Mer skal det ikke til for meg for å kalle en dag vellykket. En god venn å metallsøke med, trekker også opp. Så da det tikket inn en melding ved halv åtte tiden søndags morgen, med spørsmål om en liten tur med metallsøker, var jeg mer enn villig til det. Meldingen var fra min gode venn Ronny, som i samme slengen forklarte at colabokser var pakket og det var metalldetektoren hans også.

Været viste seg  fra sin beste side. Så dermed lå alt til rette for en vellykket dag, da min venn plukket meg opp en halv time senere. Østover og et badeområde var denne vennens forslag. I og med at jeg ikke hadde noe bedre forslag, så var ikke det mer å lure på.

Var vel ikke så feil heller det valget. Nydelig sted i en vakker morgenstund. Metallsøkere ble klargjort og bil parkert, dog i motsatt rekkefølge, før vi sklei utover dagens utvalgte jaktmarker som badet i morgensol og fredsomhet.

De store funn ble det dog ikke.  En liten neve mynter på oss hver, men det var greit. Det eneste som irriterte en av oss litt, var at Ronnys neve med mynt var noe mer innholdsrik enn min. Men da jeg fikk et litt uklart signal, som utviklet seg til å bli et lite sølvkjede, gikk regnestykket litt mer i balanse. Smilet mitt også.

Slang oss ned på en benk og nøt hver vår colaboks( i hvert fall innholdet). Fint å sitte sånn. Juge litt, mens man ser dagen våkne til liv. Vakkert sa jeg. Jepp, svarte Ronny. Kan vel ikke bli særlig vakrere ble min neste setning. Joa, sa Ronny, på en strand lenger borti her. Da drar vi dit, ble vi enige om i samlet kor.

Så det gjorde vi.  Og vakrere var det. Større sjanse for funn trodde vi også på. Det håpet styrket seg ytterligere, da vi ikke før hadde senket søkerplatene mot bakken så pep det i stereo fra begge søkerne.  I ren synkronsvømmingsstil plukket vi opp hvert vårt kronestykke. Her er det potensiale tenkte jeg, i samme øyeblikk som søkerne klappet igjen munnen og nektet å gi fra seg lyden av flere funn.

Lenge ble det stille. Helt stille ble det. Bevegde oss litt lenger ned i området, og det var nok akkurat det som trengtes. Funnsignalene begynte å dukke opp igjen, og som et resultat av det kom litt mynter til syne også. Ganske greit med mynt ble det faktisk. Hvert vårt lille smykke ble det også tid til, og et par innlagte coladrikke  jugepauser. Rett og slett en metallsøkerformiddag på sitt aller beste. Klarte til og med å få hevet av oss t-skjortene en liten stund, så solen kunne starte sitt lange og krevende arbeid med å fargelegge bleike overkropper.

Men hvor lenge hoppet Adam paradis. Ved ett tiden, kom mørke skylag trekkende innover og med dem kom de første regndråpene. Da også magen fortalte at kroppen kunne ikke leve på cola og metallsøking alene, fant vi like godt på at det var like greit og avslutte dagens flotte metalldetektortur.

En kort time senere som inkluderte en fin kjøretur og møte med en grevling, var vi atter hjemme i hverdagen vår igjen.