På tokt med Ottmari og metallsøker igjen (del 2)

onsdag, 3. august, 2011
av Per S

Så  ruslet Terje sørover mot byen og viftekjøp, og jeg nordover mot fjell og flere venner med metallsøker.

Skal bare smette innom meg selv her, og nevne at alt gikk bra med katten, og det har jeg fått bekreftet fra en meg pålitelig kilde nemlig eieren himself.

Tilbake til turen. Hadde ikke kommet langt før jeg kjente på at det faktisk var på tide med litt magefyll. Veldig på tide. Skikkelig sulten var jeg. Og da jeg plutselig begynte å kjenne lukten av championsuppe som krøp opp i neseborene mine, ble jeg et øyeblikk grepet av panikk. Var jeg så sulten at jeg begynte og hallusinere mon tro. I så  tilfellet  er jo det et meget alvorlig  tegn på sultedød. Mener jeg å ha lest i hvert fall.

Prøvde å roe panikken med at jeg hadde jo inntatt en bedre frokost og at det umulig kunne gå så fort. Liten trøst i det, for lukten av deilig suppe ble stadig mere fremtredende. Er nok muligens litt engstelig av natur, men dette ble stadig mer ubehagelig.

Heldigvis for meg gikk det hele bra. Midt inne i skogen lå den, suppefabrikken. Suppelukten forandret seg fra skremmende til behagelig.  Med et litt flaut smil og lett hoderysting over min egen innbilning, lot jeg Ottmari få prøve et gir til og fortsatte oppover Østerdalen.

For å være helt ærlig tok vi en kort stopp før vi fortsatte, og spiste litt. Bare sånn for sikkerhets skyld

Men så var det klart for resten av Østerdalen. Hva kan man skrive om den. Vel ikke så mye. Kan vel oppsummere de milene med drivstoff på Tiueren, veldig nærgående trailere med stor interesse for Ottmaris bakende, et par regnbyger og fargelagte elghorn opphengt på trær. Det skulle vel dekke det vesentligste.

Venstre blinklys begynte å blinke ved Atna og dermed forlot vi Østerdalen og begynte å klatre oppover mot Rondane. Fint oppover der gitt. Pulsen går ned noen hakk, bakenden til Ottmari får være i fred og naturen kan nytes. Vakrere og vakrere blir det. Fylle øynene med storslagen natur, høyttalerne med rolig musikk, hjernen med vakre tanker og bare nyte blandingen. Anbefales

Alltid vakker utsikt mot Rondane

Ved Folldal skrek GPS damen at jeg skulle til venstre, noe jeg allerede var klar over, men noe som sikkert ikke hun visste at jeg visste. Til venstre ble det hokke som, hvem som visste hva, og ved Hjerkinn gjentok den samme prosedyren seg. Ut på Dovrefjell bar det. Fine veier der skjønner du. Alt for fine skjønte nok en familie jeg passerte, i veikanten, der den sto med en blåblinkende sivil bil bak seg. Kjedelig måte å sprenge feriebudsjettet på. Heldigvis er nok Ottmari fritatt av naturlige grunner for den slags fartsbøter.

Ankom kveldens overnattingssted. Kom plutselig i hu at kveldens aftensmåltid forsvant jo utenfor suppefabrikken til lunsj. E6 ble gjenopptatt og vi tok en rask tur ned til Dombås og handlet litt, før vi kjørte oss opp på Dovre igjen.

Her skal jeg forte meg og innrømme at det ikke er helt sant.  Turen ned til Dombås gikk ganske raskt. Tilbaketuren, opp bakkene gjorde det ikke. Heldigvis hadde jeg litt ferske smultringer å fordrive tiden med, mens Ottmari slet med sitt.

Som alltid kunne jeg stole på Ottmari.  Opp kom vi, om ikke så raskt, og må i den anledning uttrykke min bekymring over hvor sterke motorer dagens trailere er utstyrt med.

Tyggende på atter en smultring og i følge med et skikkelig skybrudd, kom vi da frem til campingen igjen. Litt rot med tilveksling av dusjmynter løste seg greit og øyeblikk senere fortøyde vi trygt.

Grunnet bratte bakker som gjorde inntaket av ferske bakevarer med hull i ganske betydelig,  gjorde kveldsmat overflødig.

Ringte til PK for oppdatering over hvor de befant seg og avtale om hvor og når vi skulle møtes dagen etter. PK var som vanlig uten de minste begreper på hvor de befant seg, og ikke minst når de kom til å befinne seg hvor. Telefonsamtalen endte derfor i at det å ringes dagen etter var nok den beste ideen.

Våknet en del ganger den natten til skybrudd og vindkast. Rent bortsett fra litt bekymring for morgendagens fjelltur i slikt et vær, er det faktisk ganske koselig under dyna, i en bobil, når værgudene slår seg løs på utsiden. Bare ligge der, tenke litt på mennesker man er glad i, høre på været. kjenne når vinden rister i hele bobilen. Ganske fint det, må dere da skjønne. Selv om tanken på å løpe rundt på fjellet, med en metallsøker  i slikt vær ikke var like fin.

Men mye kunne jo rette seg på noen timer, visket Ole Lukkøye i øret mitt før jeg forsvant inn i drømmene mine igjen.

Og om været rettet seg?

Vel det får dere vite i neste episode, hvis dere gidder å lese den da.

 


Tags: , , ,

2 kommentarer to “På tokt med Ottmari og metallsøker igjen (del 2)”

  1. Per Kristian Bjor

    Der har du meg og Ottmari. Noen sliter i motbakkene mens andre har mer enn nok med å snurre rundt på flatmark. Godt vi er forskjellige. Det at de solgte ferske smultringer på Dombås synes jeg ærlig talt du kunne nevnt litt før…..

    #2075
  2. Per S

    Ja der har vi deg og Ottmari liksom. Fortalte Viktor om ferske smultringer, og hvem Viktor er får vi avsløre i neste episode

    #2076

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen