Litt søking og mye hjertevarme(Med Ottmari og metallsøker på tur del 11)

tirsdag, 26. juli, 2011
av Per S

Har vært uten nett er par dager og ligger derfor litt etter på skrivinga. Som sagt, les skrevet, hadde vi en fin og dyr tur over Vestfjorden. Og mens vi sto på dekk og beundret fjellene, var det jaggu en ørn som beundret oss. Og vi beundret tilbake så godt vi kunne.

Vi beundret hverandre

Utsikt fra ferga

Etter en del evigheter med beundring, klappet da ferga til kai sånn utpå kveldinga. Vi i land og innover Hammarøy bar det. Nydelig sted, men da vi hadde bestemt oss å nå Fauske denne kvelden, ble alle utbrudd av typisk imponerte turistkraftsalver utført fra hvert vårt sete foran i Ottmari.

Ved Ulsvik var det ikke gøy lenger. Innkjørselen til E6 fra Hammarøy, befinner seg nemlig midt i en usedvanlig lang og bratt oppoverbakke. Det er ikke noe for Ottmari. Litt turtall krever hun nemlig for å gidde og yte i oppoverbakkene. Køen bak oss ble så lang som speilene kunne rekke, der vi sneglet oss opp bakken, med utålmodige nordlendinger med fem trinns kasse og turbo på slep.  Vi kom oss opp, fikk svingt til siden, og sluppet lynsjemobben forbi. Var nok mange banneord som var myntet på oss den kvelden. Mikkel skrudde opp lyden på radioen. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Kom oss avgårde igjen. Deilig å ikke ha noen bak  oss, var vi veldig enige om. Rundet en sving og så den grønnkledde mannen som viftet med noe som lignet på en stor kjærlighet på pinne. Var ikke i mannens tanker å by på godis nei. Han skulle bare stoppe oss for å overbringe nyheten om at vi måtte stå helt stille og vente et kvarters tid på en følgebil som trygt skulle geleide oss gjennom et veiearbeidsområde.

Jippi. På et kvarter rekker det å bygge seg opp en anselig mengde kø i kjølevannet av Ottmari. Brukte de ti første minuttene til å strekke på beina og prate tull med den svensktalende veiarbeideren.

Så kom regnet. I rikt monn kom regnet. Fortalte mannen at han fikk bli våt han som  tross alt fikk betalt for det og fant plassen min i Ottmari igjen. Endelig kom følgebilen og den førte oss alle trygt utenom alle farer.

Hvor slapp følgebilen oss?  Joda,  akkurat der en ny oppstigning startet. Fant etter hvert en plass å slippe forbi halen på, mens vi skrudde radiovolumet ytterligere opp.

Ble en slitsom tur til Fauske denne kvelden. Kraftig regnvær, manglende lys i lange tunneler, bratte bakker i begge retinger og mye trafikk gjorde ikke denne turen til noen høydare. Men til Fauske kom vi da til slutt. Og en campingplass fant vi også.

For mange år siden hadde jeg en fantastisk kollega. En ung dame med et hjerte av gull. Den gangen jobbet vi med unge mennesker som hadde en del å slite med. Og maken til omsorg, vennlighet og håp Monica spredde rundt seg, har jeg sjelden sett maken til. Dessverre flyttet Monica nordover og jeg mistet en utrolig kollega.

Den første gutteturen Mikkel og  jeg tok noen år etter, og for syv år siden, gikk nordover. I forbindelse med den sendte jeg en sms til Monica angående valg av rute. Monica svarte, ga meg rådene og tilbød oss å låne en hytte på Helgelandskysten. Nå passet ikke det inn i planene våre, men hvert år etter dette har vi sendt henne en feriehilsen på sms hvor enn gutteturene våre har bragt oss i verden.

Og dette er omtrent den kontakten vi har hatt med Monica på alle disse årene .

Årets feriehilsen ble besvart omgående fra Monica. Finnmark !!! Si i fra hvis dere passerer Fauske så håper jeg dere har tid til en kopp kaffe et sted. Nå ankom vi ganske sent til Fauske den kvelden, men sendte en melding til min gamle kollega med forslag om en kopp kaffe ved ett tiden neste dag, og opplysninger om hvilken camping vi hadde slått oss ned på.  Melding tilbake om at det passet bra.

Ble en litt urolig natt. Uværet tok seg kraftig opp og det knaket og gynget voldsomt i Ottmari, mens regnet trommet mot taket. Ganske koselig i grunnen, men som skrevet, litt urolig.

Våknet neste morgen til strålende solskinn. Her var det ingen tvil blant Ottmaris mannskap. Solskinnet måtte feires med egg og bacon til frokost. Om det smakte? Joda, helt fantastisk smakte det. Var akkurat kommet til kaffen da jeg så et menneske jeg dro kjensel på beveget seg i retning Ottmari. Sekunder etter sto Monica i døra. Stor gjensynsglede og endelig fikk hun hilse på en, for anledningen,  litt sjenert Mikkel.

Monica, storsinnet som jeg husker henne, lurte på om vi hadde tid til å besøke henne og mannen hennes og bli til den middagen hun så gjerne ville servere oss. Tidsskjemaet vårt begynte nå å bli litt stramt, så vi takket nei til middag, men at vi gjerne tok en kopp kaffe og hilse på mannen hennes. Flott, ropte Monica, forklarte veien, og borte var hun.

Vi avviklet morgenstellet, og fulgte reisebeskrivelsen. Lenger og lenger ut i bushen bar det. Akkurat der vi begynte å lure på om Ottmari trengte et sett med firehjulstrekk dukket plassen opp. Snakk om et  koselig paradis som åpenbarte seg for våre øyne. Et nydelig sted fra slutten av attenhundretallet, der ute mot sjøen .

Nydelig sted

Og det var ikke bare plassen som var koselig. Monicas mann, Glenn, viste seg også å være en kjernekar. Skulle jo bare mangle med en slik samboer. Kaffen kom på bordet og snart la praten og latteren seg utover sjøen. Dere er nødt til å bli til lunsj påstod vertskapet og da lukten av nystekte fiskekaker, egg, bacon og nystekte rundstykker seg ut fra kjøkkenet, var vi bare rett og slett sjanseløse. Men så måtte vi komme oss avgårde.

Midt i den himmelske lunsjen dukket spørsmålet om å bli til middag opp. Jeg prøvde å gjøre meg hard, men gloser som reinsdyr, nordlandspils, midnattssol og skjøteledning til Ottmari gjorde det hardt å være hard. Det er ikke bare Fantomet som er hard mot de harde nemlig.  Mikkels bedende blikk der han satt med nyrenset tå  og akkurat ferdig med å bla gjennom Glenns DVD samling gjorde at jeg slet hardt. Også det herlige vertskapet da. Ikke at jeg ikke ville bli, men så var det dette med tidsplanene da.

Men Glenn og Monica hadde et par ess til i ermet. Jeg kunne bare metallsøke på eiendommen deres og  Mikkel ble spurt om han ville bli med og skyte på blink.

Løpet var kjørt.

Og det angrer jeg ikke et sekund på selvfølgelig. For en kveld det ble. Det eneste som var mer fantastisk enn reinsdyret, ølet og stedet, var vertskapet. Flottere mennesker kan da vanskelig finnes. Og skulle du kjære leser, vite om noen, så send dem over. Sånne venner vil og kan  jeg ha mange av.

Noen få korte regnbyger  men så skinte solen igjen. Det var så flott, at det enda gjør litt govondt når jeg tenker på det.

Litt metallsøking ble det også tid til. Ikke de stor funnene men, som alltid en herlig opplevelse. En femtiøre, en lekebil og en liten smykkenål var kveldens fangst. Ble enig med Glennn om et par spennende plasser i området han skal be om tillatelse til å søke på, og så skal jeg nok plutselig være tilbake en gang, ganske snart.

Ikke så mange funn

 

Ganske enkelt en perfekt aften.

Kvelden ble ganske langt på natt før Mikkel og  jeg gikk til ro i Ottmari.

Det siste jeg og Junior ble enig om før Ole Lukkøye bidro med sitt, var at vi vi senest måtte være avgårde klokken elleve neste morgen.

Det viste seg at dette ikke lot seg gjøre, da jeg først våknet ett kvarter over avtalt tidspunkt. Fikk sparket liv i en morgengretten Mikkel. Monica var dratt på jobb og Glenn ville vi ikke vekke, så vi pakket opp Ottmari og litt etter var vi avgårde. Ringte til Monica og fortalte at vi måtte helle litt bensin i Ottmari, og dermed kom til å kjøre ned til byen og ville gjerne si ha det, og takk før vi dro videre. Og det gjorde vi. Bensinfylling gikk lett. Avskjeder er alltid vanskeligere.

Med meg og Mikkel full av klemmer og gode minner, tok vi turen utom Saltstraumen, over noen høyder og over Saltfjellet i et sinnsykt regnvær, før vi slo oss til ro for atter en natt. Dagen etter skulle vi til Mo i Rana. Og der hadde vi en innbydelse fra Lars K. om kaffe og metallsøking.

En ny fantastisk dag ble denne dagen også, men det får bli neste historie. Og da skal jeg fortelle om et spesielt funn også.

En stor takk til Glenn og Monica. Jeg har prøvd å skrive her om hvor fint vi hadde det, men ord blir så fattige og det tror jeg dere skjønner. Alt godt til dere og vandre nå videre i deres skjønnhet.

Stor takk også til Jahn i Alta også, som har funnet enda mer info om mine forfedre. Her blir det mye å ta tak i, og det gleder jeg meg til.

 

 

 


Tags: , , ,

4 kommentarer to “Litt søking og mye hjertevarme(Med Ottmari og metallsøker på tur del 11)”

  1. Hei Per og Mikkel. Det er så koselig å lese reiseskildringene dokkers.
    Spennende med den forskningen av våre røtter. Du må holde mæ litt innformert hvis du finner mere ut om din tippoldefar. Koselig å lese om besøket i Fauske. Her går vi ubønnhørlig mot høst, men ennu er det sommermåned med vekslende vær. Ha det bra. Jeg leser dine artikler med stor interesse.

    #2086
  2. Per S

    Takk for det Selma. Skal holde deg orientert. Nyt sommeren så lenge du kan og hils til alle. PerS

    #2087
  3. Monica

    Kjære Per og Mikkel. Tusen takk for besøket i sommer. Det var utrolig koselig at dere tok dere tid til å hilse på. Selv om jeg ikke har lagt igjen noen spor før nå, så har jeg fulgt dere på reisen fra «kontoret» på Øynes. Du er en dyktig skribent Per som klarer å framkalle de utroligste bilder i mitt hode. Liker det! Håper vi sees snart igjen.

    #2489
  4. Per S

    Kjære Monica. Tusen takk for at vi fikk lov å besøke dere. Og tusen takk for gjestfriheten. Vi koste oss noe aldeles fantastisk. Skulle ha sendt dere en del bilder for lenge siden, så det må jeg se å få gjort snart. Klart vi må snart sees igjen. Hils Glenn så mye. Stor klem til dere fra oss

    #2490

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Siste kommentarer

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen