Ble vi gategutter denne natten? Avsluttet jo forrige artikkel med at campingplassens ansatte elegant stengte oss ute da vi ankom hele ti minutter etter deres arbeidstid.

For ikke å la dere pines i åndeløs spenning. Nei vi ble ikke det. Nesten, men ikke helt. La ut på svenske landeveier igjen. Kurs sydover. Lange øde landeveisbetar og store skoger rant unna, der Ottmari og hennes mannskap målbevisst freste sydover mot mørkere strøk. Møtte ikke mange, kun ei elgku med kalv som stakk hodene frem fra skogsbrynet. Forstod nok at vi ikke var i form til noe tull denne kvelden og krysset ikke veien før Ottmari hadde kjørt.

Mange campingplasser i nordsverige,   kan jeg opplyse om, og kan i samme slengen legge til at de aller aller fleste stenger klokka ti. Vi sjekket et betydelig antall av de nemlig .

Det var Mikkel som så det. Et lite skilt som pekte inn en liten vei ved et stort vann. Camping 2 km sto det. Ble enige om å prøve. Dagen i dag hadde rukket å bli imorgen, så var klar for litt søvn nå. Ble også enige om at hvis den også var stengt, vel da ble det villcamping nede ved vannet og propan i stede for strøm til Ottmari.

Bremset Ottmari nede ved bygget det sto resepsjon på. Ruslet bort til luka. Konstaterte  at vi atter hadde truffet på en plass som var stengt for natten.

Hang et rødt telefonrør på veggen. Skader ikke å prøve, tenkte jeg. Løftet røret ned fra veggen og brølte hallo inn i det. Hallo svarte det innen i fra røret. Selv om det det var sent forstod jeg at det sannsynligvis ikke var et ekko jeg hørte. Halloet var nemlig på en blanding av svensk og veldig trøtt. Litt mer Haalåå liksom.

Forklarte stemmen at den bodde i et vakkert land, litt om broderfolkets vel, og fikk flettet inn at vi gjerne kunne tenkt oss en plass å overnatte på.

Tror neppe det var skrytet som var avgjørende, men stemmen svarte i hvert fall: Finn dere en plass og vær stille. Vi prates i morgen. Og det gjorde vi. Til og med delen om å være stille gikk ganske greit.

Veldig hyggelig campingplass vi våknet opp på . Flott beliggenhet nede ved vannet. Rent og pent. Stemmen fra kvelden før hadde et ansikt og krevde en veldig lav pris i tillegg. Veldig bra.

Vi måtte videre. Ottmari putret i gang og videre sydover bar det.  Hadde fått unna flere kilometer enn beregnet dagen før, grunnet svenske arbeidstidsbestemelser, og med dagens kjedelige skogs og veistrekninger, ble det mange mil denne dagen også. Nesten til Mora kom vi før vi la inn årene for kvelden. Våknet til sol og sovnet til pøsende regnvær.

Og våknet til greit vær igjen, dagen derpå.Fortsatt rett utenfor Mora.

Men det var nok ikke den Mora som Mikkel savnet. Han klagde sjelden denne unge mannen, men kjente at han begynte å bli litt lei av endeløse landeveier og bord å sove på. Vi var forøvrig bare noen titalls mil hjemmefra, så da jeg nevnte for den unge mannen at vi kanskje  skulle stikke innom der og si morn, protesterte han ikke nevneverdig.

Litt Harryhandel på svensk side måtte vi dog ha med oss. Usikker og med litt sunn skepsis til svenske åpningstider stilte jeg inn frøken GPS på Kongsvinger, Norge. Mente bestemt at shoppingsenteret ved Magnor hadde lenge oppe. Navnet Magnor derimot, var hjernen blåst for, dermed falt valget på Kongsvinger.

Og dermed fant vi heller ikke shoppingsenteret ved Magnor. Med hjelp av frøken GPS derimot fant vi masse skog og et skilt mellom noen trær, som erklærte at vi var i vårt eget land igjen.

Harryhandel hadde vi jo bestemt oss for, noe som er vanskelig  få til i Norges dype skoger. Det hele endte med en intens krangel mellom meg og frøken GPS, Ottmari kranglet med norske skogsbilveier og Mikkel forsvant ned i Donaldpocketen sin, men etter hvert havnet vi da i Magnor. Noen øyeblikk senere var vi utenlands  igjen for andre gang den dagen.

Sen kveld, da vi rullet inn på gårdsplassen hjemme. Atten døgn, 2146 kilometer, en liter olje og mange flere liter bensin etter vi startet var det godt å sovne i sin egen seng igjen.

En flott tur har det vært. Full av opplevelser og gjestfrihet. En stor takk til alle vi møtte på turen og alt dere gjorde for at vi fikk en så fin tur som vi fikk. Takk til alle dere lesere som fulgte oss på turen. Tusen takk til Ottmari som aldri skuffet. Og sist men ikke minst, tusen takk til deg Mikkel for at du ville delta på denne turen sammen med den gamle, trege  faren din.

Etterord

Etter et par dager hjemme og midt i en fjerne insekter fra Ottmarisfrontøkt, følte jeg på meg at hun ytret et sterkt ønske om å komme seg tilbake på veien igjen. Mikkel syntes det var litt tidlig ennå for det ønsket, mens jeg klarte ikke helt å være uenig med Ottmari.

Så i går rullet Ottmari og meg selv nordover igjen. I skrivende stund har vi lagt til på Dovre for natten, etter en spennende metallsøkerøkt tidligere i dag.

Men det får bli neste historie

Hilsen Mikkel, Ottmari og PerS