Nye historier fra meg om frokosten Harald i all hovedsak hadde gått glipp av, avgjorde det hele. Det må  bli overnatting på Skei Hotell på tilbaketur også mente Harald. Ikke meg i mot. Noen timers kjøring ditt også, men tanken på  morgendagens frokost  fungerte greit som motivasjon.

Først noen mil på snøglatte veier og mørke tunneler før det var tid for ferge igjen. Og den var i perfekt rute i forhold til reiseskjemaet vårt. Hadde knapt nok fått etterfylt litt helt nødvendig vindusspylerveske før vi ble mast om bord. Parkerte bilen på anvist plass og ruslet litt rundt på dekk.

Og da dukket det opp et fantastisk syn. Vi hadde akkurat kommet bort til rekka da vi så det. To store rygger som brøt den ellers rolige vannflata og forsvant igjen i dypet. Hval mente Harald. Spekkhoggere forsatte han med å mene. Og da Harald tross alt er født borte i en fjor i nærheten av der vi befant oss, og jeg ikke hadde noe bedre forslag, godtok jeg det uten noen særlig protester.  Og jaggu dukket de  opp igjen. Og forsvant igjen. Du tar vel bilder sa Harald. Klart det sa jeg og pilte bort i bilen for å hente kamera. I håp om at de skulle dukke opp en tredje gang.

Noe de ikke gjorde selvfølgelig. Om det var min piling eller om det var noen hvalsnappere i nærheten vites ikke, men borte var de. Irriterende, men et fantastisk syn var det jo i hvert fall.

Av ferga, og inn på det de kalte europavei på skiltene igjen. Ryggen ble ikke noe bedre av det må vite. Men veiene bedret seg og ved nitiden på kvelden så vi lysene fra Skei Hotell. Hyggelig jente i resepsjonen som tok i mot kravene våre om å få tilbake rommene våre fra natta før. Ja, men dem har vi jo ikke fått ryddet ennå, stammet hun. Hvor møkkete kan de bli fra fire timer forrige natt mente jeg, og Harald, snartenkt som han er, la til at det selvfølgelig ikke var noe i veien for et skikkelig prisavslag, grunnet at de ikke hadde ryddet ennå. Jenta var enig og dermed var den saken ute av verden.

Med jordslag i ansiktet og rygger i vinkel, fristet det skikkelig med en varm dusj. Men før vi gjorde noe som helst på rommene våre var det stor enighet om et par pils, en matbit og litt planlegging av resten av kvelden på hotellet.

Bare sånn at du skal slippe å gjette. Det smakte helt fantastisk. Røkelaks og brun drikke med skum på passet  helt fortreffelig godt denne kvelden.

Rask planlegging ble gjennomført innemellom matbiter og drikke. En varm dusj, en halvtimes strekk av ryggen, reine klær og felles oppmøte i baren en time senere.

Kvelden gikk ikke helt etter planen. Første del, den med varm dusj, fikk jeg til. Del to gikk ikke så bra. Det vil si strekk av rygg fungerte, det med en halvtime skar seg. Og med den resten av planen.

Måtte bare slå fast det da jeg våknet morgenen etter. Ringte over til Haralds rom. Om han hadde savnet meg i baren kvelden før? Påstod at han ikke hadde det, men det var nok store sjanser for at baren hadde savnet oss begge.

Savne oss skulle i hvert fall ikke frokostbuffen gjøre, og en snau halvtime etter hadde vi funnet bordet vårt i spisesalen. Et par gode råd vil jeg her dele med dere.

Sørg for et bord nærme buffeen i gangavstand fra toalettet og beregn deg god tid. Start forsiktig, altså ikke med fire speilegg masse bacon og stekte pølser i første runder. Hent i stedet ett speilegg, litt bacon og stekte pølser fire ganger inne mellom små porsjoner laks, roastbiff, diverse oster og alt det andre bordet frister med. Og ikke minst: Det er ingen skam å ta røyk og kaffepauser.

Aldri mer en ett egg av gangen Harald

Allting har jo sin ende dessverre, også denne frokosten. Til slutt måtte vi bare gi oss og ved tolvtiden trillet vi ut i bilen, bokstavelig talt. Med lettere magesmerter og ubehaglig småraping satte vi kursen mot neste fergeleie og etter bare ett par dobesøk senere nådde vi ditt, hvor ferga tok oss trygt over.

Hvor ferga tok oss trygt over

Så  bar det oppover fjellsiden for å komme oss over til østlandet igjen. En liten avstikker for å beundre Borgund stavkirke i all sin vinterprakt  ble en nedtur. Den hadde de nemlig pakket inn for vinteren.

Men den hadde de pakket inn for vinteren

Hemsedalsfjellet på den annen side hadde de pakket ut igjen. Så da tok vi til høyre der og freste oss opp på Hemsedalsfjellet. Hvorfor heter det Hemsedalsfjellet forresten? Så ikke en eneste dal der oppe jeg. Men en fin tur var det i snøføyka.

En fin tur i snøføyka

Hemsedal derimot er en dal som vi fortsatt var veldig mette i mavene våre da vi ankom. Så mat var ikke påkrevd. Bare litt snax og mineralvann for blodsukkeret må vite. Og midt i mellom snaxinnkjøp og skidresser i fancy farger, traff jeg jaggu på en gammel bekjent som jeg må tro det er sikkert femten år siden jeg traff sist. Og med gjensynsgleden intakt ble avreisen noe forsinket.

Hjem kom vi da til slutt. Sent utpå kvelden lastet Harald en sliten kollega og masse metallsøkerutstyr ut av bilen sin og gjennomførte de siste kilometerne hjem til seg selv på en mesterlig måte.

Tusen takk Harald for en flott tur, som jeg gjerne gjentar når som helst

Kjenner jeg gruer meg litt til alle historiene som har hopet seg opp de siste par måneder, men det gjør jo at det blir flere historier utover vinteren.

Aller først får jeg gjøre ferdig den fantastiske turen til Danmark, så her kommer del tre

Tenk deg et land hvor mennesker er usedvanlig hygglige. Et land hvor det er fanatsisk å være metallsøker. Et land hvor solen skinner når det sprutregner hjemme. Et land hvor de har et måltid før de kommer til frokosten. Et land hvor bakken er sprekkfult av historie. Et land hvor lekfolk og fagfolk jobber side om side for å redde denne historien. Et land som er så flatt at en gammel bobil ikke trenger å slite med bratte og lange oppoverbakker.  Danmark er et slikt land.

Også denne lørdags morgenen. Det med solen denne morgenen fikk jeg foresten bare høre om litt senere på dagen. Klokka seks på lørdags morgen har jeg mer enn nok å gjøre med påkledning og oppstandelse fra senga. Men man må tidlig opp hvis man skal nyte morgenmat klokken syv. For dansk morgenmad er jeg villig til å ofre litt søvn for.

Ottmari  gjenntok oppgaven sin fra dagen før og avleverte oss i akkurat passe tid til morgenmaden. Tellus sin egen formann gjorde unna dagens brifing mens vi spiste. Smart trekk, vanskelig å protester på noe, når man har munnen full av roastbiff. Ikke fordi det var noe grunn til å protestere, men sånn for sikkerhets skyld. Et triks jeg ikke kommer til å dele med fruen.

Avgang søkersted var satt til klokka halv ni, så her var det god tid til både å spise og få smurt seg en stor frokostmatpakke. Må vel bare innrømme at matpakker er ikke noe jeg har veldig mye erfaring med. Særlig delen med innpakning sliter jeg litt med. Pleier vel alt for ofte og overlate det til noen utrolig dyktige folk nede på bensinstasjonen.  Men nå måtte jeg smøre på egne ben. Jeg har vel tidligere skrevet at Lien er en reser på nyttige tips. Også denne morgenen.

Her er Liens oppskrift. Ferskt rundstykke deles på langs, fylles med pålegg . Rundstykket plasseres så på et litt for stort stykke aleminiumsfolie, som igjen slås rundt den nevnet rundstykket. Oppskriften gjenntas til dagens frokostbehov antas dekket. Fantastisk.

Så med armene fulle av noe som til forveksling kunne ligne en stabel bakte poteter, var jeg på plass i Ottmari til forskreven avgangstid. Først skulle vi gjøre ferdig gårsdagens jorde før vi skulle videre til et nytt søkersted. I en lang og velorganisert kolonne satte vi oss i bevegelse mot gårdagens sted. Parkerte oppe ved den gamle kirken og til Ottmaris stor glede fikk hun plass ved siden av sin bobilveninne fra dagen før.

Parkerte oppe ved den gamle kirken

Resten av jordet fra dagen før gikk unna på noen raske morgentimer. Det vil si at deler av det fikk vi ikke gått over da det var okkupert av grunneiers maisåker. Han var nok ikke veldig oppsatt på å få ødlagt årets forsyning av popcorn, så den lot vi være i fred. Forsåvidt greit å ha litt til senere turer også. Ble nok ikke like mange funn nå som dagen før, men noe ble det da. Lien kom drassene med en spennende klipping mynt fra 1518 og den vakte jo veldig begeistring. Lien var ikke akkurat missfornøyd selv heller. Mumlet inne i smilet sitt at om han bare kunne finne en dirhem eller en romersk mynt nå ,så hadde dagen vært fulbragt.

Klippingen til Lien

Kolonnen satte seg i bevegelse mot neste søkersted. Ikke så langt avgårde, men litt tid tok det jo. Underveis befant det jo seg en slik koselig frokostplass. Og der hadde bilen med alle sponsede drikkevarene etablert seg.

Kolonnen sklei inn på plassen til en turist med campingvogns store fortvilelse. Han hadde nå bare en tretti førti biler mellom seg og landeveien. Felles innsats og dugnadsånd så var han fjernet. Arkeologer og metallsøkere kastet seg over matpakker, drikke. nye røverhistorier og nydelig sjøutsikt. Her var det koselig å sitte må vite.

Matpakker i det grønne

Noen flere funn ble det derimot ikke av det, så mette i magen, forsatte vi videre til neste søkeplass. Her skulle det etter sigende også være funnet spor etter bebyggelse fra vikingtiden. Som Ormen Lange, eller for den saks skyld, hvilket som helst godstog strakk en lang rekke parkerte biler seg langs veikanten. Ut spratt dagens metallsøkere og arkeologer. Selv fikk jeg klemt Ottmari inn i et buskas.

Kort men effektiv brifing før området ble startet spavendt av de fremmøtte. Selv  hadde jeg jo min egen oppgave, så med skuldern nedlesset av kamerautstyr ruslet jeg rundt  på åkeren. Knipset et bilde av et smil her og av et funn der.

Temperaturen hadde virkelig dratt seg opp nå. Solen tro virkelig til for å på sin måte gjøre dagen perfekt. Meldinger der hjemmefra om store nedbørsmengder, gjorde ikke oss det minste.

Og folk koste seg. Metallsøkte litt. Gravde litt. Diskuterte litt, og bare koste seg alt de kunne.

Folket koser seg i solen

Selv måtte jeg et nødvendig ærend til nærmeste by som snarest. Fant plassen min i Ottmaris copit og stakk ut kursen i den retning jeg bestemt mente at byen lå. Hadde ikke kommet langt før jeg hørte noen urovekkende lyder. Urovekkende lyder er jo ikke helt uvanlig i en bobil av Ottmaris alder, men denne hadde jeg ikke hørt før.  En blanding av subbe og dunkelyder øker hurtig stressnivået hos en hver bobilsjåfør. Og siden jeg er typisk  en av disse, kjente jeg tydelig på et stadig økende nivå av stress.

Hva i all verden kunne nå dette være. Etter over åtte tusen problemfrie kilometer de siste månede så skulle Ottmari begynne å tulle her nede i Danmark ? Det skal vel ikke være sånn vel ?

Og sånn var det ikke heller? Etter at noen fotgjengere jeg passerte hadde pekt på Ottmari og gjort hverandre oppmerksom  på et eller annet som angikk henne, svingte jeg inn på en bensinstasjon for å sjekke.

Jaggu hadde hun ikke fått med seg en relativt stor busk, som hun hadde gjemt under bilen. Tok på meg gartnerminen og fikk fjernet busken fra Ottmaris underside.

Nødvendige ærend ble unnagjort, gartnerhanskene ble tatt av og vi returnerte søkerplassen. tk meg litt fri fra journalistarbeidet og fikk søkt noen timer jeg også. De store funnene uteble for min del, men det var deilig å få søkt litt igjen.

Men Lien derimot,  klarte å finne seg en Dirhem . Og dermed var hans dag fullbragt

Dagens feltsesong ble avsluttet på jordet. Noen meget takknemlige  arkeologer fortalte hvor glade de var for samarbeidet med dem, og ikke minst hvor nyttig det var.

Takknemlige arkeologer fikk overrakt blomster

Kort hvil før kveldens gallamiddag. Ottmari tok oss trygt frem som alltid. Og igjen, hadde jeg bodd i Danmark hadde jeg nok spist meg ihjel. Vanvittig god mat i enda vannvittigere porsjoner. Hyggelig mennesker trakk heller ikke ned.

Men det som trakk meg ned , og mange med meg, var Ole Lukkøye. Med andre ord senket natten seg tidlig denne kvelden også.

Og dagen etter var det tid for mere søking

Utstyret var ferdig pakket allerede fredags kveld, så da PK plukket meg opp ved nitiden lørdags morgen sto jeg klar, nydusjet og påført mine peneste søkerklær. Store jorder med mye gåing og fare for mye sølvmynter gjorde at valget av metallsøker falt på min XP Deus denne dagen.

En drøy times kjøring, som inkluderte en nødvendig provianteringsstopp på en lokal bensinstasjon, så var vi der. Og alene var vi ikke. En flott gjeng dyktige metallsøkere var allerede på plass og stadig noen dukket opp mens vi klargjorde utstyret og hilste på nye og gamle venner. Alt i alt var det vel ca tjue mennesker, med dobbelt så mange håpefulle øyne, som entret jordene.

The heat was on. Valgets kvaler. Skulle jeg prøve jordene opp til venstre eller de rett frem. Hvor var sjansene størst mon tro. Prøver de opp til venstre, og sammen med en del andre som hadde gjort det samme valget satte jeg kursen.

Feil valg.

 Da vi møttes til skrytelunsj noen timer senere måtte jeg stå med misunnelse i blikket, og beundre flere flotte sølvskillinger fra sytten og attenhundretallet. Og de var gjort av de som valgte jordene rett frem. Selv hadde jeg fylt funnlomma mi med et par ganske uinteressante ettøringer, noen muskettkuler og mange patroner fra nyere tid.

Men lunsjen var fin. Gode jakthistorier florerte. Hyggelig samvær florete også. Stadig flere kom inn fra jordene med morsomme funn. Beundrende kommentarer blandet seg med tunge skyer og smatting fra inntak av matpakker og kaffetermoser.

Men, man kunne jo ikke sitte der og smatte bort hele dagen. En etter en forsvant vi utover jordene igjen. De fleste med sølv i blikket. Ikke minst var mitt blikk fylt av det.

Valgte rett frem denne gangen. Og det tok ikke lang tid før den første knappen dukket opp. Så kom det første interessante myntsignalet. Ikke så veldig spennende, men en skilling fra 1771, og var fornøyd med den.

Og imens gikk dagen. Begynte å kjenne at ryggen var fornøyd, og startet turen over mot der PK befant seg for å høre hvor langt han hadde kommet. Lot metalldetektoren min leke inne blandt kornstubben, mens jeg beveget meg i PK sin retning.

 Og så pep det.

Et nydelig sølvsignal var det. Endelig. Finlokaliserte stedet. Tok et forsiktig spadetak og blottla det øverste jordlaget. Og der var den. Løftet forsiktig opp en nydelig liten sølvmynt. Vidunderlig følelse. Hva kunne det være tro? Tørket forsiktig av litt jord. Noen bokstaver begynte å komme til syne.

Men det var noe rart med denne mynten. Så ikke ut som noen skilling fra sytten- attenhundretallet. Virket liksom så mye eldre.

Observerte Trygve og Asgeir i ivrig diskusjon om et eller annet et lite stykke unna. Puttet mynten forsiktig i en liten funnpose og skyndte meg over til dem. Disse gutta har både mer peiling, og ikke minst bedre syn enn meg. Rakte posen over til Trygve og han skiftet litt ansiktsfarge i det han bekreftet mistanken min. Det er jo en deilig middelaldermynt, utbrøt han.

Og det var det. Kong Edward den første av England var det. Konge fra 1272 til 1307. Å du hellige metallsøker. Dette funnet kvalifiserte virkelig til The dance, men dessverre tillot ikke ryggen min det. Men det var ikke nødvendig heller. Hendene mine skalv sin egen dans da Trygve rakte mynten tilbake til meg og folket strømmet til for å beundre og gratulere. Virkelig gøy var det.

Ble ikke noe særlig mere funn på meg denne dagen. Fikk liksom ikke mer kontakt med konsentrasjonen min. Men for en dag det hadde vært. Stor takk til alle som var der for at dere var med å gjøre denne dagen så spesiell. Dere er virkelig en fantastisk gjeng.

Og bare for ordens skyld. Dette funnet er selvfølgelig innrapportert til arkeologiske myndigheter, og det er avtalt tid for innlevering

Edward I

Baksiden

Trygve summerer opp dagen

Vi var ni stykk metallsøkere av norsk herkomst som møttes på kaia i Larvik i går, for å ta halv seks avgangen med Superspeed til det flate land. I tillegg var det vel seks stykker som hadde tatt morgenbåten. Høye forventinger og stor stemning på kaia, og et meste av høylytte diskusjoner dreide seg om metallsøking av en eller annen grunn.

Noen timer etter rullet vi i land i Danmark, og femten mil på kryss og tvers senere, var vi fremme hos våre danske venner som ønsket oss velkommen med kald drikke. Ble ikke så mye av dem (kalde drikker altså) før de fleste hadde et stevnemøte med hodeputa si.

Synes nesten ikke jeg hadde kommet i gang med det stevnemøte en gang, før vekkerklokka rev meg brutalt ut av en fin drøm ved halv syvtiden i dag tidlig. Dusj og frokost gikk unna, om ikke så alt for fort, så i hvert fall unna, og med hver vår nydelige danske matpakke, lagd av en hyggelig dame på hotellet, var vi snart klare for en lang dag på jordene.

Regnet som fosset ned mens vi kjørte til den første av dagens jaktmarker spilte ingen rolle for oss. Her skulle det nemmelig søkes. At regnet ga seg i det vi kom frem, og holdt seg borte resten av dagen, gjorde heller ingen ting.

Hele ti jorder sto til vår disposisjon i dag. Og selv om vi var borti sytti metalldetektorister hadde vi ikke en sjanse til å rekke over mere enn ett par tre av dem. Danskene kan virkelig dette med å lage store jorder gett. Dagens jakt ble konsentrert om de nærmeste jordene rundt to middelalderkirker og så fikk resten av jordene være i fred til en annen anledning. For i morgen skal vi søke i et annet område.

Om vi fant noe da, lurer sikkert du på nå? Og det kan jeg svare et helt klart ja på, men ikke så mye mer enn det i dag. Nå står nemlig Pk utenfor døren min med kald drikke, så nå blir jeg litt opptatt på annet hold. Men jeg kan røpe at det dukket opp mynter fra både seksten og syttenhundretallet sammen med mye annet.

Og det skal jeg fortelle mer om snart. For nå er det middag og festligheter.

Danskene kan dette med store jorder

En av de gamle vennene også. Hadde nemlig en avtale med min gamle metallsøkerkompis Ronny, om en liten badetur. Vrei meg opp av sovebingen, gjennom dusjen og et par kopper kaffe. Ringte over til Ronny for å avtale avgangstid.

Snakk om forkjølet kompis som svarte i andre enden. Skjønte nesten ikke hva han sa, men skjønte mellom hostekulene hans, at han og kald sjø var en dårlig kombinasjon. I hvert fall hvis han skulle ha noe mulighet til å bli med til Danmark i helgen. Men litt strandsøking i sola ville han være med på. Jeg omformulerte raskt dagens planer fra vannsøking til strandsøking, og litt etter var vi av gårde.

Vestover kjørte vi. Til en liten strand vi ikke hadde prøvd før dro vi. En bunke kilometer og irritasjoner over morgensyklister senere, var vi fremme.

Blikkstille sjø, sol som varmet, og morgenstillhet satte rammene for et fantastisk morgensøk. Og at Ronny fant den første mynten etter et minutts tid trakk heller ikke ned. Ikke lenge etter trakk jeg en sprellende mynt opp i fra bakken. Dette lovet godt.

De store funnene ble dog ikke. Men det tok vi ikke så alvorlig. Tuslet bare rundt og hadde det bra. Slang oss ned på et svaberg med en boks cola og hadde det enda bedre. Tuslet litt igjen og plukket litt mynter. Kjente sola varmet opp landskapet og oss. Beundret en nydelig cabincruser på vei ut. Så hvordan kjølen lagde bølger i en ellers blikkstille vannflate. Skal vel mye til å ha en bedre morgenstund enn dette.

Dessverre varer jo ikke en vakker morgenstund evig heller, så med  maver fylt av cola, smil i ansiktet og en neve mynt hver, satte vi kursen hjemover igjen.

Men nå er alt klart for en langhelg med metallsøking i Danmark. Og er det internettforbindelse så se ikke bort fra at det kommer noen rapporter der i fra også.

Deilig dag ved fjorden

Forrige kvelden for eksempel, skulle minsten i familien i fødselsdagsselskap. Og kjøres skal dem jo. Bowlingbursdag var det. Skulle vare i to timer. Og det er jo klart at når man leverer unger i to timers bowlingbursdag er det jo ikke noe vits i å reise hjem, for så å hente like etterpå igjen. Spesielt ikke når det ligger et nyslått jorde rett borte i gata og skriker etter å bli søkt på. Tillatelser og andre formaliteter i orden. Det er nå min mening da, selv om kona nødvendigvis ikke deler den med meg.

Vel, guttunge levert og kurs satt til det jordet. Tok ikke lang tid å få klargjort metallsøkeren og komme seg i gang med søket.

Hvilken nydelig kveld det var. Solen var på veg ned mens den lekte med å fargelegge skyene. Et stort jorde med mange muligheter. Et småkjølig drag i luften varslet om at høsten er i anmarsj. Litt småtunge regnskyer lett truende i det fjerne. La coilen på metalldetektoren leke i nyslått stubb mens en selv bare nyter kvelden og lar tankene reise dit de vil.

Litt funn ble det også. Ikke så mange på en drøy time, men litt ble det. Noen småmynter, hvor den eldste var en ettøre som påberopte seg å ha blitt lagd på Oskar den andres tid. Og en gammel plombe som var preget med den norske løve. Finner jo mange slike plomber, men ikke så ofte med denne pregingen.

Sånne bowlinggebursdager går jo så alt for fort, og brått vekk var det tid for å plukke opp minsten igjen. De første regndråpene begynte også å treffe min bare isse, da jeg ruslet tilbake til bilen og kunne takke for atter en fin kveld med metallsøkeren

Plombe med riksløve

lekte med å fargelegge skyene

Hei!
Tenkte jeg fikk fortelle historien om dette funnet som ble gjort i 1997.
Hadde drevet på med metallsøkingen et par års tid etter å ha konvertert fra paragliding
i 94 eller 95.Fløy rundt og leita overalt der jeg trodde det kunne ligge noe i jorda.
Altså fløy rundt på bakken ,ikke i lufta for paraglideren var jo solgt.
Fant litt her og litt der.Blant annet en celtøks fra vikingtiden som ble innlevert til Bergen
Museum.Og noen sølvmynter.
Jeg visste fra tidligere at det skulle ha vært en gruve høyt til fjells et eller annet sted her
i distriktet.Sjekka på biblioteket flere ganger og snakket med folk som kunne ha vite noe
mer eksakt om hvor gruva kunne hadde vært.
Første tur:
Pakket mat,drikke og noe ekstra klær i en liten ryggsekk og gikk ivei.
Etter 3 timer opp på en fjelltopp på 1400 meter og og en halvtimes leting var det bare å innse
at her kunne det ivertfall ikke være.Men det ble jo en skikkelig trimtur ut av det da!
Andre tur:
Dette var noen dager senere og denne gangen tok jeg med noen gamle skistaver uten trinser.
Og stavene gjorde at turen opp på nabotoppen gikk unna på rekordtid .Under 2,5 time opp
og noe lengre å gå,men ikke fullt så bratt.
Lette oppe på hele ryggen og et stykke innover fjellet.Fant ingenting av interesse.Bare stein på stein.
Ned igjen.Og med en stigende formkurve.
Tredje tur:
Denne gangen bestemte jeg meg for å starte oppstigningen lengre inn i dalen.
Kom opp på snaufjellet og kryssa en høyspentlinje med disse etterhvert så omtalte monstermaster.
Hmm.Var det ikke noen som nevnte noe om en linje på vei til gruva tro.
Og der! Er ikke det en av de bautasteinene som markerte veien videre opp til gruva!
Endelig på rett vei.Fulgte veien videre innover fjellet til foten av en lang og bratt stigning til toppen.
Det tok over en time opp siste kneika før det flatet ut.
På denne turen hadde jeg med søkeutstyret også og pakka ut søkeren,på med øretelefonene
og frem med graveredskapen.Gikk litt forbi toppen og der var gruva!
Vel,rettere sagt det som var igjen av gruvehuset,en 20 meter skjæring i fjellet og et 3-4 meter vidt
hull som var fyllt med vann.Litt skummelt det hullet,for det går over 60 meter rett ned i fjellet.
Søkte litt i skjæringen og fikk flere utslag i fjellet.Her er det nok mere metallholdige forekomster
som de ikke oppdaget de som engang jobbet her.
Gikk så bort til tuftene der huset engang hadde stått.Feide søkehodet over området og kom til
et sted der det låg noe lysebrun murstein.Mest sannsynlig ildfast stein.Et kraftig piiiiiiip!
Flere piiip etter hverandre! Da visste jeg at dette måtte være et langt objekt.Får du flere lange pip
etter hverandre er det nesten helt sikkert en lang ting som 1266x gir utslag på.
Hva i hule heiteste kunne dette være da?
Jeg stakk min hjemmelagede og smidde graveredskap ned i jorda(det var litt jord akkurat her)
og  fem centimeter ned sa klonk.Såg at det var noe rustrødt nedi der.Fant etterhvert kanten på
det som lå der og fikk fingrene under og løftet det jeg maktet.
Et svært stykke med jord oppå bikket opp i luften. Jeg kikket innunder for å se hva dette kunne
være.Og der! Et relieff av en mannsperson med en elefant hengende rundt halsen.
Og lenger ned en ambolt med F4 i midten.Kong Fredrik den 4de av Danmark og Norge!
En gammel ovnsplate!
Jeg la plata ned igjen ,pakket sammen utstyret og nærmest jogga ned igjen.
Noen stor ryggsekk med meis hadde jeg ikke så jeg fikk låne en gammel utrangert Bergansekk
med meis,men hoftebeltet var vekke.La på noe ekstra polstring på skulderreimene og tok med
en hel rull med ductape(sølvteip)og ikke minst skistavene.
Hentingen av plata skjedde uken etter lokaliseringen.
Dette var i august-september og med fint vær .
Kom opp igjen ,gravde opp plata og la noe polstring mot meisen og teipa plata fast til sekken.
Brukte sikkert opp halve rullen før jeg var fornøyd.
Prøvde å løfte sekken opp på ryggen.Ikke nubbetjangs! Måtte bære sekken bort til passelig høy
stein og åle meg inn under skulderstroppene.Tok stavene til hjelp og reiste meg opp.Fy flate.
Detta her var tungt gett!
Snirkla meg nedover fjellsiden med stavene til støtte.Måtte lene meg framover hvert femte minutt
for å avlaste vekten fra skuldrene.Og marsstøvler er vel ikke det best egnede fottøy viss du skal bære tungt.
Det gikk fryktelig sent nedover fjellet og da jeg kom til høyspentlinja la jeg sekken attmed en stor sten
og var helt ferdig.Det var nu så mørkt at det ikke var forsvarlig å gå lengre med så tung bør.
Jeg tok fram lommelykta og traska videre ned til bilen med sekken liggende igjen der oppe.
Neste dag dvs.ettermiddag gikk jeg opp til linja og bar sekken ned siste etappen til bilen.
Ramma på sekken var knekt flere steder og hadde ikke jeg teipa hele sulamitten så godt
i sammen hadde vel det hele ramla fra hverandre etterhvert.
Jeg hadde vondt i føttene og skuldrene i flere dager etterpå.
Plata ble senere glassblåst og malt med en spesialmaling til støpejernsovner.
Siste finish var en poleringspaste med grafitt for å få den fine metallglansen.
Han jeg bestilte malingen og pastaen av ville kjøpe plata ,men den var og er ikke til salgs.
200 år gamle ovner er ikke så veldig sjeldne,men når gjelder 300 år kan de telles
på to hender sa han.
Grunneieren og jeg var arbeidskolleger den gang og det var helt i orden for han at jeg beholdt
ovnsplata etter alt strevet med å få den ned fra fjellet.
Funnstedet ligger på 1500 meter over havet.
Vekten er 55kg og den er laget ved det som tidligere het Hakedal verk
Portrettet er som sagt av Fredric den 4.de dansk-norsk konge og elefanten han har hengende
rundt halsen symboliserer elefantordenen.
I nedre venstre hjørne ser man årstallet 1701.
I nedre høyre hjørne en hakke og tre stjerner(ant.Hakedals signatur)
På nederste linje står det skrevet GVD-BEVARE-KON-FREDRIC
Det var en reportasje i lokalavisa i 1997 og deretter et intervju i distriktsendingen i radioen .
Planen videre er å lage salongbord i eik eller ett anna treslag og felle plata nedi med glassplate over.
Dette er veldig sprø og skjør støpejern så den har det best med å ligge helt i ro i stabilt inneklima.
En ting er ivertfall sikkert.
Det ligger mye rart rundt omkring i Norges land.Det er bare å begynne å lete.
Men husk.Ta med en bra ryggsekk!
 
Hilsen
Royt 

Flott historie Roy, og en sånn kunne jeg virkelig tenke meg å finne.Og kanskje en dag gjør jeg det. Se de utsmykkingene a gitt.  Vil gjerne se et bilde av den nedfelst i bordplata en gang. Høres ut som noe som kan bli veldig stilig.   

Takk igjen Roy. Og til dere andre, send inn historier til Metallsøkerposten dere også. 

Flott funn med metallalldetektor

Da har jeg ikke tid til å prate med deg mer, svarte jeg trøtt og litt skuffet. Må hive meg i dusjen og sånn. Smalt på røret og heiv meg i dusjen og sånn. Og sånn, er i dette tilfellet klærne. Frokost rakk jeg nemlig ikke, før jeg hørte min venn tutet iverig ute på gårdsplassen.

Så med tom mave og bilen fylt med søkerutsyr og godt humør, satte vi kursen sydover. I og med at det var maven som trengte noe, og ikke bilen, passet det bra å stoppe ved en bensinstasjon og tilfredstille  det behovet.

Men frem kom vi. Kjell var allerede godt i gang der ute slo vi fast, mens vi beundret søkerstilen hans og klargjorde utstyret. Og mens vi beundret og klargjorde, dukket også Lien opp. Ikke mange øyeblikk til, og så var vi fire der ute på jordet. Funnmessig utgjorde det ingen forskjell. Denne plassen var sørgelig tom. Vi bestemte oss for å krysse riksvegen veldig forsiktig, og prøve oss på et nyslått jorde der.

Mye mer signaler der, men alt var søppel. Ved pause hadde vel jeg det fineste funnet så langt. Og da det var en Stanleykniv, kan dere jo selv regne ut hvor sparsomt det var.

Pausen var topp da. Det er de jo alltid, men når Kjells historier er en del av pausen, vil latter og hygge ingen ende ta.

Men det måtte den jo. Vi var jo tross alt der for å metallsøke. Og metallsøke gjorde vi. Perfekte værforhold og fine jorder var det. Dessverre for oss hjalp ikke det stort. Det var bare så tomt. Fordelen var jo at det tok veldig kort tid for meg å vise frem en blyplombe og en knapp fra attenhundretallet en gang. Og det tok enda kortere tid for de andre å vise frem sine funn.

Og det igjen ga oss mere tid til å spise hamburger på hjemveien.

PK og Kjell vandrer jorder

Grunnen til at jeg nevner den nå er enkel. Skal man til Danmark med metallsøker, må man ha billett. Fergebillet. Og skal man dele bil med noen, så er det lurt å bli enige om hvilken ferge man skal ta. Så forrige kvelden var Ronny innom for nettopp å bli enig med meg om dette. Aldri vanskelig å bli enig med Ronny, og i disse internettider var hele bestillingsprosessen over på et blunk.

Så satt vi der da i aftensolen og kjedet oss. Ronny hadde vært ute en liten tur og funnet seg en ring tidligere på dagen, så vi beundret den en stund selv om den dessverre bare var en juggelring. Og så ble det kjedelig igjen, og stille. 

Ronny brøt stillheten.Vet om et sted jeg har litt tro på. Du vet den rasteplassen. Jeg visste den rasteplassen, og nikket. Er vel en times tid til det blir mørkt vel, fortsatte min venn. Jeg hadde tatt hintet for lengst, og ikke mange minuttene etter trillet vi vestover for å sjekke ut denne rasteplassen.

Ikke et menneske der når vi ankom, men knott derimot. Før vi hadde i det hele tatt fått søkerne ut av bilen, hadde de forsynt seg grådig av oss. Og det dukket stadig opp nye sultne smådjevler.

Men, med godt under timen til rådighet før det totale mørket, var det ikke tid til å bry seg om knotten. Vi heiv oss på detektorne og satte i gang på plenen bak rasteplassen.

Mye søppel, veldig mye søppel. Hva er det som er så vanskelig med å ta med seg søppelet sitt? Vi snakker noen få meter bort til nærmeste søppelkasse. Kan bare ikke forstå det.

Vel, må vel kanskje innrømme at i gamle dager, før metallsøkerinteressen tok over livet mitt, var jeg nok ikke så opptatt av denne problemstillingen jeg heller. Men, å sitte ved siden av en søplekasse og hive søppelet rett på bakken. Det går faktisk ikke an.

Du skal forlate en plass, slik du vet at en metallsøker vil finne den, nemlig. Husk alltid det!

Kvelden var ikke bortkastet uansett. En liten neve småmynt, og Ronny fant noe som kan ha vært en fin spenne. Skal bli artig å se den ferdig rengjort. En del søppel fikk vi også overført fra plenen og til kommunens oppbevaringskasser for slike ting.

Og da stjernene tentes der oppe, avsluttet vi kvelden på en benk, mens vi praten gikk om hvor fantastisk denne hobbyen er. En liten time ledig, og du kan fylle den med en spennende jakt. Og en god prat

Ronny plukker søppel

Tok ikke lang tid det. Hadde knapt rukket å gå over til de sovendes rekker igjen, der jeg satt i stolen min, før den unge mannen var på tråden igjen. Han ville bare meddele at etter litt stell av seg selv og familens firebente, skulle jeg plukkes opp. Så da var det jo ikke noe særlig annet å gjøre da enn å få på seg fillene. Vet fra tidligere lørdager at PK steller fryktelig fort nemmelig. Spesielt når det er søking på gang.

Tok ikke lang tid heller det. Før en ung mann sto på trappa og truet guttungen min til å hente faren sin. Kom oss raskt av gårde, men en liten stopp for opphenting av dagens utvalgte søker borte på kontoret, ble til en kaffekopp. Og en til. Tror jaggu vi tok oss tid til litt juging også jeg.

Jordesøking sto på dagens søkeliste, så etter før nevnte juging og kaffekopper og en aldri så lite frokostinntak på en lokal bensinstasjon, var vi klare.

 Lien fra Moss hadde også tatt turen. Det samme hadde en varmende sol gjort. Veldig varmende. Faktisk så varmende at et rådyr ga totalt blaffen i oss, og lot seg henslenge i skyggen av et tre, midt ute på jordet. Der lå den med store øyne, tittet på oss, og håpet sikkert at vi ikke kom nærmere.

Det gjorde vi heller ikke, dyrekjære som vi er. Vi ruslet i motsatt rettning. Enorme jaktmarker ga god plass til alt og alle. Inkludert en masse søppel. Store jernbiter utløste mye gøyal graving i solsteika. Men en mynt ble det på meg. En skilling fra 1771. Selv om det er en veldig vanlig mynt er det veldig artig å finne mynter som har passer et par hundre år i alder.  Og spesielt artig når de andre ikke har funnet noe. Og det var resultatet ved pause.

Godt å pause litt i sola på et jorde. Juge litt. Dele litt kaffe fra PK sin termos. Dele litt sjokolade fra PK sin godispose. Juge litt mer. Bli enige om å prøve et annet jorde.   Dele litt mer kaffe og sjokolade fra PK sine forsyninger. Bestemme seg for å søke seg tilbake til bilen før man bytter jorde. Konstantere at PK hverken har mer sjokolade eller kaffe igjen.

Så dermed søkte vi oss tilbake mot bilene. Og jaggu fikk jg ikke et fint signal til. Et skarpskyttemerke. Ser ut som det kan være av sølv og i følge internett kan trolig være fra perioden 1841 til 1886. Men, det er vel ometrent det jeg kan finne ut av om den. Så hvis noen av dere kan bidra med litt mer opplysninger ville jeg blitt veldig glad.

Uansett, var jeg veldig fornøyd med de to funnene der vi bevegde oss over til et beite ikke så langt unna. Det var beite sitt som var tomt det. Ikke et eneste spennende signal. Så etter noen korte timer søking, en kort pause og litt omfattende fjerning av sauemøkk fra skoa, senere var det enighet om å ta kvelden.

 Ikke var det mer kaffe igjen heller.

P.S . Lien la inn en liten ekstra søkerstopp på hjemtur, og fant seg en tjuefemøre i sølv fra 1876. Gratulerer med den.

Skarpskyttemerke og skilling

PK og metalldetektoren hans