Skadd av rovdyr (på tur med Ottmari og metallsøker del 9)

mandag, 18. juli, 2011
av Per S

Må nok bare innrømme det. Ottmaris besetning er nok ikke den mest morgenfriske du kan møte langs norske landeveier. Er du tidlig om morgenen en bruker av de nevnte landeveier, er nok risikoen stor for at du ikke møter dem i det hele tatt.

Så også på lørdag. Våknet til en nesten tom campingplass og en litt mer aktiv byggeplass. Frokost og stell gikk ganske fort unna for i dag skulle vi prøve å finne Polar Zoo.

Hvordan man kan skrive at denne dyrehagen ligger i Bardu når den er plassert en god del mil sør for den vites ikke. Ikke spesielt godt skiltet er det heller.

Fant frem gjorde vi da til slutt. Satte fra oss Ottmari på en godt plassert utiktspunkt over parkeringsplassen, kvittet oss med en neve norsk valuta til damen i skranken, og entret dyrehagen.

Flott sted var det. Og vi kom akkurat til foringstid. Foringstid for dyrene altså, ikke for oss. Gaupene var første stopp. Noen lange bakker, og da disse pekte oppover, valgte vi en trapp som skulle være en snarvei. Det hadde den nok vært også, hadde ikke Mikkel gått å tryne midt i trappa. Etter litt oppretting av sønn og sjekk av kamerautstyr sto vi foran Gaupeinnhegningen. Guidejenta låste opp porten og ruslet inn. Og litt etter kom den første gaupa ruslende.

Det eneste som skilte meg og Mikkel fra dette flotte rovdyret var et gjerde og massevis av andre turister. Vi la en rask plan mens gaupa spiste, og vi ikke så noe. Vi ventet til de fleste ruslet videre til neste dyr, og mens forhåpentligvis dyret som de forlot ventet på om det skulle dukke opp litt mer den kunne nyte, så kunne vi fotografere og beundre dem til de ga opp.

Så var det klart for polarrevene Veldig søte mente Mikkel, vanskelig å være uenig i det. Elgen tvers ovenfor var veldig tillitsfull og lot seg fotografere på 30 centimeters avstand, noe jeg syntes var mye mer spennende enn det Mikkel syntes. Til mitt forvar må det jo her nevnes at Mikkel og hans mor hadde under en biltur i fjor et meget ublidt møte med skogens konge, så Mikkel har opplevd elgen på enda nærmere hold. Og er dermed vanskelig og imponere  med dette dyret.

Ulvene derimot imponerte oss begge. For noen flotte dyr. To store innhegninger med ulver var det gjort plass til. I den ene var det et alfa-par som var relativt skye, spesielt hunnen. I den andre avkommet deres som faktisk var å sosialiserte at man kunne få komme inn til dem.

Noe vi begge hadde veldig lyst til. Dessverre var det femtenårsgrense og da minst en av oss var under den alderen, droppet vi den delen. Sparte oss forøvrig for en stor neve dollar.

Polarrevene derimot kom vi inn til.  Etter litt formaninger om ikke å legge fra seg noe som helst der inne, da revene stjal som ravner (selv om de ikke var ravner, men rever) og en del andre sikkerhetrelaterte  formaninger entret vi revegården. Det var gøy. Revene krøp rundt på oss,  lekte  med oss og lot seg håndfore. Fikk tatt mange fine bilder og filmklipp der inne.

Var akkurat kommet på utsiden igjen, da jeg oppdaget det. En av revene hadde, på jakt etter mat, blitt litt ivrig da den angrep hånden min. Blodet rant friskt fra høyre hånd. Heldigvis fikk jeg nå dratt nytte av mange timer med lærdom fra Discovery kanalen. Takket være timene investert foran skjermen, forstod jeg at det ikke var nødvendig å legge seg ned for å dø. Surret litt papir rundt hånden i stedet og fortsatte for å fotografere flere dyr.

Moskusen var mye triveligere å treffe her enn på Dovre. Jerven var en skøyer om gjemte seg bak en busk der den la seg på rygg og stakk opp en labb for fotografene. Når den var ganske så sikker på at ingen var klar til å ta bilde, stakk den frem ansiktet for så og ta labbetrikset igjen når den så et klargjort kamera. Overlistet be den dog da dyrepasseren lokket med en matbit.

Bjørnene luktet ikke så godt, men var morsomme. Særlig de to som bar navnene Salt og Pepper. De var visst søsken og trivdes med det. Salt var albino så navnene passet jo bra. Tygde seg gjennom mengder med vannmelon og lot seg villig fotografere.

Polar Zoo er virkelig å anbefale hvis du noen gang befinner deg på den kanten av verden. Flott beliggenhet, artige dyr, og masse å gjøre for hele familien, gjør dette til et sted vi anbefaler.

Mettet av inntrykk og tilbake i Ottmari, gikk diskusjonen hvor vi nå skulle ta veien. Sydover var det enighet om. Min oldefar og mye annen slekt ligger begravd i Sigerfjord, Vesterålen og der har jeg også en sprell levende tante og kusine boende. Vi bestemte oss for å dra ditt. Sjekket bare først at de sprell levende var hjemme, og det var de

Noen mil ble det jo, men stort sett fine veier. På Bjerkvik,utenfor Narvik, reklamerte et gatekjøkken med at de serverte den berømte Bjerkviking hamburgeren. Hvor berømt den er vet jeg ikke, men vi tok sjansen. Og burgern var nydelig den. Anbefales.

Utpå kvelden ankom vi endelig Sigerfjord. et sted jeg alltid liker å komme til. Her har jeg opplevd så mange fine sommere i min barndom, at minnene bare strømmer på i det øyeblikket jeg ser Sigerfjordskiltet.

Tante bød på overnatting og middagsmat. Litt sent for middag, men den nydelige gryteretten smakte perfekt som kveldsmat også. Etter middag var det kaffe hos kusine og hennes familie. Vell tilbake hos tante var det rensing av Mikkels skadde tå, før alt klart for en god natts søvn.

Personlig foretrakk jeg å sove  på innsiden av Ottmari, mens Mikkel, som nå øynet en sjanse til å slippe å sove på bordet en natt, gladlig tok imot tilbudet om en seng innendørs.

Og ikke lenge etter blandet snorkelyder seg med måkeskrik over Sigerfjordnatten.

Skadd av reven

 

Mikkel fikk nye venner

 

Rett og slett nydelig var den, ulven

 


Tags: , , , ,

2 kommentarer to “Skadd av rovdyr (på tur med Ottmari og metallsøker del 9)”

  1. Ole Chr

    so its true, animals CAN sense evil, hehe

    #2034
  2. Per S

    Liten tvil om det :-D

    #2035

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen