Er det ikke fint med hobbyer som man kan tidsregulere litt selv?  Metallsøking er en slik hobby. Jeg kan bruke hele dager på å rusle rundt og  finne ting. La timene gå, mens jeg går der og har det veldig bra med meg selv. Være i gang med et prosjekt som kan fylle fritiden min med research, planlegging og mange flotte dager på et jorde. Alene eller sammen med andre metallsøkernerder.

 Har et par sånne prosjekter på gang nå. De tar sin tid, men de begynner å bli fryktelig spennende. Og nei, jeg har ikke tenkt til å dele dem med dere. Ikke ennå i hvert fall.

Men metallsøkerhobbyen kan være mye mindre tidskrevende også. En metalldetektor og en liten spade har de fleste bagasjerom plass til. Og har man en liten tjueminutter til overs, og man i tilegg passerer en pen liten strand omtrent akkurat når de tjueminuttene passer sånn tidsmessig å slå i hjel. Ja da er det bare å spandere dem på utøvelse av hobbyen.

Sånn var det for meg, her forrige dagen. Hadde akkurat investert litt av formuen min på en baguett og en kopp kaffe hos en lokal pusher av den slags ting. Var på vei til en greie og oppdaget at jeg hadde litt tid ekstra. Passerte en flott liten gresslette. som i solskinnet og sin egen skjønnhet, strakk seg nedover mot et lite vann. En perfekt ramme for inntak av lunsj.

Fikk parkert bilen, og med baguetten i en hånd og kaffekopp i den andre fant jeg meg en plass i gresset, med fin utsikt utover vannet. Fint å sitte slik. Kjenne solen varme i ryggen, se på en humles oppdagelsesferd i gresset, la tankene vandre.

De vandret ikke så langt forresten. De bråstoppet i det øyeblikket de kom inn på at akkurat her og slik hadde sikkert mange mennesker sittet før meg. Mange mennesker, gjennom mange år.

Søkerinstinktet slo ned i meg. Hva kunne ligge her, rett under gresset etter dem. Psykologene har sikkert noen passende bokstaver på det, men jeg nøyer meg bare med å si at når det spørsmålet har satt seg hos meg, ja da sitter det godt fast. Må liksom bare finne ut av det.

Hadde jo egentlig ikke tid, men med litt ekstra skyvekraft på baguetten og en liten brannblemme, etter varm kaffe, på tunga, hadde jeg spart inn noen minutter. Ti minutter rekker jeg før jeg må videre, rakk jeg å tenke mens bagasjerommet ble lettet for metalldetektor og spade.

Det er i sånne stunder, hvor man bare har litt tid, jeg er glad for at jeg ikke driver med sportsfiske, badminton eller andre monteringskrevende hobbyer. Søkeren min er nemlig operativ og ferdig innstilt på under et minutt, og da har man jo fortsatt ni minutter igjen til praktisk søking.

Ikke for at ni minutter er fryktelig mye tid til å finne noe, men man får i hvert fall kjenne litt på spenninga. Lovende sted tror jeg nok det er, for på disse få minuttene økte jeg samlinga mi med to stykk toører, en tjufemøre, litt av et juggelsmykke og en fin liten spenne.

Det holder det for meg. Holder akkurat til å notere stedet i boka mi for steder jeg skal tilbringe mer tid på senere. Og det holder også til at jeg kan kjøre videre for å rekke en greie, med et stort smil utover hele ansiktet.