Aleksander hadde satt seg ned og funnet ut av medaljen/amuletten til Martin. Dere husker sikkert spørsmålet om den. Hvis ikke, finner dere den artikkelen her. Aleksander kom til og med mye tillegsinformasjon.

Her er mailen fra Aleksander

Medaljongen som Martin fant er et suvenir fra år 1924, da det ble avduket et minneskors på vetaheugen på grunn av 900 års jubileeum for kristenretten. Den som sto for avdukningen var HM Kong Haakon 7.

I gamle dagar tende dei bål på fjell og høge haugar for å varsla når det kom «ufredsmenn». På Moster var det truleg på Vetahaugen bygdefolket tende bål i slike tilfelle. Steinkrossen som står på Vetahaugen i dag vart reist i 1924 av Moster Mållag på 900-års jubileet for Kristenretten, og krossen vart avduka av HM Kong Haakon 7.

Den markante Vetahaugen er og kjend for ei anna historie, som kanskje er eit av dei orginale eventyra frå Bømlo, fortald av Birger Røksund;

Hunden til Olav den heilage

Då Olav den heilage var på Moster og sette ting i 1024, hadde han med seg hunden sin, Vige. Og hunden han for no og kikka alle stader, og vaste seg vekk. Då kongen så skulle heim, så fann han ikkje hunden att. No er det eit hol i Vetahaugen, og der hadde hunden rota seg inn. Det holet har ingen vore til endes på, for det er så trongt når du kjem ned gjennom. Eldste bror min snakka om det at det var liksom eit Trekantsamband, for hunden kom seg fram og kom opp på Valestrand, han. Då hadde han ikkje hår på kroppen, så det har vore trongt. Då han kom ut, var kongen faren ut fjorden på skipet sitt, så det nytta ikkje å prøva å nå han igjen. Hunden vart difor verande der på Valestrand, men dei høyrde ylinga av han. Seinare har dei kalla han Ylarbrand. Men det er no noko dei har lagt på han no i siste åra, trur eg.

Mvh
Aleksander Auset Bækkelund

Flott funnet ut Aleksander. Og jeg tipper Martin blir fornøyd også. Takk skal du ha. Sånne lesere vil gamle Metallsøkerposten ha. Og du er selvfølgelig med i trekkingen av neste filmpremie.

Og så var det knappen hans Roy da.  Anyone…..?

Fikk en mail fra en fast leser og ivrig metallsøker fra Rogaland. Martin heter han og han har mange fine plasser helt for seg selv å søke på. Kanskje jeg skulle tatt meg en tur dit og hjulpet han litt?

Uansett, så har Martin funnet en fin medalje/amulett som han ikke klarer å finne ut av. Så nå ber han Metallsøkerpostens dyktige lesere om hjelp . Her er mailen fra Martin:

Dette er en medalje/amulett eller noe jeg fant i en gammel park her jeg bor .
Jeg har forsøkt og finne ut når den er gitt ut og diverse men her står jeg helt fast ,kanskje
du eller noen andre som leser metallsøkerposten kan hjelpe litt med denne nøtten .
Medaljen er 2,5 cm i diameter .
 
Mvh
Martin

Så kjære lesere. Er det noen der ute som kan hjelpe Martin med denne gåten. Litt dårlig oppløsning på bildene (kanskje du kunne sende noen bilder med litt høyre oppløsning Martin), og alderen krever sitt også når det gjelder synet, men jeg synes det står 1924 på den. En bygning på den andre siden.

 Forslag mottas med takk og spenning, både fra Martin og Metallsøkerposten

Oppdatering:

Da har Martin sendt bedre bilder(trykk på bildet for større utgave)

Så. Hva gjør man da, når regnet spruter i bakken, og metalldetektorabstinensene river og sliter i hele seg?

 Her er et lite tips.

Man reiser til Moss. Nærmere bestemt Jeløya. Enda nærmere bestemt Alby. Og helt nøyaktig bestemt til Naturhuset på Alby, på Jeløya i Moss. Der har nemlig min venn og metallsøkerkollega Trygve Måleng  fra Norges metallsøkerforening, bygd opp en flott utstilling med metallsøkerfunn og annet relatert til hobbyen. Mange av funnene er fra jordene rundt Alby.

Trygve er en kunnskapsrik og ivrig metalldetektorist, hvis ekspertise vi andre har trukket mye nytte av. Og med den kombinasjonen er det virkelig muligheter for å få til en flott utstilling. Noe som Trygve helt klart beviser her .

Naturhuset er staburet som ligger ved siden av parkeringsplassen på Alby. Utstllingen skal i første omgang stå der i et halvt år og er åpen for publikum hver dag fra  11-17.

Så nå er det bare å hive inn unger og svigerforeldre i bilen og ta turen til Trygves utstilling.

Og har man litt flaks, kan det jo hende at mannen selv er innom. I så tilfellet, grip tak i han og spør i vei. Mannen Trygve er nemmlig propp full av kunnskap, så her er det mye å lære

Strengt tatt trenger du ikke vente på en regnværsdag en gang. Er noen fine søkestrender i området også, når du er ferdig med utstillingen

Vinteren slipper bare ikke. Ikke så mye jeg får gjort med det, annet å irritere meg over den. Og det er jeg ganske god på. Kan irritere meg i timesvis i strekk, bare avbrutt av andre nødvendige ærender.

Har vært noen runder langs badestrendene langs fjorden den siste tiden, bare for å sjekke forholdene. Fortsatt en del is i mitt område, men ser at det begynner å brekke opp litt utpå. Og det gir håp.

Men det var jo ikke det jeg skulle skrive om i dag. Det jeg skulle skrive om i dag var gode kontakter. Og gode kontakter er viktig i denne bransjen.

Har vel nevnt før at research er et tidsfordriv jeg bruker mye tid på når føreforholdene ute umuliggjør turer med metalldetektoren. Internett er en ypperlig kilde til kunnskap om lokalhistorie i nærområdet. Mange timer blir brukt foran skjermen, på hjemmesidene til historielagene rundt omkring. Noen historielag har veldig mye på sidene sine, andre har det ikke.

Jeg er nok også ganske heldig stilt i og med at jeg har denne bloggen. Mange lesere har det blitt etter hvert. Og mine lesere må jo være verdens mest fantastiske mennesker. Er vel ikke så rart når jeg tenker meg om. De er jo opptatt av metallsøking. Og mennesker som er opptatt av metallsøking er som regel fantastiske mennesker. Det er ikke få tips jeg får fra disse menneskene, både på mail og telefon. Tusen takk skal dere ha, og fortsett med det.

Mange tips om gode søkeplasser dukker opp når jeg er ute med detektoren. Utrolig hvor mange tips folk kommer med hvis du møter dem på en hyggelig måte. Særlig den eldre garde elsker å fortelle om hvor det skjedde ting i gamle dager. Ved å takke pent for tipsene, slenger de gjerne på et par til. Mange fine funn har vært resultat av sånne prater. Vel anvendt tid, spør du meg.

Bøker er også en god kilde til områdets lokalhistorie. Lar meg stadig imponere over bibliotekarenenes evner til å finne frem riktige bøker for meg.

Derimot liker jeg best å eie lesestoffet mitt selv. Og der kommer dagens lille tips inn. De aller fleste har vel en brukthandel ikke for langt unna. Jeg har i hvert fall det, og der har jeg en god kontakt. Nemlig innehaveren. Sånne kontakter er gull verd. Gutta på sånne steder har som regel interesse av gamle og morsomme ting. Det er vel derfor  de driver brukthandel.

Og jeg har ikke så mye i mot av å snakke om hobbyen min, jeg heller. Blitt mange fine prater ved disken hans. Og en avtale har vi også fått til. Når han får inn noe som han har mistanke om jeg har interesse av, ringer han og spør om det stemmer. Og ofte så gjør det, det.

I hvert fall så gjorde det, det, her forrige dagen. 28 årganger av Follominner. Utgitt av Follo historielag. Var ikke sen om å bekrefte mistanken hans. En liten biltur, og så var samlingen min. 28 årganger deilig lesestoff om historien i mitt nærområde. Så nå kan det bare snø ute, jeg har annet å bruke tiden til.

Mente ikke det med at det bare kunne snø forresten.

Uansett så blir dagens lille tips, bli venn med din lokale brukthandler.

Men en del kommer også bort og vil spørre litt rundt det jeg driver med. Greit nok det også. Alltid hyggelig med en liten prat, og ofte får jeg litt tips og tillatelser til nye, spennende steder å søke på. Mange fine funn er blitt resultatet av noen vennlige svar.

Et par spørsmål går stadig igjen. Det første er, finner du noe? Som regel ikke så vanskelig å svare på det spørsmålet. Påfølgende spørsmål er da gjerne, hvor mye koster en sånn søker a?  Den er litt verre. Blir jo nesten som spørsmålet, hvor mye koster en bil?

Forklarer da, som sant er, at en ok søker ligger fra rundt to til rundt seksten tusen. Blir jo alt for dyrt, er ofte folks reaksjon, før de får det travelt med å komme seg av gårde.

Har tenkt litt på dette, her jeg sitter og venter på at snøsmeltingen skal komme i gang. Er denne hobbyen egentlig så forferdelig dyr? At det koster noen kroner i utstyr er jo sant, men det gjør det vel med de fleste hobbyer.

Her i huset er det Twintipfeber for tiden. Husets mellomste medlem av den yngre garde, har gjort det helt klart for meg at det er dette som gjelder om dagen. Brukte litt tid på å forstå hva han egentlig  pratet om, og mye tid i forskjellige sportsforretninger for å finne noe som passet hans behov. Butikkenes startpakketilbud er jo kjempefine hvis man veier under femti kilo, men det gjør ikke denne poden. Rundt fire tusen havnet vi på, uansett hvordan vi prutet. Syntes vel dette var i overkant, til en guttunge, som vokser fortere enn snøfonnene gjorde i jula.

Bruktmarkedet da kanskje. Mange timer ble brukt på Finn, og til slutt fant vi noe som kunne forsvares både størrelses og prismessig. At det norske postvesen ikke kjører billige priskampanjer på sending av skiutstyr var vår neste erfaring, men til slutt var bestillinger, ski og støvleavtaler unnagjort.

Så fulgte en grusom ventetid, mens utstyr ble fraktet over fjellet. Postkasse ble sjekket flere ganger om dagen og masing slet på fars tålmodighet. Men til slutt var alt på plass, ute i gangen. På en lørdags ettermiddag.  Akkurat like etter at han som tilpasser skiutstyr hadde gått hjem for helgen. Velkommen tilbake på mandag. Ny helg med glede seg masing fulgte.

Mandagen kom og alt ble ordnet. Men oppsett av utstyr koster, akkurat som preparering av ski gjør. Og staver må man ha.  Og hjelm må vite. Det var godt å legge seg på mandagskvelden. Gutten smilte og lommeboka mi var ikke akkurat plagsom tung lenger. Det gjelder å se det positive i ting.

Ikke noe vits i dyrt skiutstyr hvis man ikke får brukt det. Må jo være enig i det argumentet. Skikort ryker på noen hundrelapper hver gang. Transport koster. Og matpakke er ikke så veldig inn. Og pølser på tilbud ser man lite til på dagens skisentere. I hvert fall på denne tiden av året. Det samme gjelder vafler. Turer på legevakta er jo heller ikke gratis, gips er dyrt. Heldigvis unngått det til nå.

Sett opp mot dette blir vel ikke metallsøking så dyrt allikevel. En helt brukbar søker kan man få ny for et par tusen kroner. Man kan selvfølgelig få dem billigere også, men en viss kvalitet bør man ha. Går man bare å plukker sølvpapir og korker, går man fort lei.

Personlig anbefaler jeg folk som vil prøve hobbyen, en Fisher F2. En metalldetektor som er lett å forstå, har de finessene man trenger i starten, billig i drift og ikke minst, den finner ting.  Og til en pris av 2490 kroner fra Eskeland Electronics, gjør denne til et meget fornuftig kjøp. Er man litt flink til å gå ut å bruke den, har man fort tjent den inn igjen. Prøv det med et par twintipski. Og så kan man investere i en litt mer avansert maskin, hvis interessen fortsatt er der. Skikort er jo heller ikke påkrevd på de stedene man som regel søker.  Kjenner mennesker som brukte F2 veldig lenge før de valgte å gå for en dyrere modell.

Litt ekstrautstyr må man vel også ha i metallsøkerhobbyen?  Jada, klart det. En spade sparer deg for mye tid. Men i begynnelsen holder det lenge med en hagespade, og de fleste har vel en sånn liggende. Ønsker man litt mere kvalitet, så koster man på seg noen hundrelapper for en knallspade, beregnet på metallsøking. Men som sagt, en vanlig hagespade holder lenge.

Er søking på sandstrender noe man gjerne vil bruke tiden på, så kan jo et sandscoop være lurt. Selv kjøpte jeg meg et øsekar i plast, da jeg startet med strandsøking, som jeg boret en del hull i. Fungerte utmerket.

Så for godt under en investering på 3000 kroner kan man komme i gang med denne hobbyen. Selvfølgelig kan man bruke mye mer, det finnes masse utstyr og duppeditter for de som vil ha det. Men det er strengt tatt ikke nødvendig.

Og selve utøvelsen av meallsøkerhobbyen er i hvert fall ikke noe budsjettknekker. Dagens metallsøkere bruker lite med batteri, og egnede søkersteder finner de fleste i gåavstand fra hjemmet. En annet poeng er jo at skulle jeg få lyst til å kjøre litt twintip (kommer ikke til å skje) vil jo ikke guttungens utstyr passe meg. Skulle han få lyst til å søke litt (kan skje), kan han jo bare låne søkerutstyret mitt.

Vet jo at å sammenligne alpinhobby med søkerhobby, og dermed slå fast at metallsøkerhobbyen er billig, er urettferdig. Det er jo tross alt helt uten interesse hvor mye metallsøkerutstyr koster, hvis hobbyen din er å kjøre twintip. Derfor er disse skribleriene bare ment som et eksempel på at min hobby ikke trenger å bli så dyr. Finnes sikkert hobbyer som er billigere, og jeg kan sikkert finne noen, fisking kanskje eller samling av navlelo.

 Uansett så sliter jeg med å finne noen som er mere lønnsomt i forhold til investeringen.

I grunn like greit. Hev meg på kommunens tilbud om svineinfluensa vaksinen rett før julehøytiden ble sunget inn. Og jeg ble sjuk jeg. Maken til hoste og forkjølelse som jeg våknet til første juledag, kan jeg knapt huske å ha våknet til, noe gang. Feberen nådde ny høyde, og helt nødvendig snømåking hjalp heller ikke noe. Hadde vært ille og opplevd fint søkervær ute, når man er for sjuk til å utnytte det.

Uansett, i dag er jeg litt oppe og tusler igjen. Ikke mye tess, men litt. Bruker dagen til å hive på ennå litt mere ved på peisen og mimre litt over atter ett søkerår som går mot slutten. Blar litt i denne bloggen og kjenner minnene dukker opp igjen. Blar litt i bilder, både på PCen min, og i hjertet mitt.

Det ble et fint søkerår, 2009. Ikke fullt så mange turer som året før, men allikevel. Mange fine turer ble det. Gamle vennskap ble styrket og nye ble opprettet. Fantastiske mennesker som man virkelig blir glad i. Alle samlet rundt en felles hobby. Politiske oppfatninger, religiøs tro, sosial status, psykiske og fysiske handikap og forutsettninger. Alt dette er underordnet. Her bygges alt på en felles nysgjerrighet over hva som skjuler seg av hemmeligheter nede i bakken. Nettopp startet eller holdt på i førti år, spiller ingen rolle. Her får man den hjelpen man trenger. Noen av disse menneskene utvikler vennskapet seg med til langt utover søkinga.  Dype personlige samtaler starter ofte mens man går et par stykker på et jorde og lar søkerene jobbe.  Ta seg en pause, beundre noen funn og dele en termos kaffe. Fine samtaler under et takutspring mens man venter på at uværet gir seg, og søkinga kommer i gang igjen.

 Mange fine naturopplevelser alene, ble en naturlig del av dette året også. Mange fine stunder alene med tankene mine. Bare sitte der, mitt i skaperverket og aldri klare å bli lei av hvor vakkert det er.  Tidlige morgenstunder nede ved sjøen, bergtatt over hvor vakkert alt er når solen står opp og åpner vinduet til en ny dag. Eller når den fargelegger himmelen over et gammelt småbruk dyp rød, før den overlater jordene til mørket for noen timer.

Sitte der på en stein med en gammel, nyfunnet mynt  i neven. Tenke litt på, hvordan den havnet der. Tenke litt over, hvem som kan ha mistet den. Lage seg en historie om hva tapet medførte for eieren.  Rart å sitte der og vite at en hver ting du graver opp har en historie. Som regel en historie du aldri kan finne hele sannheten rundt, men ved hjelp av internett og oppslagsverk kan du lage din egen historie. Og det kan godt være sånn det skjedde.

Eller når man en sjelden gang kommer over en virkelig gammel og spesiell gjenstand, som relieffspennebiten  jeg fant på et jorde denne høsten. Få lov til å redde en knøttliten del av vår felles historie før plogen eller forurensningen tilintetgjør den. Den gode følelsen man får når man leverer den inn til rette myndigheter, og en arkeolog tar seg tid til å lære deg ting om den, og hvordan den kunne ha vært laget og brukt for rundt 1500 år siden. Får meg til å tenke og sette ting i perspektiv.

Hjelpe noen som har mistet en kjær gjenstand med å få den tilbake. Se gleden når du finner den. Verdifullt i kroner og øre, eller ei, den gleden kan ikke måles i penger.

Ta med seg noen unge mennesker ut for å la de prøve en søker for første gang. Se gleden i øynene når de graver opp sin første mynt. Den tiøren kan være mer verdifull enn tusenlappene du tjener på jobben din. Den tiøren kan tenne en ild som gatas fristelser ikke klarer å slukke igjen. Den tiøren kan redde et ungt liv. Tro gjerne jeg overdriver, men jeg har sett det. Et menneskes lidenskap kan virke mye mer effektivt enn metadon og velmenende sosialarbeidere. Men det ene utelukker ikke det andre da. Bare så det også er sagt.

Ordet skattejeger har vel vært brukt litt negativt av media om gravrøving og ulovlig metllsøking dette året, og det får bli deres sak. Jeg har i et tidligere innlegg sagt min mening om den slags ulovlig aktivitet, så jeg skal ikke dra opp den igjen nå.

Men en ting vil jeg si om ordet skattejeger. Jeg tror mange vet om at sin skatt finnes. Hva din skatt er, vet vel bare du, og det er fint. Hold den gjerne for deg selv. Ofte har vel skatter noe med vennskap, kjærlighet, skjebne eller lidenskap å gjøre. Eller din skatt kan være noe helt annet. Hva vet jeg. Men jeg tror uansett din skatt har noe med din lykke å gjøre. Stor eller liten, den vil gjøre deg lykkeligere hvis du finner den. Verden vil bli et litt bedre sted for deg, når du finner den. Ikke nødvendigvis fordi verden forandrer seg, men kanskje du gjør det, på din reise til skatten.

Men kommer du til å finne den?  Ikke vet jeg. Og kanskje er ikke det så viktig heller.  Men er du villig til å ta opp jakten på den? Det er det viktige tror jeg. Reisen til din skatt kan være lang og livet er kort. Noen setter seg ned og godtar skjebnen og livet sitt, som det blir servert. Ikke noe feil i det, hvis du er fornøyd. Mange er ikke fornøyd, men allikevel godtar de menyen som blir gitt dem.

Noen godtar den derimot ikke, og starter jakten etter sin skatt. Er du en av dem? Da er du en skattejeger. Hva din skatt består av vet kanskje bare du, og det  er ikke sikkert en gang du vet hva den består av. Du vet bare at den finnes, der ute- eller der inne. Kanskje skatten din ligger i selve jakten på den. Er du villig til å lete, er du uansett en skattejeger. Og du trenger ikke å røve graver av den grunn.

Ja, 2009 har vært et bra år for meg. Kjenner jeg kunne ha skrevet i timevis nå. Vet jeg blir litt lett revet med, så jeg skal prøve å stoppe for denne gangen. En ting står dog igjen før jeg avslutter denne sannsynligvis siste posten for i år, og det er en takk til alle dere der ute.

Takk til alle dere som har fulgt meg gjennom denne bloggen. Takk til dere som har fulgt meg fra før, og dere nye som har dukket opp i år. Takk til dere som har kommentert i bloggen og skrevet en hilsen i gjesteboka.  Takk til dere som har sendt meg mail og ringt. Takk til dere som har oppmuntret meg til å skrive mer når jeg har gått tom for ting å skrive om. Mange av dere aner jeg ikke hvem er, men tusen takk for all støtte og oppmuntring.

Takk til Gary og Gordon fra The Metal Detectives for å ha tatt meg inn som læregutt. Gleder meg til å fortsette med dere.

Takk til Metallsøkerforeningen for mye kunnskap dere har delt med meg.

Takk til gjengen på Eskeland Electronics for at dere holdt meg oppdadert på ny teknologi innen metallsøking, og ikke minst for at dere tar inn topp kvalitetsutstyr til glede for meg og mange andre.

Og tusen takk til mine jaktkammerater gjennom året. Både nye og gamle. Tør nesten ikke å nevne noen navn i panisk redsel for å glemme noen, men dere vet hvem dere er. Vel, tar sjansen på å nevne Ronny og PK spesielt da, men det er så mange andre også. Takk for mange fine turer og opplevelser, og jeg gleder meg  til å komme i gang med 2010 jakten sammen med dere.

 Dere har alle en plass i min skattesamling

Måtte nok bare innse at 2009 sesongen var over. Satte meg ned her forrige dagen å tømte metallsøkere for batterier. For dere som leser denne bloggen og i tillegg er så heldige å eie en metallsøker eller to. Husk å ta ut batteriene nå. Trist start på neste sesong å møte en søker med kontrollboksen full av batterisyre. Det har hverken du eller den fortjent.

Litt rengjøring og stell fortjener vel også den kjære detektoren din. Bruk litt tid på dette. Før du vet ordet av det er det klart for en ny søketur og da er det godt å ha søkeren klar for fight og nye funn.

For meg er denne stunden også en fin anledning til å se bakover på sesongen som gikk. Mimre litt over fine funn og turer. Nye og gamle vennskap. Bare la tankene fare, mens man skraper enda et lag søle av metallsøkeren. Fint det.

Tenkte jeg skulle skrive litt om disse tankene. Og det skal jeg. Men først gjenstår det litt juleforpliktelser som må tas unna. Handlig, pynting og alt annet som hører høytiden til. Mye stress, og litt hygge også.

Så da står det vel bare igjen og ønske deg, kjære leser, en riktig god og fredelig jul, med ønske om at søkernissen putter noe fint under treet ditt.

 GOD JUL

Og hvordan det gikk, hadde jeg veldig tenk på å skrive om i dag. Men det gjør jeg ikke. Satte meg  til rette for å skrive historien, men først måtte jeg gå gjennom dagens mail og nyheter fra metallsøkerverden. Er liksom noen rutiner man bare må i gjennom.

Og i dag fikk jeg igjen en liten påminnelse. Denne gangen fra Canada. Og den er så viktig at jeg vil dele den med dere. Og spesielt med dere som er nye i denne hobbyen.

Det er jo sånn at når man er ute med metallsøkeren vet man aldri hva man finner. Ofte er det litt mynt og smykker. Saker som kan fortelle en historie. Saker som er morsomt å samle på. Noen ganger finner man ting som blir betegnet som oldsaker. Disse leverer man inn til rette myndigheter. Dette er jo det fasinerende med denne hobbyen. Man vet aldri hva man finner. Man vet aldri hva man kommer hjem med.

 For snart sytti år siden var landet vårt i krig. Vi var okkupert i fem år. Det ble bombet og skutt. Forferdelige handlinger og tragedier var resultatet av denne krigen. Noen hundretusen tyske soldater var stasjonert i Norge. Og det er klart disse også mistet ting. Spor etter kamphandlinger er det fortsatt mye av, mange steder. Og man vet aldri hvor de dukker opp.  Andre militære effekter fra både før og etter krigen kan man selvfølgelig også finne.  Interessante funn som kan fortelle spennende historier.

Men blant disse funnene kan det også dukke opp ting du ikke har lyst til å ta med hjem. Det finnes fortsatt mange udetonerte granater, bomber og ammunisjon i bakken. Og med metallsøker er det alltid en risiko for at man støter på dem. Nyttig at de blir funnet og uskadeliggjort, men ikke av deg.  Dette er en jobb for fagfolk.

 Dagens historie fra Canada var om en som tok med seg en skarp granat hjem. Dog hadde han vett nok til å gjemme den et stykke fra huset. Men fornuft nok til å la være å plukke den opp og bære den med seg , hadde han ikke.

Gikk heldigvis bra denne gangen, men det er ikke veldig lenge siden en tilsvarende historie fra USA, om funnet av en granat fra den amerikanske borgerkrigen, endte forferdelig tragisk.

Selv om disse eksplosivene har ligget i bakken lenge, betyr ikke det at de ikke virker lenger, snarere tvert i mot. Fryktelig ustabile kan de være. De er konstruerte  for å ødelegge og drepe, og den oppgaven tar de svært seriøst.

Ha dette alltid i minne når du er ute med søkeren. Skulle du være uheldig å finne du noe som i det hele tatt kan minne om noe eksplosivt. Ikke rør det. Trekk unna, varsle nærmeste politimyndighet, og pass på at andre ikke kommer i nærheten før politiet overtar.

Nei, du skal ikke bare pirke bare litt på den, bare for å se hvilken type det er. Nei, du skal ikke bare snu den rundt for å sjekke hvor gammel den kan være. Ordet «bare» gjelder ikke, når du har med funn som dette å gjøre.

 Men det kunne jo være fint å kunne opplyse politiet om mest mulig  når du varsler dem, tenker du.  Helt feil, bombegruppa klarer seg utmerket godt uten din hjelp. De er spesialutdannet på tilfeller som dette.

Vet ikke helt hvordan jeg skal få poengtert dette sterkt nok, men nå er du i hvertfall advart en gang til. Vi er ikke så mange som driver med denne hobbyen at vi har noen å miste.

Og du, hvis du er leser av denne bloggen (og det er du jo tydeligvis), og klarer å blåse deg selv til himmels, kommer jeg til å bli skikkelig ergerlig på deg. Lenge……..

Dårlig nytt det, for oss metallsøkere og gobitjegere. Noen lange måneder med abstinenser og mørke stunder er det vi har å se frem til.

Jeg har løst dette en del år, ved å søke i sjøen når bakken blir for hard å lage hull i. Sesongen forlenges jo ganske mye på den måten. Ett godt sett med vadebukser i neopren, og en nesten tett og stadig trangere tørrdrakt, har muligjort dette for meg. Men at dette er en like koselig form for metallsøking som den rundt St.Hans aften, er vel å tøye sannheten i overkant langt. Og noen uker med islagt fjord er det jo vanskelig å unngå.

Må jo også motvillig innrømme at det er en anelse mere kniriking i leddene mine for hver vintersesong. Alderen begynner å slå inn. Lite å gjøre med det. Og mye bedre enn alternativet, trøster jeg meg med.

Grublet en del på dette problemet . Innendørsjakt måtte jo være fint. Folk gjemte jo unna de merkligste ting i vegger og gulv i gamle dager også. Hørt og lest mange historier om hva som er funnet i forbindelse med renovering og riving av eldere bygninger.

Eller alt som mistes. Hvor mange mynter har ikke endt sin karriere som betalingsmiddel, der de trillet ned mellom gulvplanker og la seg til ro på et utilgjenglig sted. Et lite gratistips fra meg til deg, står du i beita for mynter til parkometeret noen gang, ta en titt under sofaputene.

Men metallsøkere blir jo lett litt ukonsentrerte i innemiljø. Spiker, vannrør, ledninger og annet innendørs metallrask, er jo i stand til å forsure livet til en vinterfrøssen metallsøkerentusiast. Tok kontakt med min venn, Severin på Eskeland Electronics. Severin er jo reine psykologen når man har problemer rundt det å finne ting. Det være seg om det er en mynt eller en lekasje du gjerne vil lokalisere.

Løsningen ble innkjøp av Rigid SeeSnake micro. Et inspeksjonskamera med mange muliheter. SeeSnake micro er utstyrt med en halvfleksibel 90 cm lang kabel med et 17mm kamerahode (jeg kjøpte med et 9mm for de ekstra trange stedene også) som sender video til en LCD-skjerm. Kabelen kan forlenges helt opp til 9 meter og er vanntett ned til 3 meters dyp.

Kamerahodene har feste for krok, magnet og speil. Og det, det er jo helt genialt. Ikke bare kan jeg snike kamerahodet inn i vegger og utette gulv for å finne godbitene. Jeg har både et speil for å se objektet fra andre vinkler og jeg kan montere verktøy til å få det ut. Jeg kan også koble til en videoopptaker, og siden se filmen om den gangen jeg gjorde det store funnet. Om igjen, og om igjen.

Kunne ha skrevet mye om dette kameraet og det håper jeg å gjøre utover vinteren. Har ikke fått prøvd det så mye til skattejakt , da det er nok å søke på ute ennå. Men når fjorden fryser og kulden setter inn, da…..

Hadde derimot stor glede av den til noe helt annet for noen uker siden. Skulle montere et sidepanel bak i bilen, og der falt den skruen du aldri har flere av, ned i mellom det meste og innerskjermen. En oppskrapet hånd og to plasterlapper senere var jeg ganske oppgitt. Slår jo aldri feil at de skruene man mister, alltid er av en spesiell type man ikke har flere av. Det var da jeg kom på SeeSnaken. Monterte på medfølgende magnet og snek den ned blandt innerskjerm og skarpe kanter. Ikke mange øyeblikkene etter var en takknemlig eier og skruen gjennforent.

Vet om et par gamle løer som til vinteren ikke skal føle seg helt trygge for at de får ha sine hemligheter i fred. I mellomtiden bruker jeg tid på å tenke ut nye bruksområder for SeeSnaken. Og det er ikke så vanskelig.

Tror nesten jeg må gå å be kona miste øredobben sin ned i vasken nå jeg.

Hei dere metallsøkervenner. Har dere lagt merke til hvor usansynelig langt unna bilen  dere kan havne når dere er ute med søkeren. Det merker man som regel først når man skal prøve å finne igjen bilen sånn mot slutten av dagen. Kilometerne går fort unna der man går i sine egne tanker.

 Husk bare da at bilen har havnet like langt unna deg, som omvendt.

Tenkt senario. Du har endelig fått tillatelse til å søke på jordene du har ønsket så lenge. Du parkerer på det stedet på gården du er helt sikker på du ikke står i veien, og setter deg selv og utstyret i marsj mot et sted langt der ute.  Men du tok feil. Du står nemlig veldig i veien for gårdens traktor. Tror du bonden er blid når han finner deg etter å ha brukt deler av arbeidsdagen sin på å finne deg?

Eller, gutta som pleier å sjekke om du bruke bilbelte, finner bilen din forlatt langs en øde landevei eller skogsbilvei, litt feilparkert. Deg derimot, finner de ikke.  Kan bli alt fra inntauing til leteaksjon av sånn.

Kunne gitt mange eksempler her, men jeg tror dere skjønner tegninga.

Og løsninga: Opprett et dokument på PC. Skriv,  Metallsøking og mobilnummeret ditt. Jeg lagde mine i A5 størrelse. En liten runde i en lameneringsmaskin og du har et skilt som holder lenge og tar liten plass.

Legg det i frontruta når du parkerer, og han en flott dag langt unna bilen.