Nye historier fra meg om frokosten Harald i all hovedsak hadde gått glipp av, avgjorde det hele. Det må  bli overnatting på Skei Hotell på tilbaketur også mente Harald. Ikke meg i mot. Noen timers kjøring ditt også, men tanken på  morgendagens frokost  fungerte greit som motivasjon.

Først noen mil på snøglatte veier og mørke tunneler før det var tid for ferge igjen. Og den var i perfekt rute i forhold til reiseskjemaet vårt. Hadde knapt nok fått etterfylt litt helt nødvendig vindusspylerveske før vi ble mast om bord. Parkerte bilen på anvist plass og ruslet litt rundt på dekk.

Og da dukket det opp et fantastisk syn. Vi hadde akkurat kommet bort til rekka da vi så det. To store rygger som brøt den ellers rolige vannflata og forsvant igjen i dypet. Hval mente Harald. Spekkhoggere forsatte han med å mene. Og da Harald tross alt er født borte i en fjor i nærheten av der vi befant oss, og jeg ikke hadde noe bedre forslag, godtok jeg det uten noen særlig protester.  Og jaggu dukket de  opp igjen. Og forsvant igjen. Du tar vel bilder sa Harald. Klart det sa jeg og pilte bort i bilen for å hente kamera. I håp om at de skulle dukke opp en tredje gang.

Noe de ikke gjorde selvfølgelig. Om det var min piling eller om det var noen hvalsnappere i nærheten vites ikke, men borte var de. Irriterende, men et fantastisk syn var det jo i hvert fall.

Av ferga, og inn på det de kalte europavei på skiltene igjen. Ryggen ble ikke noe bedre av det må vite. Men veiene bedret seg og ved nitiden på kvelden så vi lysene fra Skei Hotell. Hyggelig jente i resepsjonen som tok i mot kravene våre om å få tilbake rommene våre fra natta før. Ja, men dem har vi jo ikke fått ryddet ennå, stammet hun. Hvor møkkete kan de bli fra fire timer forrige natt mente jeg, og Harald, snartenkt som han er, la til at det selvfølgelig ikke var noe i veien for et skikkelig prisavslag, grunnet at de ikke hadde ryddet ennå. Jenta var enig og dermed var den saken ute av verden.

Med jordslag i ansiktet og rygger i vinkel, fristet det skikkelig med en varm dusj. Men før vi gjorde noe som helst på rommene våre var det stor enighet om et par pils, en matbit og litt planlegging av resten av kvelden på hotellet.

Bare sånn at du skal slippe å gjette. Det smakte helt fantastisk. Røkelaks og brun drikke med skum på passet  helt fortreffelig godt denne kvelden.

Rask planlegging ble gjennomført innemellom matbiter og drikke. En varm dusj, en halvtimes strekk av ryggen, reine klær og felles oppmøte i baren en time senere.

Kvelden gikk ikke helt etter planen. Første del, den med varm dusj, fikk jeg til. Del to gikk ikke så bra. Det vil si strekk av rygg fungerte, det med en halvtime skar seg. Og med den resten av planen.

Måtte bare slå fast det da jeg våknet morgenen etter. Ringte over til Haralds rom. Om han hadde savnet meg i baren kvelden før? Påstod at han ikke hadde det, men det var nok store sjanser for at baren hadde savnet oss begge.

Savne oss skulle i hvert fall ikke frokostbuffen gjøre, og en snau halvtime etter hadde vi funnet bordet vårt i spisesalen. Et par gode råd vil jeg her dele med dere.

Sørg for et bord nærme buffeen i gangavstand fra toalettet og beregn deg god tid. Start forsiktig, altså ikke med fire speilegg masse bacon og stekte pølser i første runder. Hent i stedet ett speilegg, litt bacon og stekte pølser fire ganger inne mellom små porsjoner laks, roastbiff, diverse oster og alt det andre bordet frister med. Og ikke minst: Det er ingen skam å ta røyk og kaffepauser.

Aldri mer en ett egg av gangen Harald

Allting har jo sin ende dessverre, også denne frokosten. Til slutt måtte vi bare gi oss og ved tolvtiden trillet vi ut i bilen, bokstavelig talt. Med lettere magesmerter og ubehaglig småraping satte vi kursen mot neste fergeleie og etter bare ett par dobesøk senere nådde vi ditt, hvor ferga tok oss trygt over.

Hvor ferga tok oss trygt over

Så  bar det oppover fjellsiden for å komme oss over til østlandet igjen. En liten avstikker for å beundre Borgund stavkirke i all sin vinterprakt  ble en nedtur. Den hadde de nemlig pakket inn for vinteren.

Men den hadde de pakket inn for vinteren

Hemsedalsfjellet på den annen side hadde de pakket ut igjen. Så da tok vi til høyre der og freste oss opp på Hemsedalsfjellet. Hvorfor heter det Hemsedalsfjellet forresten? Så ikke en eneste dal der oppe jeg. Men en fin tur var det i snøføyka.

En fin tur i snøføyka

Hemsedal derimot er en dal som vi fortsatt var veldig mette i mavene våre da vi ankom. Så mat var ikke påkrevd. Bare litt snax og mineralvann for blodsukkeret må vite. Og midt i mellom snaxinnkjøp og skidresser i fancy farger, traff jeg jaggu på en gammel bekjent som jeg må tro det er sikkert femten år siden jeg traff sist. Og med gjensynsgleden intakt ble avreisen noe forsinket.

Hjem kom vi da til slutt. Sent utpå kvelden lastet Harald en sliten kollega og masse metallsøkerutstyr ut av bilen sin og gjennomførte de siste kilometerne hjem til seg selv på en mesterlig måte.

Tusen takk Harald for en flott tur, som jeg gjerne gjentar når som helst

Og enda mere tid på å skjønne hvor jeg var. Kom jo på det etterhvert. Var jo på vei vestover for å sjekke ut et område for eksplosiver.

Stablet hele meg (er jo en del) opp av køya og inn i en meget liten dusj. Varmt vann var det der i hvert fall og fordelen med en sånn liten dusj er jo at man kan lene seg mot veggen og sove en skvett, mens varmtvannet utfører sine oppgaver.

Avreise var planlagt  til senest halv åtte. Min normalfrokost består som regel av mange kopper kaffe og ikke noe særlig annet.  Gjorde et unntak denne morgenen. Hotellet reklamerte nemlig med utsøkt frokost. Måtte jo prøve den. Kvart på sju ringte jeg over til Harald. Klar for frokost? Ikke helt klar, men påstod tappert at han nesten var oppe i sittende stilling på sin vei ut av senga. Møtes i matsalen erklærte jeg og satte kursen dit. Hotellet hadde sitt på det tørre. Maten var utsøkt. Her var det både egg og andre skalldyr. Kjøtt og fisk i smakfulle varianter

Harald dukket opp omsider opp med søvn i blikket. For han ble det stående buffe, før vi spant ut av gårdsplassen  kun minutter etter oppsatt skjema. Fulgte en vei de så flott kalte europavei, mulig i mangel på ordet krøttersti og ankom etter en stund fergeleiet, mens jeg forklarte min venn hvor mange retter han hadde gått glipp av til frokost.

Morgengrøssent på fergekaia

De få minuttene vi startet etter skjema viste seg å bli utslagsgivende for dagens fergetur.  Med bråbrems på kaia og nyrene i ulage rakk vi akkurat å se bakluka på ferga forsvinne utover fjorden. Heldigvis dukket det opp en ny ganske snart og etter litt diskusjon rundt slektskapet mellom meg og Harald med billettøren, tøffet vi over fjorden. Dog med voksenbilett til meg også. Av på andre siden og  videre vestover. Og nå begynte det virkelig å minke på snøen. Og det minket fort helt til vi kom til en ny fjellknatt vi måtte over. Ble faktisk en ganske spennende nedstigning på andre siden.

Men så åpenbarte det seg et fantasisk syn. Akkurat som om noen hadde satt strek og slutt for vinteren. Rett inn i våren kjørte vi. Et fantastisk syn. Bratte fjell og dype fjorder. Stumme av inntrykk sneglet vi oss den siste biten av fedrelandets vestside på stadig smalere veier.

På stadig smalere veier

Bare en ferge forsinket møtte vi kommunens mann. Akkurat der vi hadde avtalt å møtes. Han la seg foran og viste oss stadig, enda, smalere veier. Helt ut ditt hvor veien hadde rast ut, og der var det veldig smalt kan jeg opplyse om. Bekymret ikke oss, for vi skulle jo ikke lenger. Der møtte vi flere av kommunens ansatte

Det som derimot bekymret oss litt var terrenget vi skulle søke i. Det vi trodde skulle være et relativt flatt område, var bratt. Veldig bratt var det. Følte nesten at vi skulle delta i filmen Cliffhanger. Bare nesten da. I tillegg var det i perioder områder med hardfør lyng som ikke var spesielt interesserte i å la søkerplatene våre få kontakt med bakken under. Heldigvis  hadde vi medbrakt både en PI søker (som søker en del dypere) og et håndholdt magnetometer for bruk der lyngen ble for tett.

Bratt nok

Der det ikke var lyng, ja der var det gress. Og det gresset var farlig glatt. Vi for vår del innså at selv om ikke søkeområdet var så stort, så ville det ta det meste av dagen, så her var det bare å sette igang. Fikk på oss arbeidsklær, startet oppstigningen og lot metallsøkerne jobbe.

Hvilken utsikt det ble der oppe. Helt fantastisk. Blått hav og høye fjell. Skulle vi få bedre utsikt enn dette, måtte vi nok finne et eksplosiv som vi var veldig uheldige med. Helt til Runde så vi (i følge kommunens formann), og da solen stakk frem. Ja da mangler jeg faktisk en del bokstaver på tastaturet for å beskrive hvor vakkert det var.

Vakkert var det

Teknikken ble å søke seg oppover, for så å skli på rompa ned igjen . Fordeler og ulemper med alt også glatte kjeledresser. Fordelene var flott skliføre nedover. Ulempen var å stoppe i tide og ikke å skli nedover på vei oppover. Men det gikk da på et vis. Ved funnsignal ble den andre ropt over og  jorden pirket vekk forsiktig til vi kunne avgjøre i fellesskap om det var trygt å fjerne gjenstanden.

Ikke alle steder det var lurt å skli

Hadde nok vært liv her for en sytti års tid siden. Veldig lite sølvpair og den type turistsøppel, men desto mere krigsrelaterte saker. Piggtråd, redskaper og ikke minst splinter av granater. Og hver gang en av oss fant noe måtte den andre klatre over dit for å sjekke og være enig. Mye arbeid og svette i sånn, men man slurver ikke med sikkerheten.

Uten veldig spennende funn, men med veldig påløpende kaffetørste takket vi gladelig ja da det ble spørsmål om kaffe nede fra veien. Og den smakte. Kommunens kaffe blandet med gode historier fra området fikk de selvinnvilgede ti minuttene til å gå forferdelig fort.

Opp igjen. Mere skrot å finne og sånn gikk nå dagen helt til jeg hørte Harald kalte på meg for ente gang. Klatret over til han og lyttet til signalet fra søkeren hans. Relativt stort signal. Sånn cirka granatstørrelse. Gress og  jord ble forsiktig fjernet. Og så lå den der da. Blindgjengeren. Eller den sannsynlige blindgjengeren rettere sagt. Den så jo forsåvidt veldig grei og hyggelig ut der den lå, men vi lot oss ikke lure. Kommunens folk ble varslet og kom klatrende opp til oss. Og var det noe det var enighet om, så var det at denne overlot vi til fagfolk. Stedet ble forsvarlig merket og vi fortsatte videre med vårt.

Denne ble overlatt til fagfolk

En udetonert  granat er akkurat passe spennende nok på en dag, og heldigvis var det ikke flere å finne. Veldig greit, da dagen gikk fort og den aller siste delen av søkinga foregikk i lys montert foran i panna.

Tid for retur ble da til slutt. Svette, slitne, sultne og møkkete takket vi kommunens menn for at vi hadde fått nyte utsikten deres. De takket i sin tur for hjelpen. Ikke noe som er bedre enn når alle er fornøyde. Og alle var det.

Vi var fornøyde, kommunen var fornøyd og entreprenøren som skulle begynne å grave der var usedvanlig godt fornøyd.

Med bare noenogseksti mil hjem igjen kom vi oss avgårde østover igjen.

Og om vi opplevde noe morsomt på hjemtur?

Det får bli neste historie.

Og vei må man ha må vite. Fylle opp rasområdet var ikke noe alternativ så det ble bestemt at veien måtte legges noen meter lengre inn. Så langt, greit nok. Helt til noen kom på at denne delen av kysten vår var gjenstand for mye utbygging av bunkersanlegg i perioden 1940 til 1945, så muligheten for etterlatenskaper med mye smell i, var en fare som absolutt var til stede. Kontakt ble opprettet mellom kommunen og forsvaret, sistnevnte anbefalte en runde med metallsøker.

Og dermed havnet hele problemstillingen i min mailbox. Kunne jeg være behjelpelig, og det hastet. Klart jeg kunne. Tok kontakt med min gode venn Harald  og lurte på om han kunne tenke seg å bli med. Dette kunne han veldig tenke seg, og avtalen med kommunen ble til at vi skulle være der lørdag klokken 10.

Mulige eksplosiver fra annen verdenskrig tuller man ikke med. La det være sagt med en gang. Men dette var et oppdrag  arrangert av det offentlige som skulle være tilstede, og betingelsene var om at ved den minste mistanke om eksplosiver skulle arbeidet stoppes. Dette i kombinasjon med det beste søkerutstyret fra Eskeland Electronics og mange års erfaring med metallsøker valgte vi å si ja. Men ellers: Driv aldri med denne typen søking.

På denne årstiden fantes det noen små hindringer som måtte tas hensyn til. Stengte fjelloverganger og dårlig vær mellom oss og søkerstedet for eksempel.  Men som tidligere tilhengere av Lord Baden Powel er vi jo beredt på det meste og pakket deretter. Avreise ble satt til fredag ved to tiden.

Nå er det slik at Haralds tidsregning ikke alltid synkroniserer med andres tidsregning, så av erfaring visste jeg at ved totiden i praksis krevde at jeg burde være klar ved firetiden. Innstilte meg på det. Men denne gangen hadde Harald tatt oppgaven veldig alvorlig og overasket med å stå på døra mi allerede klokka kvart over tre. Kjempebra det, og halv fire rullet vi nordvestover mens vi sjekket vær og føremeldinger på medbragt Ipad.

Stryn fjellet stoppet seg selv. Siste kolonne vestover var kvart over fem, og selv vi skjønte at det kunne vi umulig rekke der vi ved firetiden satt i kø på vei ut av Oslo. Det måtte bli Hemsedals eller Filefjell. Uavhengig av det valget måtte vi først nå Hønefoss. Noe som i seg selv virket nesten uoverkommelig i den stillestående køen vi var en del av.

Kø ut av Oslo

Planen var å fylle opp både bil og magesekker med drivstoff på Hønefoss, men køen gjorde at vi måtte ta en ørliten nødpølsestopp før vi kom til Sandvika. Svingte ut av køen, spiste nødpølse (og tanket opp bilen) og svingte inn i køen igjen. Ikke langt unna plassen vi svingte ut fra.

Allting har en ende, også denne køen selv om vi var litt i tvil en stund, så altfor lenge etter passerte vi Hønefoss. Nødpølsene satt enda, så planlagt spising der ble utsatt. Ny sjekk av veimeldinger, gjorde Filefjell til det sikreste alternativet. Dermed tok vi oss i kast med de såpeglatte veiene mot Fagernes.

Fagernes er Fagernes. Lokale racerbilførere som skulle vise hverandre hvor glatt det var, og ellers folketomme gater. Vi fikk i alle fall hamstra batterier og proviant der før det var tiden for å starte oppstigningen mot Filefjell. Veldig glatt og passe bratt selvfølgelig, men fritt for polske trailere på tvers, så opp kom vi. Og over. Mye snøfokk og vurderinger om å melde seg inn i blindeforbundet senere, så vi endelig skiltet med Sogn og Fjordane på.

Over Filefjellet

Endelig over

Haralds forsikringer om at det var snart snøfritt mens vi sklei nedover på vestlandssia stemte dårlig. Skliende forbi avkjøringen til Borgund stavkirke ble vi enige om at den kunne vi heller beundre på turen tilbake.

Snøfritt på Vestlandet du liksom

Ferga fra Lærdal skulle gå regelmessig hele døgnet. Klokkene våre var akkurat regelmessige da vi sklei inn på kaia, så det kunne jo ikke passet noe særlig bedre. Etter å ha forklart oss at de nektet å tro at jeg var Haralds sønn, og dermed kvalifiserte til barnebillett, kastet mannskapet loss og satte oss trygt over fjorden.

Ingen taxfree ombord, så vi brukte overfartstiden på litt hvile og sjekk av ledige hotellrom. Hviletiden gikk dårlig som hviletid, men Skei Hotell lovte oss ledige rom og ønsket oss velkommen.

Hviletid gikk dårlig som hviletid

Skei Hotell ble det. Med noen glatte og snøfylte veier (som Harald påstod at ikke var det) senere la vi til ved Skei Hotell ved halv to tiden om natten. Høy partystemning der da vi ankom. Den eneste vi faktisk ikke fant var resepsjonisten. Til gjengjeld fikk vi tid til å knytte nye bekjentskaper med bygdas halvfulle befolkning. Akkurat det vi savnet etter en lang dag. Vi fikk for eksempel vite at ferga vi skulle ta videre neste morgen også gikk veldig regelmessig, faktisk nesten hver eneste uke.

Kjente en befriende følelse da endelig resepsjonisten dukket opp, og da han i tillegg kunne tilby oss hvert vårt røykerom var det rene julaften.

Rommene var små. Noe vi ikke brydde oss noe særlig om. Satte vekkerklokka på kvart på seks, stupte i puta og fikk ikke sove. Typisk nok. Heldigvis var søvnproblemene av forbigående art og utpå sen natt, veldig tidlig morgen, gled jeg inn i drømmeland. Husker ikke helt hva jeg drømte om, men det kan nok ha vært noe med spennende søking og høye smell i.

Hvordan det gikk med selve søkinga…

Vel jeg skriver jo dette i ettertid, så jeg kan jo avsløre at det gikk helsemessig ganske bra. Hva vi fant, og hvordan, derimot får bli neste historie..

For først vil jeg fortelle om et søkeroppdrag  jeg fikk i går.  Det vil si, denne historien begynner egentlig for mange og lange måneder siden. Da fikk jeg en telefon fra en hyggelig dame der jeg lå under en palme på sydelige breddegrader. Om jeg kunne hjelpe henne og mannen hennes med å finne et gullsmykke som var mistet under en badetur. Det var en god venn av dem som hadde mistet det. Og sorgen var stor.

Klart jeg kunne prøve å hjelpe dem, men hvis ikke smykket var mistet et stykke utenfor Afrikas vestkyst, måtte det vente til jeg kom hjem igjen. Og det var nok ikke der det var mistet. Det var nemmelig mellom der jeg befant meg og der jeg bodde. Nærmere bestemt i Kristiansand området. Så da var lik greit å vente, fant vi ut. Smykket lå trygt der det var mistet.

Tiden gikk og i går passet det for begge parter. Smykket lå på noen meters dyp, så dykker var en nødvendig ingrediens i dette søkeroppdraget. Men mannen i familien hadde både dykkesertifikat og dykkerutstyr, og jeg hadde jo metallsøker for undervannsbruk, så her lå alt til rette for et realt forsøk. Dog var det tretti  mil mellom mitt hjemsted og deres, så jeg ringte til min gode venn Sverre for å høre om han ville være selskap og sjåførhjelp på denne turen. Og det ville han, som så ofte før. Vi har hatt mange fine turer sammen gjennom årene.

Halv fem er tidlig å stå opp. Alt for tidlig å stå opp faktisk. Men den som skal reise langt, må tidlig opp (gammelt Per ordtak). Kvart på fem var jeg ferdig i dusjen. Kvarteret etter var bilen pakket, og det uret slo kvart over rullet jeg sydover, med morgentrøtt blikk for å plukke opp Sverre. Fredelig og godt å trille nedover trafikktomme motorveier, mens Willie Nelson ønsker meg god morgen fra bilens CD-spiller.

Sverre og hans store termos med kaffe ble plukket opp før vi satte kurs for Bastøfergen og Horten. Ikke en helt morgenkvikk billettør ga oss billetter og lo ikke på noen måte av vitsene våre. Vel om bord var det tid for litt frokost. Åtti kroner for en liten bagett og et papirkrus brus gjorde at jeg følte meg ranet tvers over hele Oslofjorden.

Men over til Horten kom vi, og etter mange mil på varierende norsk veistandard og mange bomstasjoner senere fortalte Gpsen at vi var fremme hos Anna, Søren og barna deres. Fantastisk mottakelse og nydelig kaffe førte til fine samtaler om metallsøking og mye annet rundt bordet. Her følte vi oss virkelig velkomne.

Værmeldingsdamene derimot hadde tatt litt feil til en forandring. Mørke skyer som truet med regn i tillegg til lang hjemreise førte til at vi ikke kunne sitte der hele dagen og prate. Sverre, Søren og meg selv satte kursen opp til vannet som hadde tatt vare på det aktuelle gullsmykket.

Regn i lufta og kald vind gjorde jo ikke akkurat ting til en fornøyelse. Men vi fikk da plassert Søren inne i våtdrakten sin, hengt på han flaske og annet utstyr. Sverre er gammel dykker og hjalp til med det, mens jeg stilte inn metalldetektoren. Så var det tid for et lite lynkurs i bruk av søker og bortjaging av en gjeng svaner som var skikkelig tøffe i trynet, før Søren vagget ut i vannet og startet søket.

Tok ikke lang tid før han bokstavlig talt dukket opp igjen. Mere bly var en nødvendighet. Mere bly ble påmontert og mannen forsvant ned i dypet igjen. Og denne gangen nådde han bunnen.

Og mens han dreiv med sitt der nede, tok jeg en annen metallsøker og søkte over stranden. En femtiøre var det eneste funnet å nevne, men fikk da ryddet stranden for en del spiker og andre ulumskheter. Slutter aldri å forundre meg over hva folk slenger fra seg.

Søren kom til overflaten igjen. Fortalte at hele bunnen var fullt av meterhøye grønne planter og vanskeligjorde et hvert forsøk på å svinge søkeren. Det var ikke noe vankelig å tro han på dette. Metallsøkeren så ut som en kjøkkenhage. Så mens Søren hvilte seg litt, renset jeg søkeren for grønne vekster. Litt etter forsvant han ned i mørket igjen. Planen var å rydde små områder for sjøgress og søke over små områder av gangen. Og det er en stor jobb.

Alt for stor for dagens luftbeholdning. Var dessverre nødt til å innrømme at slaget var tapt. Tapt? Skrev jeg tapt? Det ble feil. Det vi måtte innrømme var at vi ikke fikk gjort noe mere uten luft denne dagen, men denne gir vi ikke opp. Ny plan ble lagt for nytt forsøk til våren. Denne historien skal nemmelig ende som en suksesshistorie. Så det så.

For meg og Sverre ventet en tretti mil lang kjøretur tilbake, så vi tok farvel med våre nye venner og reiste nordover igjen. Mange timer og mil senere, og etter å ha gitt de ansatte på en «spis så mye du vil restaurant» sitt livs mareritt, var det en sliten og litt skuffet metallsøker som ble ønsket velkommen hjem av senga si.

Takk for denne gang Anna og Søren, og slapp av, vi finner gullsmykket til våren. Og det var veldig hyggelig å bli kjent med dere.

Søren gjør seg klar

 Men dama måtte jo hjelpes så her var gode råd dyre. Min løsning var enkel. Min løsning het nemlig Ole Christian. Hjerte av gull og en racer med søkeren. Forrige oppdrag jeg overlot til han, ble glitrende gjennomført i plaskende regnvær, så det passet bra i dag med et solskinnsoppdrag. Og Ole pleier ikke å si nei, og ikke pleide han det i dag heller. Noterte seg de opplysningene han trengte og sa at jeg skulle få tilbakemelding ganske snart.

Og her er tilbakemeldingen, direkte fra Oles tastatur:  
Funnet etter ca 25-30 minutter. Lå ca 10cm. dypt. Var litt skeptisk når jeg begynte, da det var et stort metall gjerde rett ved der det var mistet. Det ga et litt grumsete signalbildet kan jeg røpe. Stolpene ga flotte signaler, men ble raskt skilt ut. Veldig glad når jeg fant det, og det ble jammen eieren også. Morro.

Men til dere som tror dagen endte der. Dere er så på feil vidde. Mens min venn jaktet forsvunnet armbånd og jeg var opptatt på annet hold, ringte telefonen min igjen. Er det ikke rart hvor intens en telefon er, når man er travelt opptatt med noe? Denne gangen gjaldt det en flott ring. Gull med diamant, og borte var den. Men en forsvunnet ring ga ikke meg mer tid til leting enn et forsvunnet armbånd. Og denne var mistet på et offentlig område med mye folk. Heiv meg på tråden til Ole Christian igjen.

En usedvanelig blid stemme møtte meg i andre enden. Han hadde akkurat funnet armbåndet, og var veldig klar for et ringoppdrag, så jeg dirigerte han ned på ringveien (he he)og videre i riktig retning.  Og tilbakemeldingen fra Ole tikket inn litt senere:

 Ringen ble tatt av for å skifte bleier. Bæsj og diamanter er jo som kjent ingen god kombo. Men ringen havnet nok ikke i lommen som planlagt. Eieren hadde et godt overblikk over hvor ringen kunne ligge og etter 4-5 minutter ble den forent med en veldig lykkelig eier. Det var jammen morro. Så i dag har jeg gjort to jenter blide, og det er jo ikke så galt. Vi snakkes.

Flott jobba Ole Christian. Ble mange glade mennesker denne dagen, takket være deg. Så du får bare holde mobiltelefonen på, så ringer jeg nok snart igjen. Må bare vente på litt regnvær. Sånn at jeg ikke skjemmer deg helt bort, mener jeg.

Lykkelig gjennforening

Veldig glad

Nå er vel det i og for seg ikke noe å være fortvilet for, og det var hun ikke heller. Det hun var fortvilet over, var at hun oppdaget en kveld at korset var borte. De hadde lett over alt, men borte var det. Hun var heller ikke sikker på om hun hadde mistet det i på vei til eller fra jobb, eller om hun kunne ha mistet det i egen hage. Eller hvor som helst andre steder. Hadde vel gitt opp håpet om noen gang å finne det igjen.

Men så ville tilfeldighetene det sånn at hun hadde lest avisreportasjen om meg og metallsøkerinteressen min. Så nå ringte hun for å gi det en siste sjanse. Kunne jeg hjelpe?

Måtte jo prøve det. Sto veldig opptatt, og vurderte å ringe min alltid hjelpsomme venn Ole Christian. Men i og med at solen skinte (og jeg liker best å gi bort oppdrag når det regner), hadde jeg lyst til å ta dette oppdraget selv. Spurte damen om det var lenge siden korset forsvant. Hun svarte at det var to år siden. Et par dager til skulle vel ikke spille noen rolle da sa jeg. Kommer så snart jeg kan.

Hadde vel ikke de største forhåpningene der jeg parkerte utenfor i går, for å se hva jeg kunne gjøre. Forklarte også det for damen. Stor hage, vært borte i to år, gress som var klippet mye oftere enn mitt eget de siste årene, ikke sikker på at det var der hun hadde mistet det. Ikke spesielt oppløftende dette. Men en sjanse måtte vi jo gi det. Damen var glad for det.

Vi startet med en befaring av hagen. Som før nevnt, stor var den. Og velstelt. Blomsterbed, frukttrær, hekker. You name it. Lurte på om jeg i det hele tatt ville lage hull der.

Men det måtte jeg jo. Tuslet tilbake til bilen, og valgte meg ut den riktige metalldetektoren for oppdraget. Søkerbeltet ble montert rundt kroppen min,  finlokaliseringsprobe og spade festet i det igjen. Så var jeg klar.

Skjønte at denne hagen klarte jeg ikke å søke over på en dag. Spesielt ikke i denne varmen. Måtte ha et system. Delte hagen opp i mentale felt og startet på det første. Damen forsvant ned mellom noen bærbusker for å plukke jordbær.

Første signal kom fort. En fin skrue. Så kom den første mynten. Og dem ble det mange av. Ikke noe spennende, men en grei neve mynt ble det. Aldersmessig fra sånn cirka midten av femtitallet og frem til i dag. Men ikke noe sølvsmykke på det første feltet.

Ikke på felt nummer to heller. Tiden begynte å løpe fra meg da jeg nærmet meg slutten av felt nummer tre. Fikk gjøre ferdig det og heller komme igjen en annen dag, tenkte jeg. Hadde nemlig plassert meg og søkeren under et tre som ga litt skygge, og hadde av den grunn litt ork til å tenke. Det var da signalet kom. Det nydeligste  sølvsignalet som tenkes kan.

Kan ikke forklare det, men det er liksom noe med at man kan føle når man finner det rette signalet. La meg på kne og åpnet bakken. Og opp av bakken kom det, sølvkorset. Så pent det var, der det smilte til meg fra hullet i bakken. Tok det forsiktig opp, og tørket litt jord av det.

Tror jeg har funnet smykket ditt jeg, medelte jeg damen da jeg klatret opp trappen til der damen satt. Hun var forlengst ferdig med bærplukking og hadde plasser seg med avisen oppe på verandaen.

Om hun ble glad? Jada, hun ble det. Veldig glad, ble hun. Og når hun ble glad, ble jeg det også. Veldig glad ble jeg også. Noe av det fineste ved metallsøkinga, er disse øyeblikkene da du kan levere tilbake noe som betyr så mye for et annet menneske. Synes nå jeg i hvert fall. 

Vel hun fikk korset, og lovte å ta en tur til gullsmeden og få sikret opphengsringen på det, og jeg kunne notere ennå et søkeroppdrag som vellykket i boka mi. I tillegg kunne jeg smile hele vegen hjem, mens jeg spiste en kurv med nyplukkede jordbær.

Og de jordbærene smakte utrolig godt.

Ps. Hadde med meg et lite pencam kamera og tok litt video. Men med ukjent kamera og fjeset mitt som slet i varmen, vet jeg ikke helt om den blir lagt ut. Men vi får se.

Glad eier

Funnet sølvkors

Men de aller fineste funnene jeg har gjort etter at jeg startet med denne hobbyen er de jeg slipper å grave opp. Heldigvis for det, for de funnene er nemlig nye venner og bekjentskaper.

 Mange flotte bekjentskaper har det blitt gjennom årene. Nesten rart å tenke på hvor mange kunnskapsrike mennesker som driver med metallsøking. Kanskje ikke så rart forresten

En av disse er Ole Christian. En ung mann i sin beste alder som leste og skrev seg inn i min vennekrets i fjor en gang. Dere har vel alle lest og ledd av Oles kommentarer som han flittig deler ut her på bloggen min. Og hvis dere ikke har gjort det. Vel, skyld dere selv. Jeg for min del, ler i hvert fall mye av kommentarene hans. Men det kan jo ha med min forferdelige dårlige sans for humor å gjøre selvfølgelig. Ole sin er minst like dårlig, men til tross for det er han en ærlig kar med høy moral Og det er fine egenskaper å ha det.

Dessverre har ikke Ole Christian og jeg fått så mange søkerturer sammen. Tilfeldighetene har gjort det slik.  Men det er noe vi må se å få rettet på. Ikke sant Ole? Vi har derimot møttes en del i andre søkerrelaterte sammenhenger, og en del telefonkontakt har det også blitt.

Forrige uke ringte telefonen min veldig. Mange av dere ville sikkert nå gjette på at det var Ole Christian som ringte. Men der gjettet dere feil. Det var nemlig en ung damestemme i den andre enden som hadde mistet smykket sitt. Hun hadde funnet Tapte smykker siden min på nettet og nå ringte hun for å be om hjelp.

Dessverre sto jeg opptatt til halsen i andre ting, men hjelpe skal man jo, må vite. Man har da brukt deler av barndommen blandt Lord Baden Powels tilhengere 

Hvordan skulle jeg få hjulpet denne damen da? Vel for meg var ikke det noe stort problem. Jeg ringer Ole Christian. Da pleier nemlig ting å ordne seg. Så også denne gangen. Klart jeg kan hjelpe til svarte Ole Christian. Bare kom med telefonnummeret.

Av forskjellige grunner, ble det ikke noe leteaksjon for Ole Christian den dagen, men dagen etter rykket han ut i det verste regnværet i manns minne. I hvert fall i den unge mannens minne, forstod jeg i ettertid. Guffent terreng å lete i var det også, så håpet om ringfunn var vel ikke det største.

Men Ole leverte. Leverte både en gjennfunnet ring til en lykkelig eier, og en historie med happy ending til meg. Den første delen mens han ble gjennomvåt i regnværet, den siste delen mens han vred opp klærne sine igjen. Bilde av ringen klarte han også å få tatt. Og hvilken nydelig ring det var også.

Flott jobba Ole Christian. Stor takk og honnør til deg. Du skal ikke se bort fra at jeg ringer deg neste gang det regner også.

Det heter seg  jo, at når du senker et legeme i vann ringer telefonen. Og det gjelder helt klart når man senker noe i sofaen også. Makan til ringing har jeg ikke latt meg irritere over på lenge. Ukjent nummer, og det kunne jo være viktig, så jeg grep telefonen, la den elegant inntil høyre øre, og gryntet et slags hallo.

Hyggelig og litt bedrøvet damestemme i den andre enden. Hun og mannen bodde på en gård et lite stykke unna. I går kveld hadde mannen vært ute og ordnet det meste. Fresing av snø, flytting av campingvogn, reperasjon av traktor og en del annet som hører gårdsdrift til. Kald og trøtt hadde han kommet inn igjen, og det var da han oppdaget at gifteringen var blitt igjen der ute i snøen et sted. Meget spesiell og stor ring. 25 gram hvitt, gult og rødt gull. Fortvilelsen var stor, og kvelden hadde gått med til resultatløs leting. 

Dagen i dag hadde også foregått i letingens tegn, men denne gangen etter en habil metalldetektorfører. Letingen hadde endt hos Severin på Eskeland Electronics som tipset dem om meg. Kunne jeg hjelpe?

Klart jeg kunne. I morgen. Damen syntes det hørtes greit ut, så vi ble enige om det. Forhørte meg litt om hvordan ringen var mistet, og om de hadde noen formening om hvor den kunne være. De var ganske sikre på at den var mistet på gårdsplassen utenfor huset, da mannen hennes hadde tatt av seg hanskene der. Dog hadde han også utført en del arbeid et stykke lengere bort, på en parkeringsplass, men de var like sikre på at det ikke var der den hadde forsvunnet.  Så ringen klarte seg en natt til på egenhånd den. Hadde det derimot vært på parkeringsplassen hadde det hastet mer.

I løpet av samtalen hadde jeg klart å jekke meg selv opp i sittende stilling, og  med telefonen fortsatt på høyere øre, lot jeg blikket skli ut av vinduet. Snøværet hadde tatt seg kraftig opp registrerte jeg. En stor bunke ekstra centimetere snø, ville ikke hjelpe på morgendagens søking. Uten at jeg helt ville det selv, hørte jeg meg selv si: Glem det jeg sa om i morgen, er der i løpet av en times tid.

På med snøklær, innlasting av utstyr og avgårde bar det. I tett snø drev jeg bilen frem langs glatte bygdeveier. Her gjaldt det å få søkt mest mulig før mørket la seg.

Hilste på en hyggelig dame ved navn Anne i det det begynte å skumre. Noen minutter senere dukket også mannen hennes, Morten opp. Vi brukte noen minutter på å rekonstruere gårskveldens hendelser, og ut fra de opplysningene begynte jeg søket ved husveggen. Mye armernigsjern og annet metall der selfølgelig, så jeg valgte det lille søkerhodet på Fishersøkeren min. Lettere å skillesignalene på den måten.

Med unntak av to kronestykker og en femøring, var det lite å finne der. Skiftet til større coil og startet på gårdsplassen. Traktor og biler ble flytte og flyttet igjen, snøen lavet ned og vi ble stadig våtere, for ikke å snakke om kaldere, men noen ring fant vi ikke. Å søke over en gårdsplass, systematisk, tar nemlig tid.

Omentrent en og en halv time tar det. I hvertfall gjorde denne gårdsplassen det. Så, etter denne ene og den halve timen, og masse mørke senere, måtte jeg bare erklære at ringen nok ikke var der. Sorgen over tapt ring var til å ta og føle på. Vi får ta parkeringsplassen i morgen, sa jeg. Anne og Morten sa seg enige, og takket for at jeg var villig til å komme tilbake og prøve mer.

Og hvordan det går og om jeg kommer til å finne ringen, får dere høre resultatet av i morgen.

Tull og tøys. Man har da litt yrkesstolthet, må vite. Parkeringsplassen måtte tas der og da. Morten og jeg ruslet bort dit, og søkeren ble startet igjen. Morten pekte og forklarte hva og hvor han hadde gjort der, mens jeg søkte etter beste evne. Stort område og mørkt var det så vi fikk prøve de mest lovende stedene først. Hadde bare så lyst til å finne den ringen. Men det så dårlig ut. My graving etterpå hadde vi fortsatt ikke funnet noen ring.

Og så tok jeg en planke og bar den ned den stikkveien der, forklarte Morten. Da går vi ned den stikkveien der, svarte jeg. Og det gjorde vi. Ruslet ned ditt planken nå lå, og prøvde der. Neida. Morten forsvant opp på parkeringsplassen igjen for å lete litt mer. Jeg fortsatte å søke i stikkveien.

Halve veien var ferdigsøkt da det nydeligste signal fyllte ørene mine. Og opp av snøen kom den. Ringen. Å, hvilken fantastisk følelse. Eneste som kunne slå den følelsen, var smilet til eieren, da jeg overakte ringen til han. Glemt var kulde, mørke og fallende snø.

Tilbake til huset for opptining, kaffe, litt fotografering og fremvising av nyfunnet giftering til kona. Og Anne virket ikke akkurat skuffet hun heller.  For å si det mildt.

Og  jeg, jeg var ikke akkurat misfornøyd der jeg sklei hjemover på glatte veier, med smil i hele ansiktet og tillatelse til noen nye, spennende jorder å søke på.

Som noen av dere vet, tilbyr jeg også en reddningstjeneste for bortkomne smykker. Og akkurat det, var det denne telefonen dreide seg om. En ung kvinnestemme snakket til meg og fortalte at hun og et par venninner hadde vært ute en tur kvelden før. På vei hjem hadde det blitt leking og moro i snøen. Ikke fullt så moro var det da hun oppdaget at ringen hennes var blitt borte. De hadde lett lenge, uten hell og nå var hun rimelig desperat. Ringen var et arvestykke. Hvitt gull med fem diamanter. Kunne jeg hjelpe?

Ikke akkurat de planene jeg hadde for dagen, og en del mil unna var det også. Men, jeg hørte jo hvor lei seg hun var, og i tillegg ga det mulighet for en liten søkertur. Så svaret måtte jo bli. Klart jeg skal prøve å hjelpe deg, er der om et par timer.  Forhørte meg litt om type og størrelse på ringen og type terreng, for å velge beste detektor for oppdraget. Tynne gullringer kan være litt vriene i perioder, hvis man ikke bruker riktig søker.  Med litt mere håp i stemmen takket hun meg for at jeg ville prøve og la på telefonen.

Jeg tok sjansen på å forstyrre familiens yngste, midt i TV spillet hans, for å høre om han ville bli med far på søkeoppdrag. Og det ville han gjerne. Undrenes tid er ikke forbi. Utstyr ble pakket og ekspedisjonens medlemmer ble værmessig riktig påkledd, mens bilen sto på tomgang utenfor og prøvde å få til plussgrader på innsiden av seg.

Av gårde kom vi, og en ganske lang kjøretur senere ankom vi i hvert fall riktig område. Jeg var på ingen måte kjent, og det viste seg at jentene vi skulle møte var ganske nyinnflyttet, og lite kjent i område de også. Resultatet av det var en del feilkjøring og telefonering, men til slutt var vi fremme på riktig sted.

Av erfaring stiller jeg alltid en del spørsmål om hendelsesforløpet for å avgrense søkeområdet mest mulig. Disse unge jentene var ganske sikre på hvor og hvordan ringen var blitt borte. Ikke noe som er bedre enn det. Til slutt sto vi igjen med litt gangvei, en beta kjørebane og et par brukbart voksne brøytekanter. Søker ble startet og jeg var i gang. Bestemte meg for å satse på brøytekantene først.

Første signal lå for dypt til at jeg gadd å bry meg om det i første omgang. Neste signal ga så høye tall på displayet at det neppe kunne være gull. Ble heller ikke gravd på. Tredje signal var litt usikkert, og ble gravd på. Ikke noe gullring det heller. Spente ungjenteøyne skiftet mellom håp og skuffelse.

Valgte å prøve brøytekanten på andre siden av gangveien. Noen veldig få minutter senere ble øregangene mine fylt av et nydelig gullsignal. I løs snø bruker jeg gjerne et kortskaftet strandscoop, og det lot jeg nå skjære ned i snøen der signalet var som sterkest. I det jeg løftet det opp igjen skimtet jeg at det blinket i en ring nede i scoopet.

Jentene hadde nå sluttet med å følge så intenst med. Men da jeg stakk scoopet bort til ringens eier med spørsmål om det var noe hun kjente igjen nedi der, ja da, ble det liv i leieren.

Det lille hylet, det store smilet og det vantro blikket da hun plukket ut ringen sin, har jeg ikke nok taster til å beskrive. Men moro var det.  Å få lov til å være med og finne noe, som betyr så mye for et menneske. Å få oppleve en sånn gjensynsglede. Ja, det er bare en helt ubeskrivelig følelse. Lang kjøretur, lave temperaturer og utsettelse av andre planer, blir da helt underordnet.

Jeg bare elsker oppdrag som ender på denne måten.

Og ikke før var han ferdig med disse store og mange haugene, så oppdaget han at kjettingen på det ene traktorhjulet var helt forsvunnet, og nå etter all sannsynlighet befant seg inne i en av haugene, et eller annet sted i området.

Per Kristian er en erfaren metallsøker, og kjenner en søkers begrensninger. I motsetning til hva mange tror. rekker ikke en vanlig metallsøker flere meter ned i bakken. Og bra er det. Hadde blitt i overkant slitsomt å grave seg et par meter ned hver gang det piper. Og det aller meste av interesse ligger rett under bakkenivå uansett. Så dette oppdraget takket Per Kristian klokt nei til

Men en annen ting Per Kristian vet, er at jeg har et magnetometer liggende. Et magnetometer opererer på en helt annen måte enn en vanlig metallsøker. I stede for å sende og motta radiosignaler, måler den jordas magnetisme og gir beskjed om det er noe som lager forandringer i den. Og forandringer blir det hvis det ligger jern i bakken. Skal ikke bli veldig detaljert her, men er det noen som vil vite mer om dette fantastiske instrumentet, finner dere mer nyttig informasjon på  sidene til Eskeland Electronics. Uansett, magnetometer søker veldig dypt, og er en metallsøker helt overlegen sånn sett, men begrensningene ligger på at den bare reagerer på jern. Dette gjør den helt suveren på å finne for eksempel grensestolper, nedgravde tanker og forsvunnede kumlokk.

Eller en forsvunnet traktorkjetting under mye snø. Fikk telefonnummeret til den uheldige eieren. av PK, og ringte han opp. Litt lite tid for oss begge. denne fredagen, men avtalte å møtes ved ti tiden dagen etter. Dette skulle nok gå greit tenkte jeg kjekt, og begynte allerede å glede meg til morgendagen.

Ikke fullt så kjekk da jeg våknet lørdags morgen. Dette blir fryktelig kaldt, tenkte jeg der jeg lå i senga mi og beundret frostrøyken som bevegde seg fra munnen min og i retning taket. Utetemperatur i tjue blå området gjorde meg skeptisk. Men opp og av gårde skulle jeg, så etter innpakking av meg, klargjøring av utstyr, tining av bil og en halvtimes kjøring, hilste jeg på mannen som gjerne ville ha igjen kjettingen sin.

Vi startet det hele med litt sannsynlighetsberegning. Hvor i området han hadde merket at den var borte. Hvilken haug det var mest sannsynlig at den befant seg i. Vanligvis kan magnetometeret mitt gi en viss peiling på hvor stor gjenstanden den reagerer på er. Alle magnetiske gjenstander har en nordpol i den ene enden og en sydpol i den andre og på displayet mitt vises dette. På den måten er det mulig å beregne form og størrelse. Men denne dagen gikk ikke det. Grunnen var enkel. Det var en kjetting som var mistet, og den kunne jo ligge utstrakt, i en krøll, eller for så vidt i de fleste andre former.

Så da var det bare å starte der vi trodde sjansene var størst. Begynte øverst i en vei der ikke haugene var så store. Mye løssnø, mange kuldegrader og typiske minner etter hunder, gjorde det hele litt slitsomt, men sånn er det. Første signalet kom rundt haug nummer fem. Litt graving senere hadde vi gravd frem ett koblingsskap. Sikkert til stor glede for det lokale e-verk

Søket fortsatte. De store haugene sto for tur. Litt masete å klatre rundt på toppen av en sånn samtidig som man synker til lårene i snø. Men det går det også.  Haug opp og haug ned bar det uten utslag fra søkerens side.

Så peip det plutselig. Spaden kom frem og ble fort forkastet igjen. Her måtte det sterkere skyts til. Traktorskyts var nok tingen. Traktoren ble hentet. Jeg sto i haugen og pekte og viftet, mens kjettingeieren tok ut store mengder snø av haugen. Dypere og dypere bar det. Og da gresset kom til syne skjønte vi at her var det ikke noe kjetting. Stor skuffelse, selv om synet av gresstuster ga håp om en ny vår.

Ny haug og nye muligheter. Var tydeligvis inne i et område med mye jernskrot nå, for historien gjentok seg. Flere ganger faktisk. Ned til gresset bare for å slå fast at signalet kom fra enda større dybder. Måtte vel bare begynne å innse at dette så dårlig ut.

Teoretisk sett så kunne også kjettingen befinne seg på en parkeringsplass litt lengere oppe i veien. Lite trolig, men der vi hadde trodd den kunne være, var den jo ikke, så vi var villige til å gi det en sjanse.  Med frosne steg satte jeg meg selv i marsj opp dit.

Nok av hauger å ta tak i der også. Første haugen resulterte i ikke noe annet enn nye skuffelser. Men så peip det i haug nummer to. Bevegde meg inn fra en annen vinkel. Fortsatt et fint signal. Viftet traktoren over og den forsynte seg med en stor jafs snø. Signalet bel sterkere. Kunne jo atter en gang være noe som lå under bakken, men jeg hadde en følelse av at jeg hadde truffet denne gangen. Enda et jafs fra traktorens side, med påfølgende øking av signalstyrke. Så et par jafs til og det var da jeg hørte den gode lyden av metall som slo mot metall.

Og ut av haugen kom den, kjettingen.  Med kalde føtter og frossen bart, sto jeg ganske fornøyd å så kjettingen ble trukket ut av snøen. Eieren virket veldig fornøyd han også . Han hadde nemmelig en jobb dagen etter hvor kjettinger var påkrevd.

Så da vi begge var enige om at vi var både kalde og fornøyde, var det tid for meg å reise hjemover. Vel hjemme igjen fikk jeg fyr på peisen og pakket meg selv ned i pledd og dyner. Og det var ikke langt ute i kveldsnyhetene før jeg kjente tærne mine igjen.