Og det intervjuet ville jeg ha. Ikke bare for at Gordon har mye kunnskap å dele med seg, men også fodi han er en god venn, og jeg hadde lyst til å si hei når han først var innom kongeriket vårt.

Lagde et kompromiss. Forklarte Ole Christian at jeg kunne få til en time, under forutsetting av at vi kunne bruke et av vannene i mitt nærområde. Min venn gikk med på det. Han er grei sånn. Mumlet noe om at det var greit og at han ville dra videre dit han skulle etter denne timen.

Men kvelden endte ikke der. Telefonen startet på igjen på typisk, jeg vil ut å søkevis. Denne gangen var det Digging Norway som ville være med. Klart det gikk fint. Forklarte han kortversjonen av samtalen med Ole Christian. En time er mer enn ikke noen time, mente Digging Norway fornøyd og la på.

Søndags morgen skred frem med varme og solskinn, der vi møttes i mine lokaler for en kopp kaffe og en kort briefing før vi satte kursen mot den utvalgte stranden. Godt vi var tidlig pån med tanke på andre badegjester. Kom nok til å bli brukbart med folk her utover dagen. Foreløpig befant det bare en person der, og han jobbet hardt med å pumpe liv og luft i en gammel gummibåt.

Og jobbet hardt gjorde vi også, men for oss gjaldt det å få på seg vanntette klær og stikke til sjøs. Ole Christian vant og vi så han la av gårde, ut i vannet. Like etter fulgte Digging Norway. Jeg derimot ble slitende med en lås på vadebuksa som passet på å være ugrei. Typisk det. Akkurat den dagen man er litt short på tid. Og mens jeg ga den et lite kurs i hvordan man oppfører seg, rakk det akkurat en familie bort til meg. Med lengtende blikk forklarte jeg det mest grunnleggende om metallsøking, mens jeg så på mine to venner spadde som besatte der ute i vannet.

Fikk da revet meg løs til slutt og kom meg ut til mine to frender. Ikke mye tid igjen, så timen ble nok strukket noe. Ikke mange funn ble det heller. En sluk og en neve bruksmynt var det jeg kunne vise frem da vi entret land igjen. De andre stilte med litt mynt de også. Jaggu hadde ikke Ole Christian en liten sølvring i scoopet sitt også, til stadig flere badegjesters forbauselse.

Den alt for korte tiden var over. Jeg skulle videre for å møte Gordon, og Ole Christian skulle videre til sitt sted. Digging Norway derimot hadde sterk tro på stedet og ville prøve litt lenger. Var litt hardt å gå fra han, når jeg visste at han kunne risikere å finne noe fint, men hadde ikke noe valg dessverre.

Om han fant noe? Vel, da jeg kom hjem fra møtet med Gordon og mange, mange minutter med fine intervjuer om metallsøking i søkerpardiset England (skal bli noen fine podcaster fremover av de intervjuene), så jeg at han hadde ringt. Med bange anelser ringte jeg han opp igjen. Rakk ikke å spørre en gang. Mannen boblet over av iver, og snakket usammenhengende.

Han hadde funnet en hot spot, der ute i vannet etter vi hadde dratt. En hot spot er en metallsøkers navn på små depoer i vannbunnen der strømmer og bølger får godsakene til å samle seg. Og han hadde funnet en sånn! Resultatet var fire ringer i sølv, to i gull, litt andre smykker og masse mynter.

Kjente at misunnelsen stakk der jeg prøvde å avbryte han med gratulasjoner. Makan til funn, også på min strand a gitt. Slik går da virkelig ikke ann.

Spøk til side. Dette var vel fortjent. Det er ikke lite arbeid Digging Norway har lagt ned i å lære seg undervannssøkingens hemmligheter. Og har nå tydeligvis knekket koden.

Gratulerer så mye unge mann. Men neste gang du…………

Ole Christian og Digging Norway juger litt

Fikk meg en liten tur ut på onsdag. En gammel kompis som jeg ikke har pratet med på lenge tok kontakt. Lurte på en sånn «long time no see» prat, og det er jo alltid hyggelig. Han er en aktiv og dyktig hundetrener så vi fant ut at hvorfor ikke kombinere hundetrening, metallsøking og long time no see prat. Så det gjorde vi. Ble nok mest av long time no see delen, noe funnveska mi fikk lide under, men noen småmynter ble det. Takk for en flott tur Jimmy.

Torsdag kveld ringte Digging Norway. Bak navnet Digging Norway gjemmer det seg en ung fremadstormende metallsøker fra Bærumskanten. Maken til ivrig metalldetektorist skal du søke lenge etter. Har ikke holdt på så lenge, men gir oss som har holdt på noen år gode minner fra den gangen vi var ferske selv, og hvordan vi kunne glede oss over å finne en ganske ordinær mynt.

I tillegg til metallsøkeren sin drar Digging Norway alltid rundt på et lite videokamera. Han dokumenterer alle turene sine med det og deler dem så med verden gjennom sin kanal på youtube. Jeg har hatt mange fine stunder med de filmene, men har dessverre bare hatt gleden av å møte Digging Norway en gang før live, på en klubbtur med Norges Metallsøkerforening. Og ved sånne anledninger er det jo så mange man skal dele ord med.

Nå ringte han. Hadde kjøpt seg vannsøkerutstyr for en stund siden og var litt lei seg over at han ikke fikk noe skikkelig sving på det. Kunne han ta seg en tur, titte litt på Metallsøkerpostens lokaler og lære noen triks? De to første spørsmålene kunne jeg svare et (to) rungende ja på. Den siste delen var jeg litt mer usikker om jeg hadde noe å tilføre på, men vi kunne jo i hvert fall dele litt erfaringer.

Fredag morgen sto stuntfilmer Digging Norway og kameraet hans i døra til Metallsøkerpostens lokaler. Linsa var rettet mot meg. Her gikk det unna og film skulle lages. Ikke akkurat forberedt og i et fryktelig tempo svarte jeg så godt jeg kunne, på et slags engelsk, mens jeg prøvde å være guide rundt i lokalene.

Tid til litt forbedring av vannscoopet hans ble det også, før det var klart for en liten tur ut for litt vannsøking. Bilen min ble lastet opp med våtdrakter,vadebukser,vannsøkerutstyr, Digging Norway og kameraet hans.

Tok for oss et vann ikke langt unna. Alle de før nevnte ingrediensene ble nå flyttet fra bilen og ned til stranda. Jeg kunne nå sagt at jeg smatt på meg vadebuksa og stupte ut i, men det ville være å overdrive en smule. Så jeg sier heller at etter litt strev med påkledningen var vi begge i vannet etter en stund.

Første signalet mitt kom med en gang. Et kronestykke viste det seg, og det var bare det første. La merke til at Digging Norway slet fælt med et signal, så jeg fordelte tiden min på litt egen leting og litt deling av erfaringer med han. Og han fikk opp kronestykket sitt han også.

Ikke lange søket vi hadde tid til, så første pause kom fort. Viktig det. Pauser altså.  Digging Norway hadde tatt med seg et par wienerbrød som han villig delte med meg i bytte med litt tips og triks. Usedvanelig lurt trekk, for det var usedvanlige gode wienerbrød. Ikke lett å holde på yrkeshemmeligheter da.

Mens vi satt der å delte erfaringer og ferskt bakverk fikk vi besøk. En ung herre dukket opp med familien sin, og et radiostyrt sjøfly. Sjøflyet vakte bekymring hos oss. Spesielt da eieren nevnte at han aldri hadde prøvd et slikt før. Heldigvis så vi at han ikke fikk startet det, og i håp om at det ville fortsette, hoppet vi i vannet igjen.

Det var rett før dagens ringsignal nådde øregangene mine. Og det gjorde godt. Ikke gull dessverre, men en søt liten sølvring gjorde nytten. Deilig lyd det sølvsignalet. Lyden som ikke var fullt så deilig var den fra sjøflyet som nå hadde omsider startet. Kjentes litt betenkelig ut å oppholde seg i samme innsjø. Heldigvis takset eieren forsiktig ut mellom oss, før han øket turtallet. Flyet akselererte raskt utover mot større dyp, før motoren så stoppet og flyet ble liggende der ute å flyte. Helt for seg selv.

Vi fortsatte med vårt. Om erfaringsutvekslingene med Digging Norway hadde hjulpet er jeg ikke sikker på, men i samme øyeblikk som en uheldig flygeraspirant og nå svømmer, nådde flyet sitt, fant søkerkollegaen min sin første sølvring under vann. Og han var på igen måte misfornøyd med det.

Ikke lange tiden vi hadde denne dagen, men noen funn ble det jo. Ikke lenge etter en våt og kald flyeier hadde samlet familien og fly, tatt farvel med oss, mens han nevnte at han hadde noe usnakket med en butikkselger, avsluttet vi jakten vi også.

Atter en fin søkerdag var over. Takk for den Digging Norway. Du er en bra mann.

Og til dere andre som sikkert også er bra. Sjekk gjerne ut videoen også

Dagens funn

Men i dag hadde mye forandret seg. Solskinn og dryppende tak, var nøyaktig det jeg trengte nå. Utrolig hva slikt gjør med humøret. Litt kaldt om natten ennå, men dagens påskelignende vær gir så mye håp om at atter en søkersesong kan bli en realitet.

Måtte bare ned til nærmeste strand og sjekke snøsmeltingens gang. Kastet meg selv inn  i bilen og dundret nedover mot fjorden. Tørre veier med litt fuktighet i kantene  der snøen så vidt begynner å smelte, kombinert med Willie Nelson på spilleren og Statoilkaffe i koppen. Ja, da  er livet på vei i riktig rettning igjen omsider. Var nok ikke bare jeg som følte det slik i dag. Et par telefoner fra andre ivrige søkeentusiaster ble også motatt på turen. Koslig det.

Og  hvilket syn som åpenbarte seg da jeg sklei inn på parkeringsplassen. Mellom to snøfonner så jeg et isfritt stykke fjord som smilte mot meg  i all sin prakt. Så  godt det var å se den igjen i slik en tilstand. Måtte bare klatre over snøkanten for å sjekke om bar strandkant kunne skimtes, og det kunne det. Dog ikke så mye av den, men nok til å gi håp. Litt frossen og hard for graving ennå, men dette går vegen.

Strengt tatt hadde det ikke vært umulig med et lite sjøsøk, hvis jeg hadde orket å slept alt utstyret gjennom snøen. Men i og med at min kjære favorittvannsøker for tiden er møkk lei norsk vinter, og befinner seg i Texas, var det ikke noe poeng i å dra resten av utstyret ned til stranden.

Må vel komme med en liten forklaring på min kjære Fisher CZ-21 reiselyst. Det hele skyldes en genistrek fra Fisherfabrikkens side. De sendte nemlig ut et tilbud til alle som har kjøpt CZ-21 for over et år siden om gratis sjekk, justering og oppdatering av søkeren sin. Dette har ikke noe med genistreken å gjøre. Dette har bare med en  helt fantastisk service å gjøre. Genistreken ligger i at de gjorde det i vintersesongen. Så når sesongen endelig er her, står jeg klar, og møter sjøsøkereventyrene,  med søkeren topp justert og god som ny. Fantastisk service.

Uansett så var det helt ubekrivelig vakkert å se utover en strand som solen var i gang med å klargjøre for en ny sesong badegjester. Til og med mennesker skimtet  jeg  i det fjerne, sittende mens de koste seg borte på stranden i vårsola.

 Og hvis ikke værdamene skulle ombestemme seg, så burde det ikke være mange dagene til jeg, og metalldetektoren min, er i gang med å avsløre denne strandens skjulte hemmeligheter.

Gary er engelsk og ikke spesielt god på klokka. Ti over sju satt jeg på et helt nødvendig morgensted, mens min venn sto på utsiden og lurte på hvor jeg ble av. Gjorde meg ferdig med mitt, litt raskere enn først planlagt, og bar søkerutstyret ut i Garys bil.

Oslofjorden var dagens mål og da var det jo like greit å reise i den rettningen med en gang. Så det gjorde vi. Gary har laget ganske mange metallsøkerfilmer i sitt liv og har ofte med seg et lite videokamera når han beveger kroppen sin utedørs. Så også i går. Nydelig morgen, så planen vår var å ta opp litt film samtidig som vi alikevel var ute. Vet jo aldri når de kan komme til nytte i fremtidige filmer.

Etter en ubetydelig feilparkering fikk vi båret søkere og dertil tilhørende, ned til strandområdet. Det eneste som forstyrret morgenstillheten var et lite utvalg canadagjess og våre småkjeklende spydigheter om hvem som skulle finne mest i dag. Dette har vi god trening i. Aldri noe onskapsfullt, bare litt vennskapelig kverulering om det aller meste her i verden. Flott å ha et vennskap som fungerer sånn. Språkproblemer produserer også mye latter oss i mellom.

Noe som skapte mye latter og bemerkninger denne morgenen, var påsetting av tørrdrakt. En stund siden noen av oss hadde brukt dem og begge draktene hadde krympet ikke så helt lite. Særlig min. På Garys drakt var det største problemet at en av glidlåsene satt som spikret fast. Så masse latter og fortvilelse skapte dette, at canadagjessene valgte å sette kursen sydover allerede nå. Og det er jo litt tidlig. De hadde vel ikke rukket service etter turen nordover engang. Vi ønsket dem god tur og strevde videre med vårt.

Gary var først i sjøen. Kjente at det ikke føltes riktig og fulgte raskt etter. Ikke raskt nok desverre. Før jeg rakk å få drakta våt over lårnivå, meldte min venn at han hadde funnet et armkjede i sølv. Avsluttet raskt vassingen min og fikk startet søkeren. Var knapt nok ferdig med justering av søker og senket coilen mot sjøbunnen da det første sølvsignalet nådde ørene mine. Første passasjer i S/S Treasurehunters lasterom denne morgenen var en sølvring. Dette var lovende og stillingen var 1-1.

Men ikke så lenge. Gary og flåten hans la kursen mot babord, mens jeg og min flåte stakk mot styrbord. Babord var nok lurest. Mange greie funn der, som min venn sikret seg. Lite signaler i mine farevann, og de få som var, viste seg å være to mynter og litt metallskrot. Og det fikk jeg høre mye om i første pause.

Ny økt, og denne gangen gikk det litt bedere for meg. Stort sett ti og tjuekroninger riktignok, men uansett bedere enn korker og metallskrot. Gary fant ikke så mye på denne runden han heller. Og det var jo en trøst.

Kjente plutselig en iskald følelse rundt det ene hånleddet og underarmen. Veldig å kaldt vannet var akkurat der da tenkte jeg. Best å flytte armen, tenkte jeg videre og løftet armen til akkurat over skulderhøyde. Skjønte det akkurat et øyeblikk for sent. Armmansjetten på tørrdrakten hadde sprunget lekk og innsiden av armen opp til albuen var full av vann. Men bare til jeg løftet armen . Da slo tyngdekraften inn og tømte vannet ut av armen igjen. Bare synd det var i feil rettning. Rant i fin fart nedover mot armhulen før det fortsatte inn i resten av drakten. Tyngdekraften virker slik. Voldsomt ubehagelig opplevelse.

Prøvde å holde ut litt til, men ikke lenge. Valgte å sette kurs til havn for å skifte til vadebukser. Gary tok turen inn han også for å hjelpe meg ut av akvariumet mitt. Denne seansen var nesten like festlig som påkledningsseansen. Drakta satt som malt på, og vi hadde ikke med whitesprite. Men til slutt var jeg en fri mann igjen.

Sola hadde begynt å varme litt nå og en del mennesker begynte å samle seg på stranda. Kjente at jeg ikke orket å gå opp til bilen for å hente vadebuksene som jeg forøvrig også mistenker for å ha en liten lekasje. Var godt å bare sette seg ved et bord, i sola og tørke opp litt. Min venn hadde lyst til å prøve litt til før han ga seg, og vasset utover igjen. Han luktet nok mulighetene for en gratis driverdog meny nå. Jeg måtte bare innse at det stemte nok, selv om vi ikke hadde telt opp ennå.

Vi hadde gjennom morgenen hatt kameraet fremme med ujevne mellomrom. Når jeg alikevel satt der å tørket, tok jeg frem kameraet igjen og filmet Gary på søk i vannet.

Gøy det, helt til jeg så han løftet noe over hodet og brølte gull. Slaget var tapt. Bare å inse det. Gary kom vassene innover og jeg ruslet nedover for å gratulere han. Innrømmet at jeg hadde tapt med en gang og tok opp bestilling på pølsemeny. Hele tiden smilende . Men det var utenpå.

Gratulerer Gary. Håper det smakte. Håper også mannen på Shellstasjonen ble lei av hoveringen og skrytet ditt. Men neste gang du.

Ps. Vi fikk faktisk tatt en del film denne morgenen og min venn klarte å sette sammen en liten film fra dagens søkertur. Og seint i går kveld ble den lagt ut på nettet. Har allerede fått noen ok tilbakemeldinger og det er jo hyggelig tatt i betrakting at alt er tatt opp med ett lite kamera, og satt sammen på veldig kort tid. Om noen har interesse av å se den, kan dere se den her

 Little and Large-The shallow water hunt