Klokka var ikke akkurat tidlig da vi våknet litt på sørsiden av Saltfjellet denne morgenen heller. Gjenganger dette, vi sovna alltid til en mye fullere campingplass, enn den vi våknet til.

På turen hadde vi fått innbydelse til en kopp kaffe hos Lars K. hvis vi passerte Mo i Rana, og hvis det passet sånn vel å merke. En ting som var helt sikkert var at vi kom til å passere denne byen i løpet av dagen. En annen ting som var like sikkert var at det passet sånn for oss.

Passet det for Lars mon tro? Mulig dere gjetter bedre enn meg, for jeg hadde ikke peiling. Løste det ved å slå mobilnummeret til Lars.

Joda, det passet veldig bra, men han var på jobb til klokka tre. Ingen problem for oss. Vi kunne være turister så lenge. Hva gjør så turister frem til klokka tre. En god frokost, en lang dusj og litt kjøring på lykke og fromme, mens vi beundret alt fra flott natur til innsiden av kjøpesenter.

Litt over klokka tre tøffet vi opp den siste bakken til adressen vi hadde fått oppgitt av Lars. Han hadde fått besøk av en annen ivrig metallsøkerentusiast. En hyggelig kar som presenterte seg som Raymond. Metallsøkere finner som regel fort tonen og denne ettermiddagen var i hvert fall ikke noe unntak.

Lars og kona hans stilte ikke bare med kaffe. Neida, her var det full middag. Deilig grillmat med masse nydelig tilbehør gled ned i anselige mengder, mens praten gikk om metallsøkerteknikk på et høyt nivå.

Metallsøking er jo så mye mer enn teori, så en liten tur ut måtte vi ha. Ikke helt enkelt så stappfull av grillmat som jeg var. Men gutta visste om et sted av interesse. Ved et vann langt inn på fjellet i retning svenskegrensa. Passet i grunn veldig bra, da vi følte for å få lagt bak oss noen mil på svenske veier nå. Kjedelige veier, men veldig effektive.

Ottmari la seg på hjul etter bilen til Lars og Raymon. Lenger og lenger forsvant vi innover i fjellheimen. Ottmari pustet litt anstrengt i motbakkene, men med litt energisk arbeid fra undertegnede med girkassa hennes, klarte hun da å holde følge på et vis.

Et lite stykke før grensen til broderfolkets land opplyste to bremselys og ett blinklys at vi befant oss på søkerplassen. Vakkert der ved vannet som hadde vært brukt som badeplass i en årrekke. Høy vannstand og ganske så gjengrodd akkurat nå.

Tre av oss ville prøve allikevel. Den fjerde, co-pilot Mikkel, erklærte at dette gadd han ikke og heller ville prøve fiskelykken. Og det med den fiskestanga som lå helt innerst selvfølgelig.

Etter å fått surret meg ut igjen av fiskesene, fått løsnet sluken fra genseren og satt sammen metallsøkeren min, fikk jeg da rotet meg over til Lars og Raymond som allerede var godt igang med søkinga.

Ikke mange funn denne kvelden heller. Flaskekorker og sølvpapir var det ikke mangel på. Heller ikke deler fra engangsgriller. Hyggelig var det derimot. Mye fine samtaler og vakker natur oppveide mangel på funn. Raymond og jeg ble stående å prate mens Lars forsvant ut på en myr.

Oppdaget plutselig at det var flere som ville delta i samtalen. Kjente noe på skoen min og senket blikket ned mot den. Og der midt på skoen satt den. En uredd liten mus. Mulig den hørte litt dårlig og ikke ville gå glipp av det vi pratet om, for øyeblikket etter gjorde den det den kunne for å klatre opp beinet mitt. Jeg syntes det ble litt i overkant  og utførte noen akrobatiske øvelser for å bli kvitt den. Gjesten var ikke spesielt interessert i dette og klamret seg fast så godt den kunne. Men til slutt måtte den gi seg. Slapp taket, utførte en aldri så liten salto  før den satte seg tredve centimeter fra oss og furtet.

I samme øyeblikk ropte Lars ute fra  myra at han hadde et dypt signal. All vår oppmerksomhet dreide seg nå om Lars sitt funn i myra. Han finsøkte og gravde. Og fra ometrent en halvmeters dyp dro han opp noe. En regnjakke ropte han. Barnestørrelse og gammel brølte han. Håper ikke han finner noe annet der nede i myra husker jeg at jeg tenkte. Tipper Raymond tenkte noe av det samme. Lars også.

Står vist et navn her ropte Lars med hode inne i regnjakka. Og snart kom navnet.

Tuller du, ropte Raymond tilbake. Lars påstod at han var helt sikker på at han ikke tullet. Det var litt av et sammentreff utbrøt Raymond, for det heter onkelen min også. Men han er nærmere seksti år og bruker ikke barnestørrelser. Bor han i, og så kom det en adresse fra Lars i myra. Nei mente Raymond, men han bodde der som barn og bestemora min bor der enda.

Hva er sjansene for det liksom. Et gigantisk fjellområde, en stor myr, ett funn og så er det onkelen til den ene metallsøkeren som tilfeldigvis er der. Må ha ligget der i pluss minus femti år.

Jakka ble lagt i en plastpose for tilbakelevering til eier. Skal bli morsomt å høre resten av denne historien, for nå måtte jeg og Mikkel videre. Kvelden snek seg på og vi måtte finne en campingplass for natten.

Tok farvel med våre to nye venner (tre med han som furtet) og satte kursen østover. Ikke lenge etter krysset vi svenskegrensen og tok fatt på bedre veier til Ottmaris store glede. Vår også.

Ingen funn på meg den kvelden. Mikkels resultat med fiskestanga var nøyaktig det samme, så vi lot hverandre i fred.

Endelig ankom vi en campingplass. Overtrøtte Mikkel hadde da hatt latteranfall de siste ti milene og drevet sin far og sjåfør nesten til vanvidd, så det var en deilig følelse å ankomme nattens campingplass.

Som stengte klokka ti. Og her holdt de arbeidstiden bokstavelig. Klokken var ti over ti og plassen var stengt som et norsk vinmonopol på syttende mai. Telefonnummeret på døren viste seg å bare være til pynt. Klatret inn i Ottmari, forklarte Mikkel at det kunne bli en lang natt på landeveien, og så mye som et knis fra hans side, ville ikke bli tatt lett på.

Ottmari ble satt i gir og så trillet vi ut på landeveien igjen. Og om vi fant et sted denne natten, må du lese neste historie for å få svar på.

Stor takk til Lar K med familie og Raymond for en fin dag, god mat og hyggelig selskap.