, smil i ansiktet og en neve mynt hver, satte vi kursen hjemover igjen.

Men nå er alt klart for en langhelg med metallsøking i Danmark. Og er det internettforbindelse så se ikke bort fra at det kommer noen rapporter der i fra også.

Deilig dag ved fjorden

Forrige kvelden for eksempel, skulle minsten i familien i fødselsdagsselskap. Og kjøres skal dem jo. Bowlingbursdag var det. Skulle vare i to timer. Og det er jo klart at når man leverer unger i to timers bowlingbursdag er det jo ikke noe vits i å reise hjem, for så å hente like etterpå igjen. Spesielt ikke når det ligger et nyslått jorde rett borte i gata og skriker etter å bli søkt på. Tillatelser og andre formaliteter i orden. Det er nå min mening da, selv om kona nødvendigvis ikke deler den med meg.

Vel, guttunge levert og kurs satt til det jordet. Tok ikke lang tid å få klargjort metallsøkeren og komme seg i gang med søket.

Hvilken nydelig kveld det var. Solen var på veg ned mens den lekte med å fargelegge skyene. Et stort jorde med mange muligheter. Et småkjølig drag i luften varslet om at høsten er i anmarsj. Litt småtunge regnskyer lett truende i det fjerne. La coilen på metalldetektoren leke i nyslått stubb mens en selv bare nyter kvelden og lar tankene reise dit de vil.

Litt funn ble det også. Ikke så mange på en drøy time, men litt ble det. Noen småmynter, hvor den eldste var en ettøre som påberopte seg å ha blitt lagd på Oskar den andres tid. Og en gammel plombe som var preget med den norske løve. Finner jo mange slike plomber, men ikke så ofte med denne pregingen.

Sånne bowlinggebursdager går jo så alt for fort, og brått vekk var det tid for å plukke opp minsten igjen. De første regndråpene begynte også å treffe min bare isse, da jeg ruslet tilbake til bilen og kunne takke for atter en fin kveld med metallsøkeren

Plombe med riksløve

lekte med å fargelegge skyene

Dagens episode ble laget før alle gode råd og tips kom etter at dagens episode ble spilt inn, så hvis du føler at jeg ikke har tatt hensyn til rådet ditt. Vel, så er det feil. De vil bli ta med i kommende episoder.

Dagens episode er viet kjøpet av din første metalldetektor. Dere vil høre at jeg er veldig opptatt av at det ikke skal kjøpes for dyr og avansert metallsøker til å begynne med. Vitsen er nemlig at dere skal finne noe når dere er ute med den. Ikke bli forvirret av masse lyder og signaler dere ikke har forutsetninger for å forstå. Kjøp ikke heller en lekesøker, men en god kvalitetssøker i de lavere prisklasser. Etter hvert som kunnskapen kommer (og du har funnet nok til at metallsøkeren din er betalt), kan du legge inn nok penger til å kjøpe deg en bedre søker. Hvis denne hobbyen var noe for deg da?

Du kan nemlig ha så dyr og god metalldetektor du vil, men hvis du ikke forstår hva den forteller deg, hjelper det deg ingen ting. Og her er hovedregel nummer en når det gjelder metallsøking. Lær deg søkeren din. Det er bare en måte å gjøre det på. Og det er å gå ut å bruke den. Praktiser, praktiser, praktiser. En enkel søker vil gjøre den jobben mye enklere.

Kjøp søkeren fra en seriøs forhandler. Som jeg sier i podcasten regner jeg tre forhandlere i Norge som seriøse. Disse tre er i alfabetisk rekkefølge , Eskeland Electronics AS  på Ski, Metallsøkereksperten i Larvik og Metallsøkerimport i Askim.

Mulig det finnes andre også, men disse tre er etter min oppfattning dyktige fagfolk på området. Hyggelige er de også.

Så her er episodeforsøk nummer to på Metallsøkerpostens podcastserie om det grunnleggende innen metallsøking. Råd og tips mottas

Og det intervjuet ville jeg ha. Ikke bare for at Gordon har mye kunnskap å dele med seg, men også fodi han er en god venn, og jeg hadde lyst til å si hei når han først var innom kongeriket vårt.

Lagde et kompromiss. Forklarte Ole Christian at jeg kunne få til en time, under forutsetting av at vi kunne bruke et av vannene i mitt nærområde. Min venn gikk med på det. Han er grei sånn. Mumlet noe om at det var greit og at han ville dra videre dit han skulle etter denne timen.

Men kvelden endte ikke der. Telefonen startet på igjen på typisk, jeg vil ut å søkevis. Denne gangen var det Digging Norway som ville være med. Klart det gikk fint. Forklarte han kortversjonen av samtalen med Ole Christian. En time er mer enn ikke noen time, mente Digging Norway fornøyd og la på.

Søndags morgen skred frem med varme og solskinn, der vi møttes i mine lokaler for en kopp kaffe og en kort briefing før vi satte kursen mot den utvalgte stranden. Godt vi var tidlig pån med tanke på andre badegjester. Kom nok til å bli brukbart med folk her utover dagen. Foreløpig befant det bare en person der, og han jobbet hardt med å pumpe liv og luft i en gammel gummibåt.

Og jobbet hardt gjorde vi også, men for oss gjaldt det å få på seg vanntette klær og stikke til sjøs. Ole Christian vant og vi så han la av gårde, ut i vannet. Like etter fulgte Digging Norway. Jeg derimot ble slitende med en lås på vadebuksa som passet på å være ugrei. Typisk det. Akkurat den dagen man er litt short på tid. Og mens jeg ga den et lite kurs i hvordan man oppfører seg, rakk det akkurat en familie bort til meg. Med lengtende blikk forklarte jeg det mest grunnleggende om metallsøking, mens jeg så på mine to venner spadde som besatte der ute i vannet.

Fikk da revet meg løs til slutt og kom meg ut til mine to frender. Ikke mye tid igjen, så timen ble nok strukket noe. Ikke mange funn ble det heller. En sluk og en neve bruksmynt var det jeg kunne vise frem da vi entret land igjen. De andre stilte med litt mynt de også. Jaggu hadde ikke Ole Christian en liten sølvring i scoopet sitt også, til stadig flere badegjesters forbauselse.

Den alt for korte tiden var over. Jeg skulle videre for å møte Gordon, og Ole Christian skulle videre til sitt sted. Digging Norway derimot hadde sterk tro på stedet og ville prøve litt lenger. Var litt hardt å gå fra han, når jeg visste at han kunne risikere å finne noe fint, men hadde ikke noe valg dessverre.

Om han fant noe? Vel, da jeg kom hjem fra møtet med Gordon og mange, mange minutter med fine intervjuer om metallsøking i søkerpardiset England (skal bli noen fine podcaster fremover av de intervjuene), så jeg at han hadde ringt. Med bange anelser ringte jeg han opp igjen. Rakk ikke å spørre en gang. Mannen boblet over av iver, og snakket usammenhengende.

Han hadde funnet en hot spot, der ute i vannet etter vi hadde dratt. En hot spot er en metallsøkers navn på små depoer i vannbunnen der strømmer og bølger får godsakene til å samle seg. Og han hadde funnet en sånn! Resultatet var fire ringer i sølv, to i gull, litt andre smykker og masse mynter.

Kjente at misunnelsen stakk der jeg prøvde å avbryte han med gratulasjoner. Makan til funn, også på min strand a gitt. Slik går da virkelig ikke ann.

Spøk til side. Dette var vel fortjent. Det er ikke lite arbeid Digging Norway har lagt ned i å lære seg undervannssøkingens hemmligheter. Og har nå tydeligvis knekket koden.

Gratulerer så mye unge mann. Men neste gang du…………

Ole Christian og Digging Norway juger litt

Hei!
Tenkte jeg fikk fortelle historien om dette funnet som ble gjort i 1997.
Hadde drevet på med metallsøkingen et par års tid etter å ha konvertert fra paragliding
i 94 eller 95.Fløy rundt og leita overalt der jeg trodde det kunne ligge noe i jorda.
Altså fløy rundt på bakken ,ikke i lufta for paraglideren var jo solgt.
Fant litt her og litt der.Blant annet en celtøks fra vikingtiden som ble innlevert til Bergen
Museum.Og noen sølvmynter.
Jeg visste fra tidligere at det skulle ha vært en gruve høyt til fjells et eller annet sted her
i distriktet.Sjekka på biblioteket flere ganger og snakket med folk som kunne ha vite noe
mer eksakt om hvor gruva kunne hadde vært.
Første tur:
Pakket mat,drikke og noe ekstra klær i en liten ryggsekk og gikk ivei.
Etter 3 timer opp på en fjelltopp på 1400 meter og og en halvtimes leting var det bare å innse
at her kunne det ivertfall ikke være.Men det ble jo en skikkelig trimtur ut av det da!
Andre tur:
Dette var noen dager senere og denne gangen tok jeg med noen gamle skistaver uten trinser.
Og stavene gjorde at turen opp på nabotoppen gikk unna på rekordtid .Under 2,5 time opp
og noe lengre å gå,men ikke fullt så bratt.
Lette oppe på hele ryggen og et stykke innover fjellet.Fant ingenting av interesse.Bare stein på stein.
Ned igjen.Og med en stigende formkurve.
Tredje tur:
Denne gangen bestemte jeg meg for å starte oppstigningen lengre inn i dalen.
Kom opp på snaufjellet og kryssa en høyspentlinje med disse etterhvert så omtalte monstermaster.
Hmm.Var det ikke noen som nevnte noe om en linje på vei til gruva tro.
Og der! Er ikke det en av de bautasteinene som markerte veien videre opp til gruva!
Endelig på rett vei.Fulgte veien videre innover fjellet til foten av en lang og bratt stigning til toppen.
Det tok over en time opp siste kneika før det flatet ut.
På denne turen hadde jeg med søkeutstyret også og pakka ut søkeren,på med øretelefonene
og frem med graveredskapen.Gikk litt forbi toppen og der var gruva!
Vel,rettere sagt det som var igjen av gruvehuset,en 20 meter skjæring i fjellet og et 3-4 meter vidt
hull som var fyllt med vann.Litt skummelt det hullet,for det går over 60 meter rett ned i fjellet.
Søkte litt i skjæringen og fikk flere utslag i fjellet.Her er det nok mere metallholdige forekomster
som de ikke oppdaget de som engang jobbet her.
Gikk så bort til tuftene der huset engang hadde stått.Feide søkehodet over området og kom til
et sted der det låg noe lysebrun murstein.Mest sannsynlig ildfast stein.Et kraftig piiiiiiip!
Flere piiip etter hverandre! Da visste jeg at dette måtte være et langt objekt.Får du flere lange pip
etter hverandre er det nesten helt sikkert en lang ting som 1266x gir utslag på.
Hva i hule heiteste kunne dette være da?
Jeg stakk min hjemmelagede og smidde graveredskap ned i jorda(det var litt jord akkurat her)
og  fem centimeter ned sa klonk.Såg at det var noe rustrødt nedi der.Fant etterhvert kanten på
det som lå der og fikk fingrene under og løftet det jeg maktet.
Et svært stykke med jord oppå bikket opp i luften. Jeg kikket innunder for å se hva dette kunne
være.Og der! Et relieff av en mannsperson med en elefant hengende rundt halsen.
Og lenger ned en ambolt med F4 i midten.Kong Fredrik den 4de av Danmark og Norge!
En gammel ovnsplate!
Jeg la plata ned igjen ,pakket sammen utstyret og nærmest jogga ned igjen.
Noen stor ryggsekk med meis hadde jeg ikke så jeg fikk låne en gammel utrangert Bergansekk
med meis,men hoftebeltet var vekke.La på noe ekstra polstring på skulderreimene og tok med
en hel rull med ductape(sølvteip)og ikke minst skistavene.
Hentingen av plata skjedde uken etter lokaliseringen.
Dette var i august-september og med fint vær .
Kom opp igjen ,gravde opp plata og la noe polstring mot meisen og teipa plata fast til sekken.
Brukte sikkert opp halve rullen før jeg var fornøyd.
Prøvde å løfte sekken opp på ryggen.Ikke nubbetjangs! Måtte bære sekken bort til passelig høy
stein og åle meg inn under skulderstroppene.Tok stavene til hjelp og reiste meg opp.Fy flate.
Detta her var tungt gett!
Snirkla meg nedover fjellsiden med stavene til støtte.Måtte lene meg framover hvert femte minutt
for å avlaste vekten fra skuldrene.Og marsstøvler er vel ikke det best egnede fottøy viss du skal bære tungt.
Det gikk fryktelig sent nedover fjellet og da jeg kom til høyspentlinja la jeg sekken attmed en stor sten
og var helt ferdig.Det var nu så mørkt at det ikke var forsvarlig å gå lengre med så tung bør.
Jeg tok fram lommelykta og traska videre ned til bilen med sekken liggende igjen der oppe.
Neste dag dvs.ettermiddag gikk jeg opp til linja og bar sekken ned siste etappen til bilen.
Ramma på sekken var knekt flere steder og hadde ikke jeg teipa hele sulamitten så godt
i sammen hadde vel det hele ramla fra hverandre etterhvert.
Jeg hadde vondt i føttene og skuldrene i flere dager etterpå.
Plata ble senere glassblåst og malt med en spesialmaling til støpejernsovner.
Siste finish var en poleringspaste med grafitt for å få den fine metallglansen.
Han jeg bestilte malingen og pastaen av ville kjøpe plata ,men den var og er ikke til salgs.
200 år gamle ovner er ikke så veldig sjeldne,men når gjelder 300 år kan de telles
på to hender sa han.
Grunneieren og jeg var arbeidskolleger den gang og det var helt i orden for han at jeg beholdt
ovnsplata etter alt strevet med å få den ned fra fjellet.
Funnstedet ligger på 1500 meter over havet.
Vekten er 55kg og den er laget ved det som tidligere het Hakedal verk
Portrettet er som sagt av Fredric den 4.de dansk-norsk konge og elefanten han har hengende
rundt halsen symboliserer elefantordenen.
I nedre venstre hjørne ser man årstallet 1701.
I nedre høyre hjørne en hakke og tre stjerner(ant.Hakedals signatur)
På nederste linje står det skrevet GVD-BEVARE-KON-FREDRIC
Det var en reportasje i lokalavisa i 1997 og deretter et intervju i distriktsendingen i radioen .
Planen videre er å lage salongbord i eik eller ett anna treslag og felle plata nedi med glassplate over.
Dette er veldig sprø og skjør støpejern så den har det best med å ligge helt i ro i stabilt inneklima.
En ting er ivertfall sikkert.
Det ligger mye rart rundt omkring i Norges land.Det er bare å begynne å lete.
Men husk.Ta med en bra ryggsekk!
 
Hilsen
Royt 

Flott historie Roy, og en sånn kunne jeg virkelig tenke meg å finne.Og kanskje en dag gjør jeg det. Se de utsmykkingene a gitt.  Vil gjerne se et bilde av den nedfelst i bordplata en gang. Høres ut som noe som kan bli veldig stilig.   

Takk igjen Roy. Og til dere andre, send inn historier til Metallsøkerposten dere også. 

Flott funn med metallalldetektor

Da har jeg ikke tid til å prate med deg mer, svarte jeg trøtt og litt skuffet. Må hive meg i dusjen og sånn. Smalt på røret og heiv meg i dusjen og sånn. Og sånn, er i dette tilfellet klærne. Frokost rakk jeg nemlig ikke, før jeg hørte min venn tutet iverig ute på gårdsplassen.

Så med tom mave og bilen fylt med søkerutsyr og godt humør, satte vi kursen sydover. I og med at det var maven som trengte noe, og ikke bilen, passet det bra å stoppe ved en bensinstasjon og tilfredstille  det behovet.

Men frem kom vi. Kjell var allerede godt i gang der ute slo vi fast, mens vi beundret søkerstilen hans og klargjorde utstyret. Og mens vi beundret og klargjorde, dukket også Lien opp. Ikke mange øyeblikk til, og så var vi fire der ute på jordet. Funnmessig utgjorde det ingen forskjell. Denne plassen var sørgelig tom. Vi bestemte oss for å krysse riksvegen veldig forsiktig, og prøve oss på et nyslått jorde der.

Mye mer signaler der, men alt var søppel. Ved pause hadde vel jeg det fineste funnet så langt. Og da det var en Stanleykniv, kan dere jo selv regne ut hvor sparsomt det var.

Pausen var topp da. Det er de jo alltid, men når Kjells historier er en del av pausen, vil latter og hygge ingen ende ta.

Men det måtte den jo. Vi var jo tross alt der for å metallsøke. Og metallsøke gjorde vi. Perfekte værforhold og fine jorder var det. Dessverre for oss hjalp ikke det stort. Det var bare så tomt. Fordelen var jo at det tok veldig kort tid for meg å vise frem en blyplombe og en knapp fra attenhundretallet en gang. Og det tok enda kortere tid for de andre å vise frem sine funn.

Og det igjen ga oss mere tid til å spise hamburger på hjemveien.

PK og Kjell vandrer jorder

For dere som ikke helt vet hva en podcast er, så er det en slik liten lydsnutt som forteller noe om noe. Akkurat sånn som på radio dere vet. Og enten dere tror det eller ei, kommer mine snutter til å handle om metallsøking og slike ting.

Helt enkelt har det ikke vært. Det må sies. Sikkert enkelt for dem som har peiling, men jeg er ikke en av dem. Bare det å skjønne alle knappene på en lydmiker har resultert i mange søvnløse netter. Og har man endelig fått tak i den riktige pluggen i den ene enden av en kabel, så kan du klappe deg i ……… på at den er feil i den andre. Og alt det vanskelige dataspråket a gett. Hosting og server og feeds og greier og greier.

 Man lærer av sine feil heter det jo, så jeg har nok blitt en del klokere denne sommeren. Og jeg kommer nok til å bli ennå klokere enda en stund fremover. Sikkert mye som kan rettes og pirkes på. Vet jo heller ikke sikkert hva dere der ute ønsker å høre om, så veien fikk bli litt til mens jeg skrudde på knotter og uttalte ord som ikke egner seg på trykk.

De første episodene har jeg valgt at skal handle om det helt grunnleggende innen metallsøkerhobbyen. For dere som har holdt på en stund blir det nok litt vel grunnleggende, men vi kjører på mer avansert etter hvert. Håper på intervjuer med spennende mennesker, anmeldelser av metalldetektorer og utstyr, besøk hos forhandlere, litt feltrapporter, spennende historier osv. osv.

Hver episode blir også fylt av en liten artikkel hvor linker og den slags ting , hvis de ikke allerede står i sidebaren, stå. Kommentarfelt vil det også være og jeg håper dere vil bruke det flittig. Det sammen med litt mail dere sender, vil danne grunnlaget for videre podcaster. Hvis det skulle være noe ønske fra noen om flere da?

Her er i alle fall første episode. Og den handler om det helt grunnleggende innen metallsøking. Før du kjøper søkern faktisk. Linkene som nevnes er til Norges Metallsøkerforening og Digging Norways filmer på Youtube. Kjenner jeg gruer meg litt nå

Any way.  Here we go. Første forsøk

Metallsøkerposten har jo blitt et lite hjertebarn for meg. Sakte men sikkert har den utviklet seg fra et lite prosjekt som jeg hadde lyst til å skrible litt i, og frem til det du leser akkurat nå. Mange timer og mye hodebry har det blitt, men sant og si begynner jeg nå å bli litt fornøyd med resultatet.

Og jeg drister meg også til å tro at mange av dere lesere der ute også liker noe av det dere leser er. Besøksstatistikken har i den senere tid skutt i været. Og det gjør det verd å holde på for meg. Gjør det verd å satse enda litt mer.

Og det har jeg gjort. tok kontakt med webgeniet Tonny  fra QT Systems igjen for en liten stund siden med en lang liste, dette -skulle- jeg -gjerne -ha -forbedret -på- Metallsøkerposten -men -har- ikke -kompetanse -til- å- gjøre- det -selv. Har du mulighet til å hjelpe meg?  Om han hadde?  Tonny svarte, jo da, det går nok bra, og tok frem webhammeren sin. Tonny skuffet ikke sist gang, og heller ikke denne. I dag leverte han en ny forbedret utgave av denne bloggen.

Som består av følgende forbedringer. Den største er flytting av bloggen til en ny og raskere server. Forhåpentligvis vil det hjelpe dere lesere å rekke toget de morgenene du bare må lese Metallsøkerposten før du må på jobben. Ellers har det kommet opp en lenkeside som skal fylles opp med nyttige pekere til ressurssider innen metallsøking. Ny gjestebok er også på plass, og gjett om jeg blir glad hvis noen gidder å signere den? Og sist men ikke minst.  En masse forbedringer på den tekniske siden som ikke synes for dere, men gjør livet for meg som bloggeier, veldig mye enklere.

Så, stor takk til deg Tonny. Du gjorde det igjen. Har ikke noe bilde av deg å putte inn i denne artikkelen (bruker et annet i steden), men lover å ta en kranseskål for deg også.

 Og for dere andre som har tanker om egen webside. Hør med Tonny hvis dere trenger profesjonell hjelp.

Og snart kommer den første podcasten

Bare et bilde

Grunnen til at jeg nevner den nå er enkel. Skal man til Danmark med metallsøker, må man ha billett. Fergebillet. Og skal man dele bil med noen, så er det lurt å bli enige om hvilken ferge man skal ta. Så forrige kvelden var Ronny innom for nettopp å bli enig med meg om dette. Aldri vanskelig å bli enig med Ronny, og i disse internettider var hele bestillingsprosessen over på et blunk.

Så satt vi der da i aftensolen og kjedet oss. Ronny hadde vært ute en liten tur og funnet seg en ring tidligere på dagen, så vi beundret den en stund selv om den dessverre bare var en juggelring. Og så ble det kjedelig igjen, og stille. 

Ronny brøt stillheten.Vet om et sted jeg har litt tro på. Du vet den rasteplassen. Jeg visste den rasteplassen, og nikket. Er vel en times tid til det blir mørkt vel, fortsatte min venn. Jeg hadde tatt hintet for lengst, og ikke mange minuttene etter trillet vi vestover for å sjekke ut denne rasteplassen.

Ikke et menneske der når vi ankom, men knott derimot. Før vi hadde i det hele tatt fått søkerne ut av bilen, hadde de forsynt seg grådig av oss. Og det dukket stadig opp nye sultne smådjevler.

Men, med godt under timen til rådighet før det totale mørket, var det ikke tid til å bry seg om knotten. Vi heiv oss på detektorne og satte i gang på plenen bak rasteplassen.

Mye søppel, veldig mye søppel. Hva er det som er så vanskelig med å ta med seg søppelet sitt? Vi snakker noen få meter bort til nærmeste søppelkasse. Kan bare ikke forstå det.

Vel, må vel kanskje innrømme at i gamle dager, før metallsøkerinteressen tok over livet mitt, var jeg nok ikke så opptatt av denne problemstillingen jeg heller. Men, å sitte ved siden av en søplekasse og hive søppelet rett på bakken. Det går faktisk ikke an.

Du skal forlate en plass, slik du vet at en metallsøker vil finne den, nemlig. Husk alltid det!

Kvelden var ikke bortkastet uansett. En liten neve småmynt, og Ronny fant noe som kan ha vært en fin spenne. Skal bli artig å se den ferdig rengjort. En del søppel fikk vi også overført fra plenen og til kommunens oppbevaringskasser for slike ting.

Og da stjernene tentes der oppe, avsluttet vi kvelden på en benk, mens vi praten gikk om hvor fantastisk denne hobbyen er. En liten time ledig, og du kan fylle den med en spennende jakt. Og en god prat

Ronny plukker søppel

 Men dama måtte jo hjelpes så her var gode råd dyre. Min løsning var enkel. Min løsning het nemlig Ole Christian. Hjerte av gull og en racer med søkeren. Forrige oppdrag jeg overlot til han, ble glitrende gjennomført i plaskende regnvær, så det passet bra i dag med et solskinnsoppdrag. Og Ole pleier ikke å si nei, og ikke pleide han det i dag heller. Noterte seg de opplysningene han trengte og sa at jeg skulle få tilbakemelding ganske snart.

Og her er tilbakemeldingen, direkte fra Oles tastatur:  
Funnet etter ca 25-30 minutter. Lå ca 10cm. dypt. Var litt skeptisk når jeg begynte, da det var et stort metall gjerde rett ved der det var mistet. Det ga et litt grumsete signalbildet kan jeg røpe. Stolpene ga flotte signaler, men ble raskt skilt ut. Veldig glad når jeg fant det, og det ble jammen eieren også. Morro.

Men til dere som tror dagen endte der. Dere er så på feil vidde. Mens min venn jaktet forsvunnet armbånd og jeg var opptatt på annet hold, ringte telefonen min igjen. Er det ikke rart hvor intens en telefon er, når man er travelt opptatt med noe? Denne gangen gjaldt det en flott ring. Gull med diamant, og borte var den. Men en forsvunnet ring ga ikke meg mer tid til leting enn et forsvunnet armbånd. Og denne var mistet på et offentlig område med mye folk. Heiv meg på tråden til Ole Christian igjen.

En usedvanelig blid stemme møtte meg i andre enden. Han hadde akkurat funnet armbåndet, og var veldig klar for et ringoppdrag, så jeg dirigerte han ned på ringveien (he he)og videre i riktig retning.  Og tilbakemeldingen fra Ole tikket inn litt senere:

 Ringen ble tatt av for å skifte bleier. Bæsj og diamanter er jo som kjent ingen god kombo. Men ringen havnet nok ikke i lommen som planlagt. Eieren hadde et godt overblikk over hvor ringen kunne ligge og etter 4-5 minutter ble den forent med en veldig lykkelig eier. Det var jammen morro. Så i dag har jeg gjort to jenter blide, og det er jo ikke så galt. Vi snakkes.

Flott jobba Ole Christian. Ble mange glade mennesker denne dagen, takket være deg. Så du får bare holde mobiltelefonen på, så ringer jeg nok snart igjen. Må bare vente på litt regnvær. Sånn at jeg ikke skjemmer deg helt bort, mener jeg.

Lykkelig gjennforening

Veldig glad