På oppdrag med metallsøkeren

søndag, 26. september, 2010
av Per S

Jada, jada, jada. Vet at det er lenge siden jeg har kommet med noe nytt her på metallsøkerposten nå. Alt for mye å gjøre både privat og arbeidsmessig. Og  når det kombineres med kunstnerisk skrivesperre, har du meg de siste ukene. Litt søking har det blitt allikevel, enn om ikke nok. Har blant annet fått testet litt med den nye vannsøkeren min og kommer med en test litt senere.

For først vil jeg fortelle om et søkeroppdrag  jeg fikk i går.  Det vil si, denne historien begynner egentlig for mange og lange måneder siden. Da fikk jeg en telefon fra en hyggelig dame der jeg lå under en palme på sydelige breddegrader. Om jeg kunne hjelpe henne og mannen hennes med å finne et gullsmykke som var mistet under en badetur. Det var en god venn av dem som hadde mistet det. Og sorgen var stor.

Klart jeg kunne prøve å hjelpe dem, men hvis ikke smykket var mistet et stykke utenfor Afrikas vestkyst, måtte det vente til jeg kom hjem igjen. Og det var nok ikke der det var mistet. Det var nemmelig mellom der jeg befant meg og der jeg bodde. Nærmere bestemt i Kristiansand området. Så da var lik greit å vente, fant vi ut. Smykket lå trygt der det var mistet.

Tiden gikk og i går passet det for begge parter. Smykket lå på noen meters dyp, så dykker var en nødvendig ingrediens i dette søkeroppdraget. Men mannen i familien hadde både dykkesertifikat og dykkerutstyr, og jeg hadde jo metallsøker for undervannsbruk, så her lå alt til rette for et realt forsøk. Dog var det tretti  mil mellom mitt hjemsted og deres, så jeg ringte til min gode venn Sverre for å høre om han ville være selskap og sjåførhjelp på denne turen. Og det ville han, som så ofte før. Vi har hatt mange fine turer sammen gjennom årene.

Halv fem er tidlig å stå opp. Alt for tidlig å stå opp faktisk. Men den som skal reise langt, må tidlig opp (gammelt Per ordtak). Kvart på fem var jeg ferdig i dusjen. Kvarteret etter var bilen pakket, og det uret slo kvart over rullet jeg sydover, med morgentrøtt blikk for å plukke opp Sverre. Fredelig og godt å trille nedover trafikktomme motorveier, mens Willie Nelson ønsker meg god morgen fra bilens CD-spiller.

Sverre og hans store termos med kaffe ble plukket opp før vi satte kurs for Bastøfergen og Horten. Ikke en helt morgenkvikk billettør ga oss billetter og lo ikke på noen måte av vitsene våre. Vel om bord var det tid for litt frokost. Åtti kroner for en liten bagett og et papirkrus brus gjorde at jeg følte meg ranet tvers over hele Oslofjorden.

Men over til Horten kom vi, og etter mange mil på varierende norsk veistandard og mange bomstasjoner senere fortalte Gpsen at vi var fremme hos Anna, Søren og barna deres. Fantastisk mottakelse og nydelig kaffe førte til fine samtaler om metallsøking og mye annet rundt bordet. Her følte vi oss virkelig velkomne.

Værmeldingsdamene derimot hadde tatt litt feil til en forandring. Mørke skyer som truet med regn i tillegg til lang hjemreise førte til at vi ikke kunne sitte der hele dagen og prate. Sverre, Søren og meg selv satte kursen opp til vannet som hadde tatt vare på det aktuelle gullsmykket.

Regn i lufta og kald vind gjorde jo ikke akkurat ting til en fornøyelse. Men vi fikk da plassert Søren inne i våtdrakten sin, hengt på han flaske og annet utstyr. Sverre er gammel dykker og hjalp til med det, mens jeg stilte inn metalldetektoren. Så var det tid for et lite lynkurs i bruk av søker og bortjaging av en gjeng svaner som var skikkelig tøffe i trynet, før Søren vagget ut i vannet og startet søket.

Tok ikke lang tid før han bokstavlig talt dukket opp igjen. Mere bly var en nødvendighet. Mere bly ble påmontert og mannen forsvant ned i dypet igjen. Og denne gangen nådde han bunnen.

Og mens han dreiv med sitt der nede, tok jeg en annen metallsøker og søkte over stranden. En femtiøre var det eneste funnet å nevne, men fikk da ryddet stranden for en del spiker og andre ulumskheter. Slutter aldri å forundre meg over hva folk slenger fra seg.

Søren kom til overflaten igjen. Fortalte at hele bunnen var fullt av meterhøye grønne planter og vanskeligjorde et hvert forsøk på å svinge søkeren. Det var ikke noe vankelig å tro han på dette. Metallsøkeren så ut som en kjøkkenhage. Så mens Søren hvilte seg litt, renset jeg søkeren for grønne vekster. Litt etter forsvant han ned i mørket igjen. Planen var å rydde små områder for sjøgress og søke over små områder av gangen. Og det er en stor jobb.

Alt for stor for dagens luftbeholdning. Var dessverre nødt til å innrømme at slaget var tapt. Tapt? Skrev jeg tapt? Det ble feil. Det vi måtte innrømme var at vi ikke fikk gjort noe mere uten luft denne dagen, men denne gir vi ikke opp. Ny plan ble lagt for nytt forsøk til våren. Denne historien skal nemmelig ende som en suksesshistorie. Så det så.

For meg og Sverre ventet en tretti mil lang kjøretur tilbake, så vi tok farvel med våre nye venner og reiste nordover igjen. Mange timer og mil senere, og etter å ha gitt de ansatte på en «spis så mye du vil restaurant» sitt livs mareritt, var det en sliten og litt skuffet metallsøker som ble ønsket velkommen hjem av senga si.

Takk for denne gang Anna og Søren, og slapp av, vi finner gullsmykket til våren. Og det var veldig hyggelig å bli kjent med dere.

Søren gjør seg klar


Tags: , ,

En kommentar to “På oppdrag med metallsøkeren”

  1. søking under vann med dykkerutstyr er ikke bare bare…. bunnforholdene er alfaomega… lykke til til våren!

    #801

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen