Vestover med metallsøker andre del

tirsdag, 24. januar, 2012
av Per S

Kvart på seks er tidlig det. Fryktelig tidlig. Spesielt når det er på morgenen. Det brydde vekkerklokka mi seg ikke en dritt om, der den peip og hylte denne morgenen. Brukte litt tid på å avlive den.

Og enda mere tid på å skjønne hvor jeg var. Kom jo på det etterhvert. Var jo på vei vestover for å sjekke ut et område for eksplosiver.

Stablet hele meg (er jo en del) opp av køya og inn i en meget liten dusj. Varmt vann var det der i hvert fall og fordelen med en sånn liten dusj er jo at man kan lene seg mot veggen og sove en skvett, mens varmtvannet utfører sine oppgaver.

Avreise var planlagt  til senest halv åtte. Min normalfrokost består som regel av mange kopper kaffe og ikke noe særlig annet.  Gjorde et unntak denne morgenen. Hotellet reklamerte nemlig med utsøkt frokost. Måtte jo prøve den. Kvart på sju ringte jeg over til Harald. Klar for frokost? Ikke helt klar, men påstod tappert at han nesten var oppe i sittende stilling på sin vei ut av senga. Møtes i matsalen erklærte jeg og satte kursen dit. Hotellet hadde sitt på det tørre. Maten var utsøkt. Her var det både egg og andre skalldyr. Kjøtt og fisk i smakfulle varianter

Harald dukket opp omsider opp med søvn i blikket. For han ble det stående buffe, før vi spant ut av gårdsplassen  kun minutter etter oppsatt skjema. Fulgte en vei de så flott kalte europavei, mulig i mangel på ordet krøttersti og ankom etter en stund fergeleiet, mens jeg forklarte min venn hvor mange retter han hadde gått glipp av til frokost.

Morgengrøssent på fergekaia

De få minuttene vi startet etter skjema viste seg å bli utslagsgivende for dagens fergetur.  Med bråbrems på kaia og nyrene i ulage rakk vi akkurat å se bakluka på ferga forsvinne utover fjorden. Heldigvis dukket det opp en ny ganske snart og etter litt diskusjon rundt slektskapet mellom meg og Harald med billettøren, tøffet vi over fjorden. Dog med voksenbilett til meg også. Av på andre siden og  videre vestover. Og nå begynte det virkelig å minke på snøen. Og det minket fort helt til vi kom til en ny fjellknatt vi måtte over. Ble faktisk en ganske spennende nedstigning på andre siden.

Men så åpenbarte det seg et fantasisk syn. Akkurat som om noen hadde satt strek og slutt for vinteren. Rett inn i våren kjørte vi. Et fantastisk syn. Bratte fjell og dype fjorder. Stumme av inntrykk sneglet vi oss den siste biten av fedrelandets vestside på stadig smalere veier.

På stadig smalere veier

Bare en ferge forsinket møtte vi kommunens mann. Akkurat der vi hadde avtalt å møtes. Han la seg foran og viste oss stadig, enda, smalere veier. Helt ut ditt hvor veien hadde rast ut, og der var det veldig smalt kan jeg opplyse om. Bekymret ikke oss, for vi skulle jo ikke lenger. Der møtte vi flere av kommunens ansatte

Det som derimot bekymret oss litt var terrenget vi skulle søke i. Det vi trodde skulle være et relativt flatt område, var bratt. Veldig bratt var det. Følte nesten at vi skulle delta i filmen Cliffhanger. Bare nesten da. I tillegg var det i perioder områder med hardfør lyng som ikke var spesielt interesserte i å la søkerplatene våre få kontakt med bakken under. Heldigvis  hadde vi medbrakt både en PI søker (som søker en del dypere) og et håndholdt magnetometer for bruk der lyngen ble for tett.

Bratt nok

Der det ikke var lyng, ja der var det gress. Og det gresset var farlig glatt. Vi for vår del innså at selv om ikke søkeområdet var så stort, så ville det ta det meste av dagen, så her var det bare å sette igang. Fikk på oss arbeidsklær, startet oppstigningen og lot metallsøkerne jobbe.

Hvilken utsikt det ble der oppe. Helt fantastisk. Blått hav og høye fjell. Skulle vi få bedre utsikt enn dette, måtte vi nok finne et eksplosiv som vi var veldig uheldige med. Helt til Runde så vi (i følge kommunens formann), og da solen stakk frem. Ja da mangler jeg faktisk en del bokstaver på tastaturet for å beskrive hvor vakkert det var.

Vakkert var det

Teknikken ble å søke seg oppover, for så å skli på rompa ned igjen . Fordeler og ulemper med alt også glatte kjeledresser. Fordelene var flott skliføre nedover. Ulempen var å stoppe i tide og ikke å skli nedover på vei oppover. Men det gikk da på et vis. Ved funnsignal ble den andre ropt over og  jorden pirket vekk forsiktig til vi kunne avgjøre i fellesskap om det var trygt å fjerne gjenstanden.

Ikke alle steder det var lurt å skli

Hadde nok vært liv her for en sytti års tid siden. Veldig lite sølvpair og den type turistsøppel, men desto mere krigsrelaterte saker. Piggtråd, redskaper og ikke minst splinter av granater. Og hver gang en av oss fant noe måtte den andre klatre over dit for å sjekke og være enig. Mye arbeid og svette i sånn, men man slurver ikke med sikkerheten.

Uten veldig spennende funn, men med veldig påløpende kaffetørste takket vi gladelig ja da det ble spørsmål om kaffe nede fra veien. Og den smakte. Kommunens kaffe blandet med gode historier fra området fikk de selvinnvilgede ti minuttene til å gå forferdelig fort.

Opp igjen. Mere skrot å finne og sånn gikk nå dagen helt til jeg hørte Harald kalte på meg for ente gang. Klatret over til han og lyttet til signalet fra søkeren hans. Relativt stort signal. Sånn cirka granatstørrelse. Gress og  jord ble forsiktig fjernet. Og så lå den der da. Blindgjengeren. Eller den sannsynlige blindgjengeren rettere sagt. Den så jo forsåvidt veldig grei og hyggelig ut der den lå, men vi lot oss ikke lure. Kommunens folk ble varslet og kom klatrende opp til oss. Og var det noe det var enighet om, så var det at denne overlot vi til fagfolk. Stedet ble forsvarlig merket og vi fortsatte videre med vårt.

Denne ble overlatt til fagfolk

En udetonert  granat er akkurat passe spennende nok på en dag, og heldigvis var det ikke flere å finne. Veldig greit, da dagen gikk fort og den aller siste delen av søkinga foregikk i lys montert foran i panna.

Tid for retur ble da til slutt. Svette, slitne, sultne og møkkete takket vi kommunens menn for at vi hadde fått nyte utsikten deres. De takket i sin tur for hjelpen. Ikke noe som er bedre enn når alle er fornøyde. Og alle var det.

Vi var fornøyde, kommunen var fornøyd og entreprenøren som skulle begynne å grave der var usedvanlig godt fornøyd.

Med bare noenogseksti mil hjem igjen kom vi oss avgårde østover igjen.

Og om vi opplevde noe morsomt på hjemtur?

Det får bli neste historie.

 

 

 

 

 


3 kommentarer to “Vestover med metallsøker andre del”

  1. Harald K

    He he. Takk for en utmerket tur, gamle ørn! Gleder meg til neste:)
    Harald

    #2452
  2. nils ove halle

    Som vanlig en kjempegod historie Per,selv om det var eksplosiver dere lette etter så ser det ihvertfall ut som dere fikk en kjempefin tur opp hit til Vestlandet,godt jobbet var det ihvertfall.

    #2454
  3. Arild Braathn

    Jeg lar meg stadig imponere over dine skrivekunnskaper.
    Kjempefin historie.

    #2457

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Siste kommentarer

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen