På tur med metallsøker og tiden som ble borte (del 3)

av | aug 31, 2011 | Søkerturer | 6 kommentarer

Som sagt i forrige del, så skulle to metallsøkere bruke denne dagen til metallsøking. Var fast bestemt på å ta kvelden tidlig. Sånn ble det ikke. Etter å ha kommet seg gjennom en bunke koteletter med tilbehør og en aldri så liten bunke verdensproblemer i atter en trolsk natt, var klokken helt på egenhånd klart å bli halv fire. Om det ikke ble tidlig kveld, så ble det i alle fall en tidlig morgen, trøstet jeg meg der jeg inntok soveavdelingen i Ottmari, og lot søvnen få overtaket.

At jeg denne natten svevde i stor fare kunne heldigvis ikke jeg vite da. Og det var kanskje like greit, så trøtt som jeg var. Våknet igjen ved åttetiden. Skjønte fort at det var nok ikke helt av egen vilje.  Ble liggende og bearbeide problemet i en morgentåkete hjerne. En lyd var det, og der var den igjen. Stor flue på innsiden av vinduet antok jeg. Trengte ikke å strekke ut hånden mye for å fange den. Prøvde og bommet. Prøvde igjen. Den som gir seg er en dritt. Nesten borti summelyden, da en ny ide slo inn i tåkehjernen min. Hva med å prøve med øynene oppslått. Ikke noen dum ide i det hele tatt. Fluen var nemlig ikke en flue, men en illsint humle.

En illsint humle av drepertypen. Det er jeg ganske så sikker på.

En kamp på liv og død utspant seg i Ottmari. Fra soveavdelingen og ut i kjøkken avdelingen, forbi biljardbordet og nesten oppi svømmebassenget. Opp og ned trapper, under og over datamaskiner og musikkanlegg. Zorros kamper ble som en krangel i en polkø til sammenligning. Og det hele endte faktisk i liv og død.

Død og tap for min tapre fiende. Seier og liv for meg. Som den glupe leseren du er hadde du nok allerede forstått dette, siden jeg er den som skriver dette. Men jeg tenkte bare jeg skulle nevne det for ordens skyld.

En  tapper fiende fortjener en verdig begravelse. Så med all den verdighet jeg kunne oppdrive etter så alt for lite søvn, slo jeg Ottmaris porter opp og heiv ut min verdige motstander.

Som i sin tur traff Viktor, som igjen hadde inntatt sovestillingen  i  ly av Ottmaris skygge. Pk var ikke observert våken borte i hytta si ennå, så etter å ha roet ned en irritert hund, trakk jeg meg tilbake til soveavdelingen igjen. Det er nemlig av stor viktighet med nok hvile etter slike slag.

Utvilt og klar for eventuelle nye kamper kom jeg til bevissthet igjen ved tolvtiden. En voldsom skramling fra utsiden, fikk meg til å skjønne at Viktor og PK var igang med oppvasken. Jeg er ikke den som bryr meg i alt mulig, så jeg ble liggene helt i ro, mens jeg evaluerte slaget som hadde utspilt seg noen timer tidligere. I håp om at teamet med oppvasken heller ikke var av typen som bryr seg for mye med hva andre driver med.

Viktor og PK tar oppvasken

 

Det viste seg at radarparet var listigere enn som så. Snart smøg lukten av egg og bacon gjennom Ottmaris takvinduer (med stjerneutsikt) og ned i neseborene mine. Vet av erfaring at slik tortur mot mageregionen holder jeg ikke ut veldig lenge.  Karret meg ut og over i stresslessen. Fantastisk godt å spise egg og bacon fra en stressless. Anbefales.

Metallsøke var det jo vi skulle ja. Og i tillegg måtte jeg hjemover denne dagen. Rapet ferdig, pakket opp bilen og så satte vi kursen mot dagens søkersted. En koselig seter langt der oppe i skråningen.

Og for å ha sagt det med en gang. Løypa ut fra hytta til PK var ikke noe bedre enn løypa hadde vært inn noen dager tidligere. Ut kom vi da og bortover bar det. Men da PK mente at vi skulle opp noe som med all mulig vilje kunne ha vært muligens en sti en gang. Ja, da nektet Ottmari plent. Satte henne pent i skogkanten og flyttet legemet og søkerutstyret over i bilen til PK.

Og et stykke oppover det som med all mulig vilje kunne ha vært  muligens en sti en gang, kom vi da. Resten måtte spaseres, eller klatres hvis du vil. Brattheten derimot var et bagatellmessig problem i forhold til mengden av brennvesle. Hadde jeg valgt å la shortsen ligge igjen i bilen i stedet for  langbuksene mine, hadde nok problemet blitt opplevd som mindre.  Men det var altså ikke det valget jeg hadde gjort. Tvert i mot.

Pk mente han hadde et par ekstra joggebukser jeg kunne låne i bilen sin. Hyggelig det, men tilbudet kom da jeg allerede hadde fått en oppkvikkende rødfarge fra anklene til et stykke opp på lårene, så jeg valgte å avslå dette.

Mange hvilepauser og beinsvie senere var vi på toppen. En fantastisk utsikt åpenbarte seg. Var bare så nydelig da. Med en sånn utsikt kunne jeg vurdert å bli setergutt (eller hva det nå heter) tenkte jeg der jeg stod og hev etter pusten. Hadde det bare ikke vært så bratt. Gikk opp for meg at kombinasjonen av bratt og fantastisk  utsikt var ganske vanlig. Valgte dermed å legge seterguttplanene på hylla og heller fyre opp medbragte metallsøker.

Ikke verste hobbyen i verden  det. Rusle rundt med metalldetektoren sin, lete etter gamle ting og nyte en aldeles nydelig utsikt. Da leker livet. Da leker livet, selv om man ikke finner noe spennende da. Da leker bare ganske enkelt livet.

For noen spennende funn ble det ikke. Litt gammelt jernskrot begrenset det hele seg til denne dagen. Spiller ingen rolle. Det er jo nettopp det som er så flott med metallsøkerhobbyen. For hver dag du ikke finner noe, er du en dag nærmere det store funnet.

PK studerer et lite spennende funn

En annen flott ting med denne hobbyen er kaffepausene. De er flotte de. Satte oss i skråningen fylte koppene og lot tiden gå, mens praten gjorde det samme. Til og med brennveslesvia ga seg der vi satt. Blir knapt flottere enn det.

Må bare nevne at brennveslesvia ikke hadde gitt seg grunnet flottheten. Beina hadde rett og slett sovna der jeg satt. Og det kjente jeg da jeg reiste meg. Kanskje riktigere å si at jeg ikke kjente det. Kjente nemlig ingen ting fra hofta og ned.

Rett og slett vælva gjorde jeg. Kun snarrådig reaksjon fra min venn, gjorde at jeg ikke trillet ned skråningen og avsluttet dagen med svie på resten av kroppen også.

Dessverre går sånne dager så alt for fort. Så etter at PK hadde ledd seg ferdig, jeg hadde vasset med shorts gjennom brennvesla igjen, og vi hadde rygget ned  noe som med all mulig vilje kunne ha vært muligens en sti en gang. Ja, da var vi igjen nede hos Ottmari igjen.

Jeg tok plass i Ottmaris kontrollsenter, vinket farvel til PK og Viktor, og satte kursen hjemover. Og om ikke jeg var full av mange funn, så var jeg i hvert fall fylt med mange flotte opplevelser.

Tusen takk PK og Viktor. En helg jeg mer enn gjerne gjentar – ofte

Takk for en fin tur

 

 

 

 

 

 

6 Kommentarer

  1. Per Kristian Bjor

    Jeg er ikke ferdig med å le, jeg. Takk for en flott tur, Per. Vi får gjenta den men da får du ha på deg benklærene.

  2. Per S

    Ok, da har vi en avtale

  3. Gunnar Nilsson

    Fantastisk koselig å følge med deg på turene dine. Det er jo nesten som en er med selv. Gleder meg til fortsettelsen ( er innom bloggen din hver dag og ser etter nye innlegg).

  4. Per S

    Tusen takk Gunnar. Vi har jo en liten utflukt på gang vi også

  5. Vidar

    Flott historie – fra en aapenbart flott tur! Du mangler igrunn bare firehjulstrekk paa bilen, brennesle-stift (hvis slikt finnes…?) – og bedre kondis (fyy, den var stygg!!), for aa toppe dette!
    Og apropos metallsoeker – vi maa treffes snart, Per!

  6. Per S

    Takk for det. Kan vel ikke si meg helt uenig Vidar, men det hadde gått enda bedre helikopter og dykkerdrakt.Vi treffes snart skal du regne med

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter