Skillemynt og sint dame

av | jul 27, 2010 | Søkerturer, Søking på land | 5 kommentarer

Endte vel artikkelen om turen forrige onsdag med at Ronny og jeg hadde en avtale om en ny tur på torsdag. Og en ekte metallsøker holder avtaler. Spesielt de som dreier seg om nye turer. Og når  det er to metallsøkere som avtaler tur. Ja, da er det så godt som bankers.

Så av gårde bar det på torsdag også. Litt ut på kvelden denne dagen også, men kursen ble satt til et badeområde i østerled. Min venn bar tydelig preg av at han ønsket å finne en gullring han også nå.

Ikke før hadde vi lagt til, så var han i fint driv bortover plenen, mens metalldetektoren hans prøvde å holde følge. Kom meg i gang etter hvert jeg også, og snart hadde de første myntene avsluttet sitt liv som jordrotter.

Flott kveld. Passe varmt, noen få badegjester som avsluttet dagen med et kveldsbad og en  fantastisk utsikt over ett stykke nydelig natur. Jeg vekslet på med å grave litt mynter og svare på spørsmål fra hyggelige og nysgjerrige badegjester. Flere som var interesserte i hva vi drev med denne kvelden. Og den som var mest interessert var en hund av typen ganske stor.

Gud som jeg skvatt, der jeg satt på kne i fred og ingen fare og plutselig kjente en våt hundesnute over hele ansiktet mitt. Han har stukket fra meg. Kan du holde han, hørte jeg, det jeg antok var hundeeieren ropte fra andre siden av plassen. Klart jeg kunne. Så mens pulsen roet seg, holdt jeg et godt tak i min nye venn, og sammen beundret vi eieren som kom joggende over til oss, med stadig rødere ansiktsfarge.

Vel, hund ble overlevert og søkinga fortsatte. Har gått over denne stranden i årevis og regnet ikke med de store funnene, men det var fint å bare rusle litt rundt og nyte freden. Alle badegjestene, med unntak av en mor med et par unger i 10-12 års alderen, hadde nå reist hjem. De holdt på langt unna oss derimot, så det var virkelig fredlig, rolig og godt å bare nyte kveldsstunden. Litt mere mynt og et lite juggelsmykke ble det også.

Ronny kom over og bød på cola så vi slang oss ned i gresset for litt drikke og juging om funn. Han hadde ikke funnet noe særlig han heller. Mens vi satt der og jugde så vi en bil som kom inn på parkeringsplassen. Mor og barn langt der borte, startet en ganske aktiv skifte og pakkeprosess, så det var nok far i bilen som var for å hente.

For dere som leser dette, og ikke driver med metallsøking, må jeg bare ta en liten avstikker her for at dere skal forstå hvor dumt det som fulgte var. Når en ansvarlig metallsøker søker på en plen, er han veldig nøye på at hullene i plenen skal være minst mulig synlige. Vi setter vår ære i å finlokalisere funnet, lage et ørlite snitt, pirke funnet ut og putte gresset pent på plass igjen. Det skal ikke synes at vi har vært der. Eneste forskjellen på en plen, før og etter vi har vært der, er at det skal være fjernet en del søppel (og forhåpentligvis noen funn) fra den. På plenen vi var denne kvelden, har jeg faktisk fått skryt av kommunens representant på grunn av akkurat dette.

Det ga damen som stod og blåste seg opp foran oss totalt blaffen i. Hun forlangte at vi øyeblikkelig tettet igjen kjempehullet vi hadde gravd i området de hadde tilbrakt kvelden. Og hvilket hull har så vi gravd, spurte Ronny høfflig, mens han flyttet blikket fra myntene sine og over på damen. Det kjempehullet som er der borte, fullt av vann, fortsatte damen i stadig høyere stemmeleie. Forsøk på å forklare damen at vi faktisk ikke hadde vært i det området, det faktum at hullet var fylt med vann og at det ikke hadde regnet på noen dager, og en god del andre argumenter for at det umulig kunne være oss, var damen helt uvilig til å høre på. For nå skulle vi nemlig høre her. For sønnen hennes hadde nemlig falt uti omtalte hull og stått med vann til langt opp på leggene. Sønnen kunne dessverre ikke bekrefte dette for oss, da han for lenge siden, veldig rød i ansiktet, hadde søkt tilflukt hos faren borte i bilen. Spurte forsiktig fruen om helt alvorlig mente at vi trengte et hull som man kunne fa minst et par sko størrelse 38 ned i for å få opp ett kronestykke av bakken. Svaret fikk vi aldri tak i. Damen var ikke helt enkel å forstå der hun trampet over mot bilen, der resten av familien ventet. Fikk derimot med oss at hun fortalte historien til mannen. Regner med at det var samme historien i hvert fall. Til tross at vannet nå hadde steget til over knærne. Jøss å den dama kunne snakke høyt.

Med lettere øresus og fortsatt litt cola i boksene, satt vi helt stille noen minutter, mens vi prøvde å finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Fant ut at vi kanskje fikk stikke over å sjekke hullet vi  visst hadde lagd. I det vi reiste oss, hørte vi bilen forlot pareringsplassen bak oss. Det vil si. Vi hørte damen igjen. Tydeligvis på mobiltelefon med en eller annen. Og vannet, ja det hade nå steget til langt opp på lårene. Håper hun ikke så hvordan vi trillet ned i gresset igjen- i krampelatter. Vil jo ikke at hun skulle tro vi ikke tok henne alvorlig. Men i gresset ble vi leende lenge.

Ruslet over og tittet på hullet, før vi prøvde å få søkt litt igjen. Og en ting er sikkert. Skulle jeg gravd et slikt hull, så skulle jeg hatt minigraver.

 En annen ting som var like sikkert var at det var helt umulig å få til noe mer seriøs metallsøking denne kvelden.

5 Kommentarer

  1. Jimmy

    Jeg synes jeg hører damen og hennes stemme, ikke minst volum, og ikke minst så ser jeg deg levende for meg når du får en ny firbent kompis 🙂 Godt eiern av denne kom får å hente den i allefall…der er ikke altid at de gjør 🙂 (sitter her å ler litt for meg selv mens jeg spiller av hele historien om og om igjen i mitt hode)

    Ha en fin fin aften 🙂

  2. Per S

    Hei på deg Jimmy. Ja hun var skikkelig ergelig 😀 Men det får bli hennes problem. Mye rart man skal oppleve mens man utøver hobbien sin gitt. En fin aften til deg også. Per S

  3. Tonny

    Haha, herlig. Er det ikke flott at logisk sans alltid virker 100% hos sinte folk?

  4. Per S

    Hei Tonny. Ja de er deilige. Men noen prosent hadde ikke gjort noe 😀

  5. Ole Chr

    haha morsom lesning, men det er jo trist at folk er sånn. Tipper hu hadde litt flau smak i munn når hu fikk roet seg.

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter