Og vei må man ha må vite. Fylle opp rasområdet var ikke noe alternativ så det ble bestemt at veien måtte legges noen meter lengre inn. Så langt, greit nok. Helt til noen kom på at denne delen av kysten vår var gjenstand for mye utbygging av bunkersanlegg i perioden 1940 til 1945, så muligheten for etterlatenskaper med mye smell i, var en fare som absolutt var til stede. Kontakt ble opprettet mellom kommunen og forsvaret, sistnevnte anbefalte en runde med metallsøker.

Og dermed havnet hele problemstillingen i min mailbox. Kunne jeg være behjelpelig, og det hastet. Klart jeg kunne. Tok kontakt med min gode venn Harald  og lurte på om han kunne tenke seg å bli med. Dette kunne han veldig tenke seg, og avtalen med kommunen ble til at vi skulle være der lørdag klokken 10.

Mulige eksplosiver fra annen verdenskrig tuller man ikke med. La det være sagt med en gang. Men dette var et oppdrag  arrangert av det offentlige som skulle være tilstede, og betingelsene var om at ved den minste mistanke om eksplosiver skulle arbeidet stoppes. Dette i kombinasjon med det beste søkerutstyret fra Eskeland Electronics og mange års erfaring med metallsøker valgte vi å si ja. Men ellers: Driv aldri med denne typen søking.

På denne årstiden fantes det noen små hindringer som måtte tas hensyn til. Stengte fjelloverganger og dårlig vær mellom oss og søkerstedet for eksempel.  Men som tidligere tilhengere av Lord Baden Powel er vi jo beredt på det meste og pakket deretter. Avreise ble satt til fredag ved to tiden.

Nå er det slik at Haralds tidsregning ikke alltid synkroniserer med andres tidsregning, så av erfaring visste jeg at ved totiden i praksis krevde at jeg burde være klar ved firetiden. Innstilte meg på det. Men denne gangen hadde Harald tatt oppgaven veldig alvorlig og overasket med å stå på døra mi allerede klokka kvart over tre. Kjempebra det, og halv fire rullet vi nordvestover mens vi sjekket vær og føremeldinger på medbragt Ipad.

Stryn fjellet stoppet seg selv. Siste kolonne vestover var kvart over fem, og selv vi skjønte at det kunne vi umulig rekke der vi ved firetiden satt i kø på vei ut av Oslo. Det måtte bli Hemsedals eller Filefjell. Uavhengig av det valget måtte vi først nå Hønefoss. Noe som i seg selv virket nesten uoverkommelig i den stillestående køen vi var en del av.

Kø ut av Oslo

Planen var å fylle opp både bil og magesekker med drivstoff på Hønefoss, men køen gjorde at vi måtte ta en ørliten nødpølsestopp før vi kom til Sandvika. Svingte ut av køen, spiste nødpølse (og tanket opp bilen) og svingte inn i køen igjen. Ikke langt unna plassen vi svingte ut fra.

Allting har en ende, også denne køen selv om vi var litt i tvil en stund, så altfor lenge etter passerte vi Hønefoss. Nødpølsene satt enda, så planlagt spising der ble utsatt. Ny sjekk av veimeldinger, gjorde Filefjell til det sikreste alternativet. Dermed tok vi oss i kast med de såpeglatte veiene mot Fagernes.

Fagernes er Fagernes. Lokale racerbilførere som skulle vise hverandre hvor glatt det var, og ellers folketomme gater. Vi fikk i alle fall hamstra batterier og proviant der før det var tiden for å starte oppstigningen mot Filefjell. Veldig glatt og passe bratt selvfølgelig, men fritt for polske trailere på tvers, så opp kom vi. Og over. Mye snøfokk og vurderinger om å melde seg inn i blindeforbundet senere, så vi endelig skiltet med Sogn og Fjordane på.

Over Filefjellet

Endelig over

Haralds forsikringer om at det var snart snøfritt mens vi sklei nedover på vestlandssia stemte dårlig. Skliende forbi avkjøringen til Borgund stavkirke ble vi enige om at den kunne vi heller beundre på turen tilbake.

Snøfritt på Vestlandet du liksom

Ferga fra Lærdal skulle gå regelmessig hele døgnet. Klokkene våre var akkurat regelmessige da vi sklei inn på kaia, så det kunne jo ikke passet noe særlig bedre. Etter å ha forklart oss at de nektet å tro at jeg var Haralds sønn, og dermed kvalifiserte til barnebillett, kastet mannskapet loss og satte oss trygt over fjorden.

Ingen taxfree ombord, så vi brukte overfartstiden på litt hvile og sjekk av ledige hotellrom. Hviletiden gikk dårlig som hviletid, men Skei Hotell lovte oss ledige rom og ønsket oss velkommen.

Hviletid gikk dårlig som hviletid

Skei Hotell ble det. Med noen glatte og snøfylte veier (som Harald påstod at ikke var det) senere la vi til ved Skei Hotell ved halv to tiden om natten. Høy partystemning der da vi ankom. Den eneste vi faktisk ikke fant var resepsjonisten. Til gjengjeld fikk vi tid til å knytte nye bekjentskaper med bygdas halvfulle befolkning. Akkurat det vi savnet etter en lang dag. Vi fikk for eksempel vite at ferga vi skulle ta videre neste morgen også gikk veldig regelmessig, faktisk nesten hver eneste uke.

Kjente en befriende følelse da endelig resepsjonisten dukket opp, og da han i tillegg kunne tilby oss hvert vårt røykerom var det rene julaften.

Rommene var små. Noe vi ikke brydde oss noe særlig om. Satte vekkerklokka på kvart på seks, stupte i puta og fikk ikke sove. Typisk nok. Heldigvis var søvnproblemene av forbigående art og utpå sen natt, veldig tidlig morgen, gled jeg inn i drømmeland. Husker ikke helt hva jeg drømte om, men det kan nok ha vært noe med spennende søking og høye smell i.

Hvordan det gikk med selve søkinga…

Vel jeg skriver jo dette i ettertid, så jeg kan jo avsløre at det gikk helsemessig ganske bra. Hva vi fant, og hvordan, derimot får bli neste historie..

Og det er en konkuranse i NMF sin regi jeg skal bruke dagens skriblerier på. Og ikke hvilken som helst konkurranse, men THE KONKURRANSE. Nemlig Årets funn med metalldetektor. Her stod heder og ære på spill da jeg fikk innbydelsen til å delta. I tillegg var det fine premier fra tre av metallsøkerimportørene her i norge. Eskeland Electronics, Metallsøkereksperten og Metallsøker import.

Valgte meg  ut de tre beste funnene jeg , etter egen mening, hadde gjort i 2010. Den romerske denaren, Den arabiske direhmen og den engelske longcross pennien. Sterke funn som jeg hadde stor tro på. Men som ivrig metallsøker viste jeg at det ble gjort funn i fjor, som kom til å gi mine funn veldig hard konkurranse. Veldig hard.

Av de innsendte bilder ble ti funn nominert. Og du hellige metallsøker, to av de ti var mine. Romeren og  Loncrossen. Det ga håp Det ga i hvert fall håp helt til jeg så de andre funnene som også var nominert. Flere andre longcrossmynter, sølvring fra vikingtid, betalingsring i gull fra folkevandringstid og en brakteat. Bare for å nevne noen. Håpet mitt sank som en viss båt i 1911. Men bare det å bli nominert i dette eksklusive selskap var en seier i seg selv.

Avgjørelsen ble tatt ved avstemming blant Norges Metallsøkerforenings  medlemmer.

Vant jeg? Nei da. Sjanseløs faktisk, når sant skal sies. Førsteplass og premien for årets beste funn gikk til Carl Andre Fronth. For en absolutt fantastisk sølvring fra vikingtiden. Dette var en verdig vinner. Gratulerer så mye Carl Andre.

Bare det å bli nominert sammen med en metallsøker som Carl Andre er en ære. Mannen har mange og tretti års erfaring med metallsøking. Det faktum, i tillegg til at han er oppsatt med en av de aller beste metallsøkere på markedet, må gi resultater. Det er nesten ikke grenser for hva denne mannen finner. Metallsøkerposten håper å få laget noen reportasjer om Carl Andre og funnene hans i tiden som kommer.

Andreplassen gikk til Martin Andersen. Og her ble det gull- det ble gitt sølv for. Ikke noe nymotens gullsmykke kan man trygt si. Men, derimot en bit betalingsgull fra folkevandringstiden. Gratulerer Martin. Flott funn og velfortjent plassering.

Nevnte et par avsnitt over her at Carl Andres erfaring ga flotte resultater. Jaggu stakk han ikke av med tredjeplassen også. Og igjen en fortjent plassering. En flott sølvmynt fra Edward the Confessor (Edvard Bekjenneren)sin tid. Konge i England og levde fra 1004 til 1066 e.kr. Knallfunn fra et norsk jorde.

Ikke nok med det, delt fjerdeplass fikk han også. Denne gangen med en brakteat.

Mine funn da? Vel så vidt jeg kan forstå ble det femte og sjette plass, noe jeg må si meg veldig fornøyd med i dette selskap.

Forrige torsdag var det klart for å hylle seierherrene. En flott samling metalldetektorister var samlet til medlemsmøte. Etter et meget interessant foredrag av Håkon Ingvaldsen fra Myntkabinettet om romerske myntfunn i Norge, var alt klart for utdeling av  heder og ære.

Formann Bjor smilte og delte ut premier. Carl Andre gikk i skytteltrafikk mellom plassen sin og podiet. Andreplassvinner Martin var dessverre forhindret fra å komme, men går ikke glipp av fine premier og diplom av den grunn.

En ekstra premie og en ærestittel ble også delt ut. Og det var, årets entusiast. Her var det ikke mye tvil. En kar som gjennom hele 2010 har gledet oss med mosomme og lærerike videoer om metallsøking. Han har også bidratt her på Metallsøkerposten, og går bare under navnet Digging Norway. Har du ikke sjekket ut filmene hans ennå, så er det på tide.

Fine premier var det fra importørene. Det ble delt ut både metallsøkere, hodetelefoner og annet utstyr til vinnerne. Severin fra Eskeland Electronics hadde til og med trøstepremier(ledlykter i nøkleringstørrelse) til alle.

Vel, vel, helt opp kom jeg ikke på resultatlisten, men veldig godt fornøyd uansett. Og om noen få måneder starter 2011 sesongen.

Og da gutta.

ps. Alle disse funnene er selvfølgelig innlevert til arkeologiske myndigheter. Alle bilder i denne artikkelen er brukt med tillatelse. Takk til PK med hjelp til å sette sammen funnbildet

Kåret til de tre beste funn i 2020

Carl Andre med sin Fisher F75 metallsøker

En glad og verdig vinner, Carl Andre Fronth

Og Royt sendte inn bilde.

 Så nå Trygve har du muligheten til å vise hva du kan. Og det vet jeg er masse. Dere andre der ute er selvfølgelig mer enn velkomne til å delta i identifiseringen dere også.

Mitt bidrag til debatten begrenser seg til å fortelle at jeg fant en sånn 4 shilling jeg også i helgen. Artig funn og en fin tur var det. Historien kommer veldig snart håper jeg. Må bare få skrevet den først, innimellom det meste annet.

Og så var det skrivekonkurransen som gikk ut 1 november. Er vel ikke noe tvil om at det Royt som stikker avgårde med dvden  The shallow water hunting explained

Hei igjen alle sammen!
På oppfordring er her bilde av baksiden på de tre funna.
I tillegg slengte jeg  med en annen merkelig sak som ligger
helt til venstre på bildet.
Funnet i et område der militære mannskaper bodde og opphold seg
under byggingen av en veistrekning trolig rundt 1830-1840.
Kan det være noe pynt på en uniformsdel eller lignende?
Baksiden er helt slett,kun en liten forhøyning rundt hele bakkanten
omtrent som på en mynt.
Når det gjelder funne av 4 Shillingen.Man lærer å lese terrenget etterhvert.
Den ble funnet nøyaktig der jeg trodde det kunne være mulighet for å finne noe.
En liten bekk hadde sildret over en gammel ferdselsvei her og det var gjørmete
vei en 3-4 meter akkurat der.Og ganske riktig! Midt i gjørma lå mynten 15 cm dypt.
Fant også en ring på samme forhold et annet sted. Altså bekk over gammel ferdelsåre
funnsted midt i gjørmete forhold på stedet.
Ikke dumt å søke ekstra nøye på sånne plasser.
 
mvh
Royt

Flotte funn Royt, og vi får håpe at noen kan finne ID og match på dem. Takk for fine innspill til Metallsøkerposten, og sender du meg adressen din skal det snart være en DVD på vei til deg i posten, som du kan kose deg med i kalde vinterkvelder.

Baksiden av Royts funn

 At årets forsyninger av ved måtte bæres inn, vet man jo. Men hvor lang tid det tar, har man jo hatt er år på å glemme. Var vel også klar over at jeg hadde vannlekkasje i taket som måtte tettes før vinteren. Det at vi var så nærme vinteren derimot kom som et sjokk.

At kona parkerte bilen(og på et øyeblikk omgjorde bilen til vraket av en bil) i siden på en elg, var jeg ikke fullt så forberedt på. Heldigvis gikk det bra med kone og sønn, men det hjalp ikke akkurat på et ellers sprengt tidsskjema.

Driver også, som en del vet, med en instruksjonsvideo om metallsøking. I og med at det skal være en film om nettopp metallsøking og ikke om skisport, har det hastet litt med å få de siste klippene filmet. Har fått til mye de siste to ukene, men mangler fortsatt en del.

Noen turer ut med metalldetektoren har det blitt allikevel. Har bare ikke hatt tid til å skrive om dem.  Men nå roer vel kanskje ting seg ned litt (haha), så viss hukommelsen står meg bi, burde de historiene komme ganske snart.

Fikk forresten en hyggelig mail fra Royt som lurte på et funn han hadde gjort. Det er det til høyere på bildet. For meg kan det virke som det er en slags spenne eller festeanordning til noe, men her trenger vi hjelp av dere, kjære lesere.

Her er mailen fra Royt

Hei Per!
The King of Coins!
Ser ut til at jeg bare finner ting av ubestemmelig opphav
Trenger visst eksperthjelp her og.
På bildet ligger det fire ganske så forskjellige objekt
Skjeen er  sølvplett og noe jeg hadde fra før.
Men de andre tingene er funn fra forskjellige steder.
Det rare er at alle fire objekta har det samme kontuktivitetstall.
77-78  i katogerien sink.Mynten er grei .Den er av en kobberlegering
og reimholderen er antakelig noe bronsegreier.Den har et slags handbanket
mønster på venstre siden som vender mot skeia.
Men hva er det som ligger helt til høyre? Er vel noe sølvplett det og muligens.
Kan det være en slags spenne  eller noe lignende?
Funnet i et gammelt gårdstun der det fremdeles bor folk.
Noen som kan si noe mer eller har kommentarer?
 
mvh
Royt

Fine funn Royt. Den mynten så ut til å være i ganske god stand.

Metallsøkerfunn fra Royt

Fikk meg en liten tur ut på onsdag. En gammel kompis som jeg ikke har pratet med på lenge tok kontakt. Lurte på en sånn «long time no see» prat, og det er jo alltid hyggelig. Han er en aktiv og dyktig hundetrener så vi fant ut at hvorfor ikke kombinere hundetrening, metallsøking og long time no see prat. Så det gjorde vi. Ble nok mest av long time no see delen, noe funnveska mi fikk lide under, men noen småmynter ble det. Takk for en flott tur Jimmy.

Torsdag kveld ringte Digging Norway. Bak navnet Digging Norway gjemmer det seg en ung fremadstormende metallsøker fra Bærumskanten. Maken til ivrig metalldetektorist skal du søke lenge etter. Har ikke holdt på så lenge, men gir oss som har holdt på noen år gode minner fra den gangen vi var ferske selv, og hvordan vi kunne glede oss over å finne en ganske ordinær mynt.

I tillegg til metallsøkeren sin drar Digging Norway alltid rundt på et lite videokamera. Han dokumenterer alle turene sine med det og deler dem så med verden gjennom sin kanal på youtube. Jeg har hatt mange fine stunder med de filmene, men har dessverre bare hatt gleden av å møte Digging Norway en gang før live, på en klubbtur med Norges Metallsøkerforening. Og ved sånne anledninger er det jo så mange man skal dele ord med.

Nå ringte han. Hadde kjøpt seg vannsøkerutstyr for en stund siden og var litt lei seg over at han ikke fikk noe skikkelig sving på det. Kunne han ta seg en tur, titte litt på Metallsøkerpostens lokaler og lære noen triks? De to første spørsmålene kunne jeg svare et (to) rungende ja på. Den siste delen var jeg litt mer usikker om jeg hadde noe å tilføre på, men vi kunne jo i hvert fall dele litt erfaringer.

Fredag morgen sto stuntfilmer Digging Norway og kameraet hans i døra til Metallsøkerpostens lokaler. Linsa var rettet mot meg. Her gikk det unna og film skulle lages. Ikke akkurat forberedt og i et fryktelig tempo svarte jeg så godt jeg kunne, på et slags engelsk, mens jeg prøvde å være guide rundt i lokalene.

Tid til litt forbedring av vannscoopet hans ble det også, før det var klart for en liten tur ut for litt vannsøking. Bilen min ble lastet opp med våtdrakter,vadebukser,vannsøkerutstyr, Digging Norway og kameraet hans.

Tok for oss et vann ikke langt unna. Alle de før nevnte ingrediensene ble nå flyttet fra bilen og ned til stranda. Jeg kunne nå sagt at jeg smatt på meg vadebuksa og stupte ut i, men det ville være å overdrive en smule. Så jeg sier heller at etter litt strev med påkledningen var vi begge i vannet etter en stund.

Første signalet mitt kom med en gang. Et kronestykke viste det seg, og det var bare det første. La merke til at Digging Norway slet fælt med et signal, så jeg fordelte tiden min på litt egen leting og litt deling av erfaringer med han. Og han fikk opp kronestykket sitt han også.

Ikke lange søket vi hadde tid til, så første pause kom fort. Viktig det. Pauser altså.  Digging Norway hadde tatt med seg et par wienerbrød som han villig delte med meg i bytte med litt tips og triks. Usedvanelig lurt trekk, for det var usedvanlige gode wienerbrød. Ikke lett å holde på yrkeshemmeligheter da.

Mens vi satt der å delte erfaringer og ferskt bakverk fikk vi besøk. En ung herre dukket opp med familien sin, og et radiostyrt sjøfly. Sjøflyet vakte bekymring hos oss. Spesielt da eieren nevnte at han aldri hadde prøvd et slikt før. Heldigvis så vi at han ikke fikk startet det, og i håp om at det ville fortsette, hoppet vi i vannet igjen.

Det var rett før dagens ringsignal nådde øregangene mine. Og det gjorde godt. Ikke gull dessverre, men en søt liten sølvring gjorde nytten. Deilig lyd det sølvsignalet. Lyden som ikke var fullt så deilig var den fra sjøflyet som nå hadde omsider startet. Kjentes litt betenkelig ut å oppholde seg i samme innsjø. Heldigvis takset eieren forsiktig ut mellom oss, før han øket turtallet. Flyet akselererte raskt utover mot større dyp, før motoren så stoppet og flyet ble liggende der ute å flyte. Helt for seg selv.

Vi fortsatte med vårt. Om erfaringsutvekslingene med Digging Norway hadde hjulpet er jeg ikke sikker på, men i samme øyeblikk som en uheldig flygeraspirant og nå svømmer, nådde flyet sitt, fant søkerkollegaen min sin første sølvring under vann. Og han var på igen måte misfornøyd med det.

Ikke lange tiden vi hadde denne dagen, men noen funn ble det jo. Ikke lenge etter en våt og kald flyeier hadde samlet familien og fly, tatt farvel med oss, mens han nevnte at han hadde noe usnakket med en butikkselger, avsluttet vi jakten vi også.

Atter en fin søkerdag var over. Takk for den Digging Norway. Du er en bra mann.

Og til dere andre som sikkert også er bra. Sjekk gjerne ut videoen også

Dagens funn

En av Metallsøkerpostens lesere, Roy Trulssen fra Lærdal har funnet en sånn. Roy vil gjerne finne ut mer om denne spennende knappen, og har sendt en mail til Metallsøkerposten. Han har faktisk sendt to mailer, som jeg har tatt meg den frihet å klippe og lime sammen til en:

Hei!

Jeg har funnet en knapp som jeg har problem å finne ut av. Den ble funnet i en prøvesjakt på Bjørkum Lærdal. Dette var etter at arkeologene hadde avsluttet utgravingen av vikinghandelsplassen her. Knappen er sikkert ikke så gammel, men jeg tipper på 1300-1500 tallet. Har noen fagbøker fra England om knapper og spenner og det som ligner mest er nevnte tidsperiode. Bjørkum ligger midt i den gamle (og nye)ferdselsåren mellom øst ogvestlandet,så her har mye forskjellig folk reist forbi, opp gjennomtidene. Kanskje en prest eller annen geistlig person har mistet dennepå sin reise forbi her?

Knappen er forøvrig levert inn til Bergen Museum Ingen der kunne si noe mer om motivet og dets betydning. Funnet ble gjort med min gode gamle Fisher 1266x som ble kjøpt ny i 1995. Så jeg har jo holdt på en stund

Jeg fikk være med arkeologeneog søke i området under utgravingen høsten 2009  Fant litt forskjellige jerngjenstander og to bronseringer. Veldig inspirerende arbeid. .

 Faktisk så inspirerende at jeg har investert i mer søkeutstyr i vinter som var. Har laga en del forskjellig graveredskap selv i rustfritt stål, men savner en lett liten spade som jeg ser flere i England bruker på diverse Youtube snutter. Den heter Draper mini Shovel 28″long lightweight og er med glassfiberskaft.Mer skånsom mot håndleddet med vanlig spadehåndtak enn et rett opp håndtak. Hvorfor har ingen norske forhandlere denne spaden i sitt sortiment?

mvh

Royt

Flott funn Roy. Gratulerer med det. Og takk for artig historie fra et spennende sted og utgraving.

Så nå kjære lesere  håper jeg det er noen som kan hjelpe Roy med denne nøtten, eller knappen hvis du vil. Vet at det er mye kunnskap der ute, og vet også at det er enkelte med veldig mye kunnskap om knapper. Bruk kommentarfeltate og la oss sammen finne ut av Roys knapp 

Roys knapp

Baksiden av Roys knapp

Fikk en mail fra en fast leser og ivrig metallsøker fra Rogaland. Martin heter han og han har mange fine plasser helt for seg selv å søke på. Kanskje jeg skulle tatt meg en tur dit og hjulpet han litt?

Uansett, så har Martin funnet en fin medalje/amulett som han ikke klarer å finne ut av. Så nå ber han Metallsøkerpostens dyktige lesere om hjelp . Her er mailen fra Martin:

Dette er en medalje/amulett eller noe jeg fant i en gammel park her jeg bor .
Jeg har forsøkt og finne ut når den er gitt ut og diverse men her står jeg helt fast ,kanskje
du eller noen andre som leser metallsøkerposten kan hjelpe litt med denne nøtten .
Medaljen er 2,5 cm i diameter .
 
Mvh
Martin

Så kjære lesere. Er det noen der ute som kan hjelpe Martin med denne gåten. Litt dårlig oppløsning på bildene (kanskje du kunne sende noen bilder med litt høyre oppløsning Martin), og alderen krever sitt også når det gjelder synet, men jeg synes det står 1924 på den. En bygning på den andre siden.

 Forslag mottas med takk og spenning, både fra Martin og Metallsøkerposten

Oppdatering:

Da har Martin sendt bedre bilder(trykk på bildet for større utgave)

Nå kunne jeg ha brukt mange bokstaver på beskrivelse av fraværende regnvær, små landsbyer fyllt med god mat og drikke, om å ligge under et palmetre og ikke gjøre noe som helst, om å sitte sent på kvelden å se utover havet. Se på lysene fra fiskebåtene som går fra havn mens man nyter et glass god vin, om å drite seg ut i sikkerhetskontrollen på en flyplass, og om alt annet som hører med til en slik reise.

En reise jeg kommer til å huske med glede - lenge.

 Men det skal jeg ikke. Fordi det har ingen ting med metallsøking å gjøre. Og det er metallsøking dette nettstedet handler om.  Og noe søking ble det ikke på denne turen. Egentlig en litt rar følelse å ikke søke på såpass mange dager. Men egentlig litt ok også. Få gjort andre ting. Man vil jo ikke bli oppfattet som ensporet heller

Vel hjemme tirsdags kveld, var det stort sett litt utpakking som stod på programmet, før egen seng ble funnet og tatt i bruk. Onsdags morgen begynte derimot begynte metallsøkertrangen å melde seg. Nå er det jo sånn, for meg i hvert fall, at kroppen blir litt ute av seg selv etter sånn reising, så dagen gikk stort sett med til å få den på plass i seg selv igjen. Men det brydde ikke den stadig økende søkertrangen seg noe om.

Ganske sent i går kveld foreslo jeg følgende plan for den. Først en liten tur, til et lite rom, for å tilfredsstille et lite behov magen min hadde. Så en liten telefon over til Ronny for å høre om han ville være med på en liten søkertur før jeg uansett kom til å dra på den. Søkertrangen min godtok forslaget med et smil.

Ble ikke helt sånn, men nesten. Og resultatet ble det samme. Hørte nemlig at telefonen ringte, mens jeg jobbet med første del av forslaget. Det var Ronny som hadde ringt slo jeg fast kun få minutter senere. Ringte han tilbake og hans tanker var ikke mye ulik mine.

I skumringen, ganske plutselig etter, sto vi nede ved sjøen. Ikke mye tid å søke på, men nok til å få prøvd litt.  Prøvd om feelingen fortsatt var der. Slo i hjel et par mygg, stilte inn søkerne og så var vi gang.

Og feelingen var der. Gosj, så godt det var å få søkt litt igjen. Og mens mørket skred frem, gjorde vi det samme. Kvadratmeter etter kvadratmeter ble mørkelagt og gjennomsøkt. Mørkelagt av sommernatten. Gjennomsøkt av oss.

Første funnet mitt denne kvelden, var en teltplugg. Minn venn hadde da allerede plukket noen mynter, noe jeg oppfattet som ikke helt rettferdig.

Hadde ikke smakt feil med et skikkelig funn nå, husker jeg at jeg tenkte, i samme øyeblikk som et svakt, men stabilt signal kilte meg i øregangen.

Et skikkelig funn ble det. Dypt nede i bakken lå det. Passe sammenklemt var den.  Gjør aldri noe det, så lenge det viser seg å være en ring. Når det viser videre å være en av gull, ja da gjør det enda mindre. Mine relativt nyervervede gulltenner blinket om kapp med gullringen der jeg utførte en forsiktig versjon av The Dance, mens Ronnys lyssatte danseplassen med et skjær av misunnelse. Dette var morro.

 Og enda morsommere kan det bli.  Hvis du, kjære leser, kjenner igjen ringen. Vet hvor du kan ha mistet den og kan fortelle meg hva som står inngravert i den. Ta i så tilfellet kontakt, og det skal være meg en glede å gi deg den tilbake.

Kunne jo ikke stå der å danse forsiktig hele natten, så jakten fortsatte. Nå begynte jeg å plukke litt mynt også. Hadde ingen muligheter til å ta igjen Ronnys sum, da han hadde kommet over noen tjuekroninger, men litt mynt ble det jo på meg også da. I tillegg til dagens knapp og en fiskesluk.

Ble ikke lange jakten denne kvelden. Uansett, en deilig følelse å være i gang igjen.

Og med både litt mynt og en ring i lomma og på toppen av det hele en avtale om en ny tur i kveld, var det en  meget fornøyd metalldetektorist som krøp til sengs. Sånn litt utpå natten.

Ronny og metallsøkeren

Funn med metalldetektor

Nå er vel det i og for seg ikke noe å være fortvilet for, og det var hun ikke heller. Det hun var fortvilet over, var at hun oppdaget en kveld at korset var borte. De hadde lett over alt, men borte var det. Hun var heller ikke sikker på om hun hadde mistet det i på vei til eller fra jobb, eller om hun kunne ha mistet det i egen hage. Eller hvor som helst andre steder. Hadde vel gitt opp håpet om noen gang å finne det igjen.

Men så ville tilfeldighetene det sånn at hun hadde lest avisreportasjen om meg og metallsøkerinteressen min. Så nå ringte hun for å gi det en siste sjanse. Kunne jeg hjelpe?

Måtte jo prøve det. Sto veldig opptatt, og vurderte å ringe min alltid hjelpsomme venn Ole Christian. Men i og med at solen skinte (og jeg liker best å gi bort oppdrag når det regner), hadde jeg lyst til å ta dette oppdraget selv. Spurte damen om det var lenge siden korset forsvant. Hun svarte at det var to år siden. Et par dager til skulle vel ikke spille noen rolle da sa jeg. Kommer så snart jeg kan.

Hadde vel ikke de største forhåpningene der jeg parkerte utenfor i går, for å se hva jeg kunne gjøre. Forklarte også det for damen. Stor hage, vært borte i to år, gress som var klippet mye oftere enn mitt eget de siste årene, ikke sikker på at det var der hun hadde mistet det. Ikke spesielt oppløftende dette. Men en sjanse måtte vi jo gi det. Damen var glad for det.

Vi startet med en befaring av hagen. Som før nevnt, stor var den. Og velstelt. Blomsterbed, frukttrær, hekker. You name it. Lurte på om jeg i det hele tatt ville lage hull der.

Men det måtte jeg jo. Tuslet tilbake til bilen, og valgte meg ut den riktige metalldetektoren for oppdraget. Søkerbeltet ble montert rundt kroppen min,  finlokaliseringsprobe og spade festet i det igjen. Så var jeg klar.

Skjønte at denne hagen klarte jeg ikke å søke over på en dag. Spesielt ikke i denne varmen. Måtte ha et system. Delte hagen opp i mentale felt og startet på det første. Damen forsvant ned mellom noen bærbusker for å plukke jordbær.

Første signal kom fort. En fin skrue. Så kom den første mynten. Og dem ble det mange av. Ikke noe spennende, men en grei neve mynt ble det. Aldersmessig fra sånn cirka midten av femtitallet og frem til i dag. Men ikke noe sølvsmykke på det første feltet.

Ikke på felt nummer to heller. Tiden begynte å løpe fra meg da jeg nærmet meg slutten av felt nummer tre. Fikk gjøre ferdig det og heller komme igjen en annen dag, tenkte jeg. Hadde nemlig plassert meg og søkeren under et tre som ga litt skygge, og hadde av den grunn litt ork til å tenke. Det var da signalet kom. Det nydeligste  sølvsignalet som tenkes kan.

Kan ikke forklare det, men det er liksom noe med at man kan føle når man finner det rette signalet. La meg på kne og åpnet bakken. Og opp av bakken kom det, sølvkorset. Så pent det var, der det smilte til meg fra hullet i bakken. Tok det forsiktig opp, og tørket litt jord av det.

Tror jeg har funnet smykket ditt jeg, medelte jeg damen da jeg klatret opp trappen til der damen satt. Hun var forlengst ferdig med bærplukking og hadde plasser seg med avisen oppe på verandaen.

Om hun ble glad? Jada, hun ble det. Veldig glad, ble hun. Og når hun ble glad, ble jeg det også. Veldig glad ble jeg også. Noe av det fineste ved metallsøkinga, er disse øyeblikkene da du kan levere tilbake noe som betyr så mye for et annet menneske. Synes nå jeg i hvert fall. 

Vel hun fikk korset, og lovte å ta en tur til gullsmeden og få sikret opphengsringen på det, og jeg kunne notere ennå et søkeroppdrag som vellykket i boka mi. I tillegg kunne jeg smile hele vegen hjem, mens jeg spiste en kurv med nyplukkede jordbær.

Og de jordbærene smakte utrolig godt.

Ps. Hadde med meg et lite pencam kamera og tok litt video. Men med ukjent kamera og fjeset mitt som slet i varmen, vet jeg ikke helt om den blir lagt ut. Men vi får se.

Glad eier

Funnet sølvkors

Ellers har det blitt noen dager med arbeidsforpliktelser og påkrevde skoleavsluttninger med unga. På søkersiden har det blitt litt arbeid på prosjektet. Det jeg ikke vil fortelle om  riktig ennå

Men i dag våknet jeg alt for tidlelig, og kjente at jeg rett og slett hadde lyst til å bare ta meg en liten tur ut med søkeren. Litt sånn uten mål og mening før dagens plikter krevde sitt. Kom i hu en liten plass som jeg har tillatelse til å søke på, men ikke har hatt tid til å prøve ennå. Kansje jeg skulle prøve meg litt der?

Var vel ikke noe særlig grunn til å somle mer med det spørsmålet, så jeg jagde meg selv raskt opp av senga, gjennom dusjen, opp i kleshaugen og frem til bilen. Jada, via brødboksen, så klart. Det var nesten så jeg så metalldetektoren min smilte da det gikk opp for den at den skulle komme i arbeid. Var nok lei «kjendislivet» den også.

Bortover bar det. Både til høyere og til venstre, men bortover bar det. Til det plutselig ikke bar noen vei lenger. Vi var fremme.

Sjarmerende plass. Det synes både jeg og den lokale myggbestanden. En hel skvadron hadde slått seg til borte i gresset. Sto og grunnbalanserte søkeren da jeg syntes jeg hørte en lys stemme som skrek, etagilde. Ikke helt sikker på om jeg hørte det, eller om jeg fantaserer bitte litt her, men uansett, sekunder etter var hele skvadronen på vingene. Og de var ikke i rekognoseringsmodus.

 Kunne ikke bakke ut av den grunn, så jeg grunnbalanserte ferdig søkeren, slo i hjel et par stupbombere, og kom i gang med søket.

Mye søppel i den plenen, men det var ikke så nøye. Var godt, bare å gå der, kjenne på solvarmen og stadige nye myggestikk. Høre borettslaget, litt lenger nede i veien, våkne til liv. Grave opp en liten mynt eller et sølvpapir. Eller en kork kanskje.

Hadde nok vært en lekeplass her en gang i tiden. Sånn fra den tiden jeg var veldig ung kan jeg tro. I hvert fall syntes jeg at jeg dro kjensel på leketøyet og godispapiret jeg grov opp. Deler av en lekepistol, og en lekebil. Noen småmynter stemte ikke så feil med siste halvdel av sekstitallet, de heller.

Enda en lekepistol dukket opp. En sånn rompistol, Lynvingenlignende greie (nede på bildet). Langt bak i hukommelsen mener jeg å huske at jeg har vært borti dem i barndommen. Kanskje noen av dere kan hjelpe meg med denne. Var det sekstitall, tidlig syttitall disse var populære tro? Mener bestemt jeg ønsket meg en sånn en, Svar imøteses veldig gjerne.

Nå har jeg i alle fall en. Litt rengjøring fra min side og bekreftende svar fra deres, så skal den få sin velfortjente plass i esken for «leker jeg mener å huske».

Ble ikke lange søket i dag. Pliktene kalte og kursen ble snart satt i rettning kontor og dagens arbeidsoppgaver.

Måtte bare stoppe og kjøpe litt myggspray på veien.