Og så smykker da. Vet ikke om smykker er det som forsvinner lettest, men det er i hvert fall det som er dypest savnet hos folk flest. Kanskje ikke så rart. Mye historie blir borte sammen med et smykke. Når så smykket kommer til rette, får historien igjen lov til å fortsette. Til og med et nytt kapittel blir skrevet inn. Det kapittelet om den gang det ble funnet igjen.  Og noen ganger blir historien veldig spesiell.

Som historien i dagens Daily Mail. Historien om en to år gammel gutt som forteller at han vet hvor brorens gullkjede hadde blitt av. Han har nemlig svelget hele det 45 centimeter lange gullkjedet. Moren sliter litt med å tro han, men kjedet er jo borte, så hun tar med gutten til nærmeste sykehus.

Jo da, ved hjelp av, ja du gjettet riktig, en metalløker ble smykket lokalisert i barnets mage.Røntgenbilde bekreftet at ingen skade hadde skjedd . Les hele den fasinerende historien her.

 Det hører vel med å nevne at kjedet fikk lov til å komme ut på en naturlig måte. Går ut fra at noen sto klar for å redde det da.

Så, kjære leser. Det er vel ikke tvil om at en metallsøker kan være nyttig til så mangt. Men det visste du vel alt?

arkivfoto

Crisp gjorde det en hver  metalldetektorist skal gjøre når han finner noe slikt. Nemlig melde fra til arkelogiske myndigheter og overlate resten til dem.  Skatten veide over 160 kilo . Du kan lese hele den spennende historien i dagens utagve av The Sun.

Metallsøkerposten vil også med dette  passe på å gratulere den heldige finner både med funnet, og ikke minst måten han reagerte på.

På den måten vi uendelig mange mennesker ha glede av dette funnet

Og til høsten er det visst planlagt  et TV program om funnet.

Noen bitte små turer har det dog blitt. Lite funn og ikke stort å skrive hjem om. Eller retter sagt, ikke stort å skrive om hjemmefra. 

Men litt får man jo gjort fra hjemmets favorittsofa også. 

For en stund siden fikk jeg en forespørsel fra et nytt amerikansk metallsøkermagasin. Kunne jeg tenke meg å skrive en artikkel for dem. Trengte ikke være så lang, men måtte være på engelsk. 

At den ikke trengte å være så lang behersket jeg lett. Det at den måtte være på english bekymret meg mer. Men, det gikk jo an å prøve. Skred til verket. Eller tastaturet om du vil. Strevde meg gjennom et forsøk. 

Og godkjent ble det. Ikke bare ble det godkjent, men de har faktisk bedt om flere artikler. Så da har man vel blitt en slik internasjonal skribent nå da. Tøft. Har du lyst til å lese artikkelen finner du den her på Relic Hunter Magazine. Bla til side 20 

Og så går det litt tid med til videoproduksjon da. Tidskrevende greier det. Litt filming her, litt redigering der. Mye å sette seg inn i. Gary er en god læremester. Jeg er nok ikke en like god elev. Godt at Gary er en tålmodig sjel. Vet ikke om det er på grunn av meg at han nå pluteselig dro på ferie. For i så tilfelle er det en veldig fortjent ferie. Og mens han er borte skal jeg sette meg inn i litt mikrofonteknikk. Litt hjemmelekser liksom 

Lekser er viktig, så jeg satte meg til med lydutstyret her forrige dagen. Hva skulle jeg si inn i den  skremmende mikrofonen mon tro? 

 Måtte jo ha et manus. Noe om metallsøking burde det være. Rota gjennom noe gamle poster her, uten å finne noe som passet. Sjekket gjennom Metallsøkerpostens mailbox og fant en liten veiledning på en søker som jeg har sendt til noen lesere, som har stilt meg spørsmål om bruk av denne søkeren 

Så satt jeg der og leste teksten for åpen mikrofon. Rart å høre sin egen stemme sånn. Gikk på tryne. Prøvde igjen. Kom plutselig til å tenke på at bruksanvisninger man kunne laste ned på denne måten, altså en podcast, var en ganske genial ide. Under forutsetning av at temaet var av interesse for noen, og at man fikk til dette med stemmebruk. Bestemte meg for å gjøre et forsøk på å lage det. Så nå hadde plutselig mikrofontrening blitt til en podcastproduksjon 

Ble ikke helt fornøyd. Legge på litt musikk kanskje. Det hjalp litt. Hvorfor ikke like gjerne legge på noen bilder også? Som tenkt, så gjort. Ble litt mer stemning liksom. Og da kunne man jo trene litt redigering i samme slengen. 

Vips, så hadde podcasten blitt en videosak. Resultatet finner dere ut til høyere under nyeste video fra metallsøkerposten. Ta gjerne en titt og fortell meg hva dere synes. Vet det er mye småplukk som kan gjøres bedre, men det får komme etter hvert. 

Podcasten ble, som skrevet, en videosak denne gangen. Har allikevel ikke helt gitt opp ideen med podcaster. Så i steden for å bare lese Metallsøkerposten så har man også mulighet till å laste den ned i MP3 format og høre på den når det passer.  

Kanskje litt tips og triks, intervjuer med spennende personer med masse kunnnskap, anmeldelser av metallsøkere osv. Er dette en god ide?  

 I så fall må jeg bare lære meg hvordan jeg skal gjøre det. 

Noen som kan noe om podcasting der ute? Dette er Metallsøkerposten som sender og lytter. 

Gary prover å lære Per redigering

Men det er jo ikke bare jeg som skriver. Like før jul fikk jeg en henvendelse fra lokalavisa. En hyggelig journalist fortalte at de hadde lest i Metallsøkerposten og lurte på om de ikke kunne få lage en reportasje. Nå er det sånn da at jeg synes det er klart mye mer morsomt å skrive om, enn å bli skrevet om, så jeg kjente veldig at dette var ikke nødvendigvis det artigste jeg kunne være med på. Heldigvis hadde tælan akkurat satt seg så det var jo en god grunn til å svare: Kunne sikkert bli kjempehyggelig det, men det er dessverre utenfor sesong nå. Kan vi prøve igjen til våren da, spurte journalisten. Klart det, svarte jeg med et håp om at hele saken, innen den tid, skulle ha glidd inn i glemselens bok. Må jo finnes masse mer interesante ting en meg å bruke opp spalteplass på

Hadde jo ikke det da. For et par uker siden, dukket telefonen opp som jeg håpet ikke skulle dukke opp. Kunne ikke akkurat skylde på tælan lenger, og den med at jordene var nysådd ble litt tynn. Så avtale ble gjort om å gjøre et forsøk i dag.

Unnskyldningen om at alle jorder var sådd hadde muligens vært litt tynn, men uansett er det kalde fakta. Og det er et problem for oss metallsøkere. Begrenser nemlig utvalget av fine søkesteder kraftig. Hadde ikke akkurat lyst til å vase rundt på strender jeg har søkt over og atter søkt over  de siste ukene for å imponere lokalavisens lesere med sølvpapir i alle varianter.

Nei, her var det bare å bruke de kontaktene man har. Og etter litt telefonering og en del hyggelige samtaler hadde jeg tillatelse til en lovende plen i boks. Plenen hadde tilhørt et gammelt sjenkested en gang for lenge, lenge siden. Så håpet om litt mynt fra attenhundretallet burde jo være til stede.

Så med nygredd skjegg, et lite knippe sommerfugler i magen, og for anledningen ren T-skjorte, satt jeg på kontoret mitt i dag tidlig og ventet på journalisten. Og hun dukket opp på nøyaktig det tidspunktet som vi hadde avtalt hun skulle dukke opp. Hyggelig dame, med imponerende hastighet med kulepenn og notatblokk.

Dette går jo ikke så verst tenkte jeg, mens vi pratet løst og fast rundt metallsøking. Og det var akkurat da hun nevnte at  fotografen forresten var rett rundt hjørne. Sommerfugelknippet i magen kom seg på vingene igjen. Bilder også, stønnet jeg inne i meg selv. Jippi.

Fotografen var hyggelig han, så magepilotene gikk raskt inn for landing igjen. Jeg er jo, når sant skal sies, litt interessert i emnet metallsøking, så når jeg først har noen i nærheten som gidder å høre på at jeg foreleser rundt det temaet, glemmer jeg fort alt annet. Inkludert at jeg opererer som linselus.

Vel, ferdig intervjuet og fotografert var tiden kommet for litt praktisk metallsøking. Satte kursen mot håpets plen, og om litt var vi der. La det nå være noe å finne tenkte jeg, der jeg sto og grunnballanserte søkeren min foran to forventningsfulle representanter fra  den lokale presse.

Ikke mye tid vi hadde igjen av dagens avtalte tid, så jeg var veldig lettet da det første gosignalet dukket opp etter bare et par minutter. En tikrone fra ganske så moderne tid, men vi var i gang. To søppelsignaler før neste mynt dukket opp. Femtiøre fra 1945.

Og så var det klart for et lite halssmykke. Jubel fra alle. Og rett ved siden av dukket det opp en del av et armbånd. Viktig å sjekke at det ikke ligger noe mer i hullet forklarte jeg og førte søkerhodet over hullet. Hvor det selvfølgelig peip igjen og mere armbåndsdeler kom opp til overfalten. Og så gjentok det samme seg, atter en gang. I det samme hullet bodde det forresten en usedvanlig stor mengde mauer som prøve å flytte inn i hanskene mine. Så etter litt fjerning av jord fra smykket, og mye fjerning av mauer fra hansker(og etter hvert fra armene) fikk vi tatt litt bilder av det også, før fotografen måtte videre på nye oppdrag.

Journalisten og meg selv tok en liten søkerunde før vi måtte gi oss vi også, og jaggu dukket det opp en ring også. Muligens  sølv. Rengjøring will show.

Vet i hvert fall at det er nok ikke siste gangen denne plenen får stifte bekjentskap med spaden min.

 Dagen ble fin den. Litt funn og noen erfaringer rikere. Og så gjennstår det bare vente på at artikkelen kommer på trykk.

Kjenner at sommerfuglene trimmer vingflapsene sine alt.

Vel, tenk videre. Så langt tenker du, at du kjøper deg en søker. Du finner deg litt metallgjennstander hjemme på kjøkkenet og trener litt, mens du tenker på den morsomme mynten du håper å finne.

Så er det tid for første prøvetur. Du parkerer bilen og rusler avgårde. Starter søkeren og setter igang. Før den første timen av din nye hobby har gått, får du et fint signal. Kan det være den morsomme gamle mynten, mon tro.

Men det er  ikke den mynten. Det er en over to tusen år gammel gullskatt som du har avdekket. Anslått verdi, rundt ti millioner norske kroner. Er det mulig å tenke seg at noe sånt kan hende. I din villeste fantasi kanskje, men ikke i virklighetens verden.

Feil. 

Det hendte for ikke lenge siden. I Skottland denne gangen.

Engelske og skotske aviser er i dag fyllt opp med historien om trettifem år gamle David Booth, som akkurat opplevde dette.

 Mr. Booth  gjorde det riktige. Meldte inn funnet til rette myndigheter som helt klart også  lot seg begeistre.

Les hele historien i Daily Mail sin versjon her

Jeg har  gjennom mange år brukt metallsøking i jobben min med ungdom med forskjellige problemstillinger. Spenningen i et ungt ansikt når de får et fint signal fra søkeren. Gleden når de står med en hundre år gammel mynt i hånden. Iveren deres når de blar i myntkataloger og historiebøker for å finne ut mest mulig om tidsepoken akkurat den mynten, som de har funnet,  er  fra. Ungdom som ikke har vist noe interesse for skolearbeide tidligere, nå kan de ikke få nok av det. De skjønner plutselig vitsen med å lære.  Ubetalige øyeblikk.

Til dags dato og etter mange skoleopplegg med bruk av metallsøker, har ingen kunne fortelle meg ett eneste fag som ikke kunne kombineres med metallsøking på en possitiv måte.

Metallsøkere er som folk flest. Forskjellige. Noen liker å rusle på strender og plukke opp småmynt og kansje ett smykke nå og da. Noen liker seg langt til fjells på jakt etter naturgull. Noen foretrekker å  finne gamle mynter. Andre igjen, knapper og andre minner, fra en svunnen tid.

Personlig liker jeg å jakte på en kombinasjon av det meste, men mynter og andre ting fra 1700 og 1800 tallet, som kan fortelle en historie, er favoritten. Eller som jeg kan lage en historie ut av. Lange vinterkvelder på nettet eller med nesa i en bok for å lære mest mulig om funnet. Gjennom andre seriøse metallsøkere, som medlemmene i Norges Metallsøkerforening , høster jeg masse informasjon og lærdom. Fra mennesker som virkelig er opptatt av, og brenner for hobbien sin.

Og dette er mennesker som respekterer lovverket. Det sier jo nesten seg selv, at av og til mens man leter etter  gamle mynter, kan man finne ting som man forstår er så gamle at de er innleveringspliktige( gjennstander fra før 1537, mynter fra før 1650). Søkeren skiller ikke på dette.

 Ingen problem det. Man ganske enkelt bare leverer dem inn til de rette myndigheter.

Før man i det hele tatt starter med å søke,  for eksempel et jorde, innhenter man tillatelse fra grunneier og sjekker at det ikke er fredninger i området. Så enkelt er det.

 Er man ikke enig i hvordan loverket er, får man argumentere for synet sitt i de rette fora, og med de rette personene, men man respekterer det og forholder seg til det lovverket som er. Basta

Pressen har de siste dagene skrevet om metallsøkere som har drevet med søking, på ulovlige steder. Og det er så trist å lese om det.  Jeg skal ikke sette meg til doms over noen. Uvitenhet og feil kan alle gjøre. Men hvis det er tilfelle at det har vært folk på gamle gravhauger med metallsøker, og til og med i områder de må ha skjønt har vært fredet, har jeg bare et ord å si. Forkastelig. Dette har ingen ting med metallsøking å gjøre. Dette er gravplyndring.

  Jeg skjønner heller ikke vitsen med å finne gjennstander du ikke kan vise fram til noen. Jeg sier ikke at disse folkene ikke har en grunn, jeg sier bare at jeg forstår den ikke. Tyver har sikkert alltid en god grunn. I hvertfall  tror de det selv.

De siste dagene har jeg gått ganske lei av å bli stilt spørsmål om bruk av metallsøker på ulovlige steder. Blir så trist av at en del mennesker plutselig stempler metallsøkerentusiaster som lovbrytere.

Så til dere som lurer. Metallsøkere driver ikke med den type ulovlige aktiviteter. Like lite som folk som driver med sportsfiske driver med ulovlig laksefiske. Like lite som jegere driver med tjuvjakt.

De fleste av oss eier vel en bil, det betyr ikke nødvendigvis at vi kjører i fylla.  At alle som driver en eller annen form for trening av hund, driver ikke nødvendigvis med trening av kamphund. Kanskje noe å tenke på neste gang du ser en med et kubein. Det kan rett og slett bare være snekkeren. Akkurat som neste gang du ser en med metallsøker. Det kan rett og slett bare være en entusiast, som er ute og nyter hobbien sin, på en helt  fullstendig,  lovelig måte.

Noen av dere har kanskje lagt merke til at i siste delen av dette innlegget har jeg ikke brukt utrykket seriøse om metallsøkere. Grunnen til dette er enkel: Alle metallsøkere ER seriøse. De som velger å bruke en detektor  til ulovlige aktiviteter, er IKKE metallsøkere. De er tyver som bruker en metallsøker som verktøy, for sin ulovlige aktivitet. 

Lei for at jeg må bruke tid og krefter på en artikkel som dette. Denne bloggen er nemlig om metallsøking, ikke om kriminalitet.

Her forrige dagen skrev jeg om det flotte funnet av en brosje i England. Brosjen stammet trolig fra en kongelig grav.

Den historien kom plutselig veldig mye nærmere meg morgenen etter. Da stod min gamle gode venn, kollega og jaktkamerat Gary Brun på døra. Han stod utenfor døra da, ikke oppå, og ringte på. Han kom rett fra England, hadde vært til stede da brosjen ble funnet og i tillegg filmet det hele.

Rart det der med Gary. Han er alltid på rett sted til riktig tid. Blir det gjort et fantastisk funn, så ern der.  Har jeg lagd meg noe  ekstra godt å spise, så er der også.

Uansett, Gary eier nettstedet MLOtv som er fullt av metallsøkerfilmer. For noen minutter siden sendte han meg den nyeste fra brosjefunnet i England. Se den her og nyt.

Telegraph og mange ande engelske medier skriver i dag om et fantastisk gullfunn fra anglosaksisk tid som er funnet i Staffordshire, England. Ekspertene mener at dette er det største gullfunnet fra anglosaksisk tid noen gang. Til nå har det blitt avduket mere enn 1500 gjennstander. Arkeologene mener funnet stammer fra det syvende århundre og kan ha tillhørt konglige. Funnet ble gjort av Terry Herbert og hans fjorten år gamle metallsøker, på et jorde.

Les hele den fantastiske historien her

Oxford Mail forteller i dag om et fantastisk funn gjort av en metallsøker på et klubbtreff i England. Funnet av en anglosaksisk brosje og en hodeskalle kan vise seg å være  en inntakt  prinsessegrav.

Historien forteller også om hvordan metallsøkerne i det de forsto at de hadde funnet noe som kunne være utenom det vanlige, avbrøt søket med en gang. Varslet myndighetene slik at arkeologene kunne overta. Alt gjort helt etter boka.  Bare å grtulere, slik skal det gjøres.

Og hele historien finner du her

Hvem sier at ikke metallsøking kan være en lønnsom hobby. På riktig sted til riktig tid med metallsøkeren og du kan gjøre århundrets funn. Aftenposten har akkurat publisert en artikkel om en vikingskatt som ble funnet av far og sønn, og metalldetektorene deres. Funnet karaktiseres som det mest oppsiktsvekkende funnet i England på 150 år. Skatten har en verdi på over 1 million pund og stilles nå ut i York. Les artikelen her,