Etter lørdagens flotte tur var det ikke fritt for at det måtte bli en tur igjen på søndag. Hadde nok dratt på meg et aldri så lite friskluftssjokk i løpet av lørdagen. Ble nemlig angrepet av Ole Lukkøye foran telivisjonsapparatet veldig tidlig den kvelden.

Det gode med å sovne tidlig på lørdag, er jo at man våkner veldig tidlig på søndag. Og det gjorde jeg. PK er en mann som står opp tidlig, men jeg hadde allerede rukket frokost og to bøtter kaffe da meldingen han peip inn på mobilen min. Ikke lange meldingen. Inneholdt bare et ord som lød. Klar? Det var jeg jo, så det tok ikke lang tid å ringe han opp og bekrefte det.

Ble enige om å prøve et annet jorde denne dagen. Møtetidspunkt og andre kalde fakta ble utvekslet. Jeg slo på tråden over til Ronny. Om han ville være med? Ikke tvil om at han ville det. Nødvendig info ble overlevert til han også, og ikke lenge etter rullet bilen min og  jeg vestover.

PK var der allerede. Hadde ikke på noen måte kommet i gang med noe nyttig ennå. Travelt opptatt med inntak av  kaffekopp og morgenrøyk som han var. Ikke noe grunn til stress, så jeg tok meg tid til å joine han på det. Praten gikk om løst og fast, og ikke lenge etter dukket Ronny opp også. Han syntes det vi dreiv med virket såpass givende at han heiv seg inn med liv og lyst han også. I hvert fall så mye liv og lyst det er mulig å oppdrive, en tidlig søndags morgen.

Dagen var jo satt av til metallsøking, så vi rev oss til slutt løs fra kaffekopper og  koseprating, og kom i gang med søkinga. Dette er jorde vi har søkt over mange ganger før. Usedvanlig mye jernskrot i bakken ga vanskelige søkeforhold. Ronny og PK valgte små coiler, og det var nok lurt. Jeg hadde tatt med meg mitt eksemplar av XP DEUS metalldetektor og hadde ikke noe mindre coil å velge i. Tok i stedet å satte den i fastmodus, og håpet at det ville gjøre nytten.

Det gjorde det. Nytten altså. Mange timer og en del pauser etterpå var det tid får å gjøre opp status. Observerte at mine søkerkollegaer hadde gitt opp. De satt godt plassert borte ved bilene og helte i seg av Ronnys medbrakte colabokser. Satte kursen bort til dem, og rakk akkurat å karre til meg den siste boksen.

Så satt vi der da i vårsolen og tittet over dagens funn. Ingen stor suksess for noen av oss. Ronny hadde ikke funnet noe av interesse. Pk kunne vise frem en ensom blyplombe. Ikke de stor funnene på meg heller, men Deusens hurtighet i å skille metaller gjorde at jeg kunne vise dem litt flere funn. En blyplombe, en liten klokketrekker, en uleselig kobbermynt og litt knapper, hvorav den ene var av uniformstypen. Veldig slitt, men vi kunne skimte Den norske løve på den.

Men ingen sølvmynter denne dagen. Dog hadde jeg funnet den eldste sølvmynten dagen før, og minnet PK mange ganger på det, men en sånn femtiøre som han hadde funnet, kunne jeg også tenkt meg. Men det ønske fortalte jeg han ikke så veldig mye om. Ymtet bare så vidt noe om at det hadde vært kjekt med litt flere mynter. De andre var enige i det.

Tiden hadde løpt fra oss til en forandring, men vi bestemte oss allikevel for en rask stopp på jordet fra i går. En liten time fra eller til spilte ikke stor rolle. Kjeft fikk vi vel uansett når vi kom hjem. Er liksom et privelegium meallsøkerenker har det. Få kjefte litt over hagearbeid som ikke er gjort, men burde ha vært det.

Full fart over til gårsdagens jorde, frem med søkerne, og i gang med oss. Tok ikke mange minuttene før det klinga i mynt. Noe som så ut som en toøre, i hvert fall kunne jeg skimte Håkon den syvendes stempel på den. Videre bar det, og så kom sølvlyden på besøk til øregangen min. Spent stakk jeg spaden i bakken. To små spadetak og en enkel knebøy var det som måtte til, før mynten lå i hånden min.

Tro det eller ei. Det var en femtiøre, og den var i sølv. 1898, Oscar 2. Så sinnsykt gøy. Sølv, brølte jeg over til de to andre, så  høretelefonene danset på hodene deres. Med voldsomme skritt kom de over jordet for å beundre funnet mitt. Mynten var fin den. Faktisk i veldig god stand var den. Mine kollegaer var nok ikke like begeistret som finneren, men god sportsånd har de, og flinke til å gratulere er de også.

Uansett, hvor glade eller ikke glade de ble. En time går fort i godt selskap, og det var på tide å sette kursen tilbake til bilene. Selv plukket jeg med meg en femtiøring av moderne årgang til. Og Ronny fikk med seg ett gammelt DBS merke.

Og så var det bare kjefta for å komme for sent hjem, som gjensto, for å gjøre denne søkerdagen helt perfekt.

metallsøkerfunn240410