Det å ha for lite tid lærte jeg noe om i helgen. Lørdag kveld ringte metallsøker Ole Christian. Klar for et lite undervannsøk i morgen, lurte han på. Klar var jeg, men tid hadde jeg dårlig med. Den kjente metallsøker og filmskaper Gordon Herritage var nemlig på besøk i Norge og  jeg hadde avtale med han om et intervju til en podcast denne dagen. Ole Christian hadde planer om metallsøking et stykke unna og jeg hadde ingen mulighet til å rekke begge deler.

Og det intervjuet ville jeg ha. Ikke bare for at Gordon har mye kunnskap å dele med seg, men også fodi han er en god venn, og jeg hadde lyst til å si hei når han først var innom kongeriket vårt.

Lagde et kompromiss. Forklarte Ole Christian at jeg kunne få til en time, under forutsetting av at vi kunne bruke et av vannene i mitt nærområde. Min venn gikk med på det. Han er grei sånn. Mumlet noe om at det var greit og at han ville dra videre dit han skulle etter denne timen.

Men kvelden endte ikke der. Telefonen startet på igjen på typisk, jeg vil ut å søkevis. Denne gangen var det Digging Norway som ville være med. Klart det gikk fint. Forklarte han kortversjonen av samtalen med Ole Christian. En time er mer enn ikke noen time, mente Digging Norway fornøyd og la på.

Søndags morgen skred frem med varme og solskinn, der vi møttes i mine lokaler for en kopp kaffe og en kort briefing før vi satte kursen mot den utvalgte stranden. Godt vi var tidlig pån med tanke på andre badegjester. Kom nok til å bli brukbart med folk her utover dagen. Foreløpig befant det bare en person der, og han jobbet hardt med å pumpe liv og luft i en gammel gummibåt.

Og jobbet hardt gjorde vi også, men for oss gjaldt det å få på seg vanntette klær og stikke til sjøs. Ole Christian vant og vi så han la av gårde, ut i vannet. Like etter fulgte Digging Norway. Jeg derimot ble slitende med en lås på vadebuksa som passet på å være ugrei. Typisk det. Akkurat den dagen man er litt short på tid. Og mens jeg ga den et lite kurs i hvordan man oppfører seg, rakk det akkurat en familie bort til meg. Med lengtende blikk forklarte jeg det mest grunnleggende om metallsøking, mens jeg så på mine to venner spadde som besatte der ute i vannet.

Fikk da revet meg løs til slutt og kom meg ut til mine to frender. Ikke mye tid igjen, så timen ble nok strukket noe. Ikke mange funn ble det heller. En sluk og en neve bruksmynt var det jeg kunne vise frem da vi entret land igjen. De andre stilte med litt mynt de også. Jaggu hadde ikke Ole Christian en liten sølvring i scoopet sitt også, til stadig flere badegjesters forbauselse.

Den alt for korte tiden var over. Jeg skulle videre for å møte Gordon, og Ole Christian skulle videre til sitt sted. Digging Norway derimot hadde sterk tro på stedet og ville prøve litt lenger. Var litt hardt å gå fra han, når jeg visste at han kunne risikere å finne noe fint, men hadde ikke noe valg dessverre.

Om han fant noe? Vel, da jeg kom hjem fra møtet med Gordon og mange, mange minutter med fine intervjuer om metallsøking i søkerpardiset England (skal bli noen fine podcaster fremover av de intervjuene), så jeg at han hadde ringt. Med bange anelser ringte jeg han opp igjen. Rakk ikke å spørre en gang. Mannen boblet over av iver, og snakket usammenhengende.

Han hadde funnet en hot spot, der ute i vannet etter vi hadde dratt. En hot spot er en metallsøkers navn på små depoer i vannbunnen der strømmer og bølger får godsakene til å samle seg. Og han hadde funnet en sånn! Resultatet var fire ringer i sølv, to i gull, litt andre smykker og masse mynter.

Kjente at misunnelsen stakk der jeg prøvde å avbryte han med gratulasjoner. Makan til funn, også på min strand a gitt. Slik går da virkelig ikke ann.

Spøk til side. Dette var vel fortjent. Det er ikke lite arbeid Digging Norway har lagt ned i å lære seg undervannssøkingens hemmligheter. Og har nå tydeligvis knekket koden.

Gratulerer så mye unge mann. Men neste gang du…………

Ole Christian og Digging Norway juger litt