På jakt etter slekta (med Ottmari og metallsøker på tur del 8)

søndag, 17. juli, 2011
av Per S

Datoen var 18.april 1862. Stedet var Talvik, Finnmark.  En liten gutt ble født inn i en brutal verden. Noen far hadde han ikke. Han hadde forsvunnet på sjøen noen måneder før gutten ble født. Sin mor fikk han heller ikke beholde lenge. Hun døde mens gutten enda var diebarn.

Helt alene var han dog ikke. De gamle besteforeldrene hans, på morssiden, var fortsatt i live og tok seg av gutten. Prøvde i hvert fall. Det var en fattig tid, og da gutten var syv år hadde de ikke annet valg enn å sette bort gutten til andre.

Gutten skal ikke ha hatt det så bra der. All fattigdommen han så og opplevde blant samene må også ha gått hardt inn på han. Han så dere lengsler og i ganske ung alder begynte han å virke som frikirkeemissær og misjonær i Finnmark.

Kjelkepresten ble han kalt, der han mil etter mil med en kjelke på slep, slet seg frem på den store vidda.

Han tenkte mye på det trykte ordet. «Jeg har ofte tenkt på at det hadde vært bra og til gavn hvis et kristent blad ble utgitt på samisk.»(kildehttp://www.nuorttanaste.no/)

Etter hvert fikk han kjøpt seg en liten trykkpresse, som han dro med seg på kjelken. I 1898 kom det første kristne bladet på samisk ut.

Nuorttanaste

Bladet lever den dag i dag. Det gjør selvfølgelig ikke kjelkepresten. Etter et slitsomt liv døde han i 1912, bare 49 år gammel.

 

Guttens navn var Gustav Fritjof Lund og han var min oldefar.

 

Når vårt deilige land ikke er fullt så deilig, og ligger begravd i snø tusler jeg litt med slektsforskning. Metallsøking og slektsforskning dreier seg jo litt om det samme. Jakten på fortiden, og når snøen umuliggjør metallsøking, hvorfor ikke slå i hjel ventetiden med noe som er relatert til metallsøkinga.

 

Oldefar og hans forfedre vet jeg lite om. Ikke stort mer enn det jeg har skrevet ovenfor. Og når jeg først tilbringer deler av denne sommeren her nord, så hadde det jo vært greit og se om jeg kunne finne ut noe mer om slekta.

 

Morgenen etter den flotte søkerturen med Jahn, våknet jeg med dette i tankene. Mine tanker altså, ikke Ottmaris (de er jo fylt med drivstoff og vann av forskjellig karakter), men det skjønte dere vel.

 

Hadde fått et lite tips om at de muligens hadde nyttig informasjon på Alta museum. Og siden vi våknet denne morgenen i Alta, så passet det jo absolutt glimrende med et besøk der. Så etter å ha lekt ”Nå skal vi vekke Mikkel leken en stund, og en del andre nødvendige morgenrutiner var unnagjort, rullet vi bortover til nevnte museum.

 

Tittet på utstilling og lette etter spor. Ingen ting å finne må vite. Tuslet bort til informasjonsdisken og ble en del av den internasjonale køen der. Postkort skulle jo kjøpes og sendes på de aller fleste språk. Til slutt var det ingen mellom oss og den tyggegummityggende ungjenta bak disken. Jeg forklarte om slektskapet med Lund, om at vi hadde hørt at de kankje hadde noen opplysninger der og om hun kunne eventuelt hjelpe oss med dem.

 

Jenta var serviceinnstilt hun. Smilte bredt og svarte: Sorry, but do you speak english?

 

Jeg gjentok forklaringen på ikke helt feilfri engelsk. Jenta var like blid, da hun svarte at da var det nok lurere at jeg talked with some of the norwegian guides. Og at hun skulle find one.

 

Ny smilende ungjente med tyggegummi dukket opp. Ny gjennomgang av ærendet vårt. Da er det nok Astrid dere skal prate med, svarte hun. Flott, hvor finner vi Astrid, var min neste kommentar. Det vet jeg ikke sa hun, for Astrid er ikke her i dag. Hun valgte allikevel og se om hun kunne finne ut noe om oldefar, og ble borte en god stund, før hun kom tilbake med negativt resultat.

 

Da vi allikevel var i museumsmodus og i tillegg ikke befant oss så langt fra Kaafjord hvor Tirpitz museet befinner seg, dro vi like gjerne ditt en tur. Ikke verdens største museum, men virkelig verd et besøk hvis man først er på de kanter. Tittet rundt på alle de interessante tingene de hadde klart å samle sammen etter senkingen av dette tyske slagskipet og Mikkel fikk en historietime om krigen i Finnmark. Og det gjorde vel jeg også.

 

Kaafjord ligger ikke langt fra Talvik, så da vi kom i prat med en vi mente hadde eierinteresser i museet, spurte vi også han om han kjente til oldefar. Med den samlingen de stilte ut, var nemlig vår mistanke om at de hadde en viss lokalhistorisk interesse vekket.

 

Da bør du nok snakke med far min, hen vet mye svarte karen. Men han var elvfølgelig ikke der.

 

Tilbake til Ottmari. Hva gjør vi nå da, spurte jeg min sønn. Mikkel var ikke i tvil. Vi drar på Polar zoo. Du er klar over at det er et stykke utpå dagen allerede, og at det førtitremil til Polar Zoo. Mikkel mente han var klar over det, men sørover skulle vi jo uansett, og det skulle visst både være ulv og bjørn i denne dyrehagen.

Vanskelig å argumentere mot så gode poeng. Forklarte Ottmari at hun måtte jobbe lenge i dag. Hun protesterer jo aldri, himlet bare litt med lysene, før hun tok fatt på oppgaven.

Tok en liten stopp i Talvik, i tilfellet det skulle være noen som ikke var borte den dagen, men det også var også bortkastet. Tyskerne svei jo av hele Talvik under krigen, så all bebyggelse var jo fra etter 1945 (med unntak av kirken). Fikk i alle fall gitt Ottmari litt næring i tanken sin før vi fortsatte.

Milene og timene rullet unna og litt utpå kveldinga forlot vi Finnmark til fordel for Troms. Ut og inn av fjordarmer bar det. Her kunne det nok i mange tilfeller vært en fordel og ansatt en brobygger. Hadde vært mange mil å spare for en gammel bobil på det. Tuneller var dog noen av. Fjelloverganger i sterk motvind likeså. Ottmari fikk trekke pusten på toppen med jevne mellomrom, mens vi beundret og fotograferte storslagen utsikt. Hadde vi ikke holdt på og blåse bort hadde vi nok stått der ennå. Så storslagent var denne utsikten.

Utpå kveldinga hadde rukket å bli sen kveld da vi ankom campingplassen et par mil før Polar Zoo. Deilig, skulle bli godt å strekke beinhaugen nå. Det var da jeg oppdaget at lommeboka mi var borte. At av penger og kort befant seg jo i den, eller med andre ord, penger og kort var også borte. Panikken økte i samme takt som Ottmari ble gjennomsøkt.

I det panikken nådde kritiske høyder fant vi heldigvis de forsvunnede ting. Og tror du ikke at de lå akkurat på et lurt sted der jeg hadde lagt de litt før på dagen.

Merkelige greier.

Nå hadde det jo ikke vært verdens største krise med den lommeboka, for campingplassen var full, og vi måtte fortsette videre.

Noen mil til og noe som var en blanding av camping og byggeplass dukket opp. Ikke så fin campingplass, men som byggeplass var den helt ok.

Nå var jeg virkelig klar for å legge meg. Braket inn på parkeringsplassen, der et par andre familier også var i ferd med å forlate sine biler for å booke seg inn for natten.

Regner meg selv for å være en relativt hyggelig mann, sånn til vanlig i hvert fall.  Satte den delen til side denne kvelden. Raste forbi familiene for å komme først til resepsjonen. I min iver klarte jeg faktisk å rase rett forbi, ikke bare familiene, men også resepsjonen. Oppdaget feilen, returnerte og stilte meg opp litt flau bakerst i køen.

Og det var ikke noen hurtiggående kø.

Ble da omsider min tur. Mannen i luka, som ikke akkurat var født i går, regnet og regnet før han rundet av beløpet til 227 kroner og fortalte meg at da kunne jeg bare finne meg en plass som jeg ville ha.

Og det gjorde vi.

Om vi fant Polar Zoo dagen etter?

Vel det er en helt annen historie, som jeg får forteller neste gang. For nå skal jeg ut og grille i midnattssol

 

Til minne om mange døde

 

Mikkel leter etter slektninger

 

 

Ottmari trekker pusten på toppen

 

 


Tags: , ,

9 kommentarer to “På jakt etter slekta (med Ottmari og metallsøker på tur del 8)”

  1. Magne Sølyst

    Ser ut til at dere har hatt bedre vær der nord en her i sør. Har bøtta ned i hele dag, Båtracet avlyst :( ikke male vær, med andre ord bare elende..

    #2021
  2. Per S

    Hei Magne. Er nok nødt til å gi deg rett. Her er det midnattssol og skyfri himmel :-)

    #2022
  3. Trygve Måleng

    Nyydeliig fortalt Per !
    og så spennende da med han kjelkepresten, og tanken på at hans etterkommere tok opp igjen kjelken og dro videre innover vidda på oppdagelsesferd,om men har jo kjelken fått hjul, og godt er det.
    Lykke til på ferden, vi gleder oss til mer ;)

    #2025
  4. Per S

    Takk for det Trygve. Ja det begynner å bli spennende. Har fått litt mer info nå, så her er det bare og følge med. PerS

    #2027
  5. Ole Chr

    Coolt med kjelkepresten altså. Så det er din oldefar som hadde ansvaret for å kristne «vidda». Håper vi får høre mer om han.

    #2033
  6. Per S

    Det håper jeg også Ole Christian, men å si at han hadde ansvaret for å kristne vidda er nok å dra det en smule langt :-)

    #2036
  7. Lars Eliot Jensen

    Kjelkepresten var min oldefar også :o) Er skrevet et hefte på 27 sider om han. Forfatteren er Gunnar Lund. Hadde vært gøy å lest mer om oldefar.

    #2238
  8. Per S

    Hei Lars Eliot. Så morsomt å høre fra slekt man ikke viste om. Har heftet til Gunnar, men det sier ikke noe særlig om hvor han kom fra. Prøver å finne ut mer og tar vinteren til hjelp. PerS

    #2328
  9. Daniel Lund

    Hei!
    Gustav var min tipp-oldefar. Jeg har noen kopier av ark skrevet som frikirkens historie blandt Lappene,som sier en del om Gustav. Vet at det er en lærer på høyskolen her i Alta som akkurat har gitt ut en bok om Gustav Lund «kjelkepresten»

    #2882

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Siste kommentarer

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen