Litt mye å tulle med om dagen. Hadde en liten drøm om at arkeologene skulle totalfrede hagen min, og på den måten stoppe et hvert forsøk på hagearbeid. Men, nei da. De er nok enige med kona om at utearealet bør se bra ut til syttende mai. Så der står jeg da, med søkehåp i hodet, og riva i hendene.

Noen små avbrekk har det blitt, og de har blitt utnyttet til små metallsøkerturer. Sånn helt på sparket turer. Blir ikke mye funn av småturer, men de gjør godt i en gammel hagearbeidersjel.

Fikk en telefon fra en fortvilet gutt her forrige dagen. Han hadde vært ute og prøvd seg litt med pil og bue. Og hadde plutselig bare buen igjen. Karbonpil med jernspiss og greier.  Kunne jeg hjelpe. Klart jeg kunne. Selv kona mi måtte jo skjønne at årets bortkomne piler var viktigere enn fjorårets tilstedeværende løv. Hun virket ikke helt overbevist, men kunne jo ikke si nei til en fortvilet guttunge. Stort hjerte hu derre kona mi. Ringte over til min venn Harald, og spurte om han ville delta. Da hans viktigste syssel denne dagen var fjerning av eget navlelo, var han ikke vanskelig å be.

På avtalt sted, til nesten avtalt tid møtte vi den forhenværende pileier. Langt å gå spurte jeg, mens jeg tittet litt skremt inn i den store skogen. Nei da, svarte han. Og han hadde rett. Ikke så langt, men bratt og gjørmete var det. Så med puls med minst to nuller i ankom vi skuddstedet.

En pil i skogen er nok ikke spesielt mye lettere å finne enn en nål i en høystakk. Jeg hadde valgt å ta med meg et magnetometer, som er veldig følsom på små gjenstander av  jern. Slik som en pilspiss for eksempel. Eller småspiker som det var voldsomme mengder av i dette området. Hyttebygging hadde nok vært et populært tidsfordriv i dette området.

En lang søkerstund senere var det på tide å gi opp med uforrettet sak.  Sklei ned til bilen igjen, fikk rensa fottøy for mengder av gjørme, og satt bilen i retning hjemover.

Vet om en plass, ved en gammel skysstasjon, hvor jeg har tillatelse til å søke, kom jeg til å nevne for min venn Harald. Jasså, sa han med økende interesse. Vi kjører straks forbi der, fortsatte jeg. En liten halvtimes søk kanskje? Haralds interesse fortsatte i samme retning. Oppover.

Resultatet ble jo at vi kjørte aldri forbi stedet. Vi måtte jo bare stoppe der for litt nødvendig metallsøking. Pakket ut litt metallsøkere og ruslet ned til dette idylliske stedet, ved bredden av et lite vann.

Ulempen med idylliske steder ved små vann, er jo at mennesker tar seg gjerne en pause der. Så bruskorker og sølvpapir gravde vi mye av. Ikke så mye annet dessverre.

Det vil si, jeg fant noe som kan minne om en del av et gammelt halssmykke, eller noe sånt. Medaljong kanskje? Ser litt ut som et halvt egg. Leita en stund etter den andre halvdelen, uten at det hjalp noe. Forslag på hva dette er mottas med takk. Og nei, det er ikke noe Fabere egg. Da hadde nemlig denne artikelen vært skrevet fra Bahamas. Og det er den jo ikke.

Avsluttet turen med en liten sittepause nede ved vannet. Så vakkert det er på denne tiden av året. Blei sittende å sladre litt, mens vi studerte noe andelignende, uten at  vi ble enige om hvilken type and, som hadde funnet seg seg litt åpent vann mellom isflak i full smelting.  Nydelig var det, der i vårsola.

Men å sitte sånn å synes at ting er nydelig, gjør ikke hagearbeidende ektefeller noe blidere. Var nok bare å bryte opp og sette kursen hjemover.

Rakk akkurat hjem til å kjøre et stort lass med hageavfall på dynga.

Innsiden

Utsiden

Hva slags and ?