Ikke alltid det holder med en metallsøker

av | apr 25, 2010 | Funn, Søkerturer, Søking på land | 10 kommentarer

Mange tror nok, at har man bare en metallsøker så spretter de fineste funn opp av bakken. Helt av seg selv. Sånn er det ikke. Mange timer ved pc, eller med nesa i relevant lesestoff går med for å finne lovende søkesteder. Mange telefoner og besøk for å få tillatelse går også med.

Og så må man lære seg søkeren sin da. Jo mer man bruker den, jo bedre rustet er man. Man kan lese seg til mye, men for å lære seg å bruke den skikkelig er det bare en måte som duger. Praktisere, praktisere og praktisere. Kilometer på kilometer til fots, med vond skulder og våte sko.

La oss si du har funnet et sted du har tro på. Tillatelser er i orden og du har sjekket at det ikke finnes fredninger der du skal søke. Detektoren har fått nye batterier og du har kunnskapen om hvordan du skal bruke den. Time på time blir det, uten at de fine funnene dukker opp.

Noen dager vil det bare ikke.

Denne uka har vært litt sånn for meg. Tirsdag hadde jeg et par timer til overs, og tilfeldigvis befant jeg meg da like ved et lovende badeområde. Søkeren ble raskt pakket ut bilens bagasjerom og sammen med den forsvant jeg ned på stranden. Her skulle det finnes.

To timer med metallsøker går fort. Tungt lastet kom jeg tilbake til bilen. Tungt lastet med funn? På ingen måte. Med søppel. Faktisk var hele søppelposen min full. Noen få mynter av moderne sort, men usedvanelig få. Satte de to timene på kontoen for samfunnsnyttig tjeneste.

Onsdag kveld slo finnetrangen ned i meg igjen. Ankom en gård i nærheten, mitt i en forferdelig kald regnskur. Hyggelig prat med bonden, regnet ga seg, og jeg forsvant ut på jordet. Timer og kilometer ble unnagjort uten at funnposen min gikk opp i vekt. Tok en u-sving til slutt, og satte kursen tilbake mot bilen. Begynte nemmelig å mørkne. Da kom endelig det første lovende signalet. En muskettkule. Endelig et funn, og det fikk meg til å søke litt videre inn i mørket.

Fra søkerens side ble det helt stille igjen. Lenge. Så lenge at det var helt mørkt og tid for hjemreise, da det neste signalet kom. En pen pyntenål i sølv fikk meg til å vurdere enda litt videre søking. Slo det fra meg. Sent var det blitt og ikke så jeg stort heller, så jeg søkte meg bortover mot bilen.

Nesten borte ved jordekanten og bilen, fikk jeg kveldens siste signal. Hørtes ut som søppel og det var det. Ikke så enkelt å finne ut av i mørket, og dypt konsentrert i arbeidet, med hodetelefonene godt trukket ned over ørene, hørte jeg plutselig bak meg: Finner du noe. At jeg skvatt var bare fornavnet. Tok to raske hallingkast før jeg fikk svart bonden, som bare var ute en kveldstur, at nei, det ble ikke stort og viste han muskettkula og nåla. Ganske lang og hyggelig prat etterpå var jeg atter hjemme igjen hos en litt bekymret hustru av meg. Sen kveld, men det var ikke så farlig, for jeg hadde tatt meg en formiddagsfridag, dagen derpå.

Og den skulle brukes på litt seriøs metallsøking. Dro ned på samme gården igjen. Kunne nok like gjerne brukt dagen til noe annet. Funnmessig sett i hvert fall. Jeg gikk og jeg gikk. En  del søppelsignal var det, men ingen funn. Hadde nesten gitt opp da det dukket opp en muskettkule til, og det var jo en trøst. Men skulle gjerne funnet litt mer.

Sjansen kom utpå ettermiddagen. Da ringte PK. Han, Gunnar og Trygve hadde tenkt seg en tur på jordet hvor jeg hadde funnet 50 øren i helgen. Følte jeg ikke hadde noe valg. Satte kursen dit for litt kaffedrikking og metallsøking med gutta.

Ble ikke noen stor suksess for noen av oss denne kvelden heller. Ikke for det, kaffen var god og selskapet var enda bedre. Men funnmessig var det lite å slå stiften av. Brakte med meg et par moderne mynter og et gammelt fingerbøl hjem igjen.

Den kvelden ble jeg sittende og tenke. Hva var det som skjedde? Hadde jeg mistet feelingen kanskje. Det var da jeg kom på det. Kom på det viktigste jeg forteller alle som er nye i denne hobbyen. Regel nummer en når det gjelder metallsøking. Og den lyder slik:

Du kan ikke finne noe som ikke er der

Så enkelt er det jo. Litt uflaks hadde jeg nok hatt denne uka, men selv om det funnmessig hadde vært litt tomt, hadde jeg igjen fått masse naturopplevelser, frisk luft, tid med tankene mine og ikke minst enda mer erfaring med søkeren. Og dagen etter var det helg, med nye muligheter.

Og hvordan den gikk. Ja, det får bli neste historie

10 Kommentarer

  1. Ole Chr.

    Ja, noen ganger vil det seg bare ikke. Men nålen var jo fin.

    Var innom fagfolket i dag med ringen min. 18K og verd 3 lapper. Var mer enn jeg hadde regnet med. Beklagligvis passet den konas ringefinger så da kan du jo tenke deg resten. MEN ølkorkene og pullùpsene fikk jeg beholde.

  2. Per S

    Så morro Ole Christian. Og at du får lov å beholde pullupsene topper jo det hele 🙂

  3. Ole Chr.

    Ikke sant!!! Vurderer nå å samle alt alu skrapet i et tomt 200lt. fat. Alu går jo for over 12000 kr. tonnet!!

  4. Per S

    God ide. To raske turer på stranda, så er vel et sånt fat fullt 🙂

  5. Per S

    Hei Terje. Det gjør man. Noe av det spennende med denne hobbien er jo at man aldri vet hva man finner. Det blir jo nesten som Forrest Gump og hans box of chocolates. You never know what you get. Kjempegøy med de funna du linker til.

  6. Ole Chr.

    nei, man vet aldri hva man finner. OG i dag fant jeg en 4 skilling fra 1630, samt en 2 skilling fra 1780. JIPPI

  7. Per S

    Det hørte jeg om, og det syntes jeg var utrolig morsomt. Gratulerer så mye

  8. Ole Chr.

    Takk! Det var skikkelig morro. Nå har jeg sendt et bilde til mynt kabinettet og spurt om de vil ha den. (Håper de takker nei)

    Ellers var det jo en erfaring da begge myntene ga typisk sølvpapir lyd, med tilhørende ID. Tenker med grøss på høsten i fjor hvor jeg gikk og plukket kobber over en lav sko med 25 i diskriminering. Gjett om jeg skal tilbake. Det var spesiellt et lite jorde, kanskje 100×15mt hvor jeg plukket 8 kobbermynt fra tidlig 18. Etter litt undersøknig har jeg nå forstått at arbeiderne fra saga krysset dette jordet for å komme til gården/husmannsplasen osv. Dette jorde ble pløyd nå i våres så til høsten…da….

  9. Per S

    Igjen Ole Christian er det bare så artig å høre om slike funn. Ikke ofte fiolk gleder seg til høsten, men her har du jo en god grunn da 🙂

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter