Lykkelig slutt i snøværet

fredag, 19. februar, 2010
av Per S

Hadde akkurat inntatt yndlingsstillingen min på sofaen, den vannrette dere vet, etter en lang dag i arbeidslivet. En aldri så liten nedrulling av øyelokk sto på planen, før kveldens må-gjøres-liste skulle påbegynnes.

Det heter seg  jo, at når du senker et legeme i vann ringer telefonen. Og det gjelder helt klart når man senker noe i sofaen også. Makan til ringing har jeg ikke latt meg irritere over på lenge. Ukjent nummer, og det kunne jo være viktig, så jeg grep telefonen, la den elegant inntil høyre øre, og gryntet et slags hallo.

Hyggelig og litt bedrøvet damestemme i den andre enden. Hun og mannen bodde på en gård et lite stykke unna. I går kveld hadde mannen vært ute og ordnet det meste. Fresing av snø, flytting av campingvogn, reperasjon av traktor og en del annet som hører gårdsdrift til. Kald og trøtt hadde han kommet inn igjen, og det var da han oppdaget at gifteringen var blitt igjen der ute i snøen et sted. Meget spesiell og stor ring. 25 gram hvitt, gult og rødt gull. Fortvilelsen var stor, og kvelden hadde gått med til resultatløs leting.

Dagen i dag hadde også foregått i letingens tegn, men denne gangen etter en habil metalldetektorfører. Letingen hadde endt hos Severin på Eskeland Electronics som tipset dem om meg. Kunne jeg hjelpe?

Klart jeg kunne. I morgen. Damen syntes det hørtes greit ut, så vi ble enige om det. Forhørte meg litt om hvordan ringen var mistet, og om de hadde noen formening om hvor den kunne være. De var ganske sikre på at den var mistet på gårdsplassen utenfor huset, da mannen hennes hadde tatt av seg hanskene der. Dog hadde han også utført en del arbeid et stykke lengere bort, på en parkeringsplass, men de var like sikre på at det ikke var der den hadde forsvunnet.  Så ringen klarte seg en natt til på egenhånd den. Hadde det derimot vært på parkeringsplassen hadde det hastet mer.

I løpet av samtalen hadde jeg klart å jekke meg selv opp i sittende stilling, og  med telefonen fortsatt på høyere øre, lot jeg blikket skli ut av vinduet. Snøværet hadde tatt seg kraftig opp registrerte jeg. En stor bunke ekstra centimetere snø, ville ikke hjelpe på morgendagens søking. Uten at jeg helt ville det selv, hørte jeg meg selv si: Glem det jeg sa om i morgen, er der i løpet av en times tid.

På med snøklær, innlasting av utstyr og avgårde bar det. I tett snø drev jeg bilen frem langs glatte bygdeveier. Her gjaldt det å få søkt mest mulig før mørket la seg.

Hilste på en hyggelig dame ved navn Anne i det det begynte å skumre. Noen minutter senere dukket også mannen hennes, Morten opp. Vi brukte noen minutter på å rekonstruere gårskveldens hendelser, og ut fra de opplysningene begynte jeg søket ved husveggen. Mye armernigsjern og annet metall der selfølgelig, så jeg valgte det lille søkerhodet på Fishersøkeren min. Lettere å skillesignalene på den måten.

Med unntak av to kronestykker og en femøring, var det lite å finne der. Skiftet til større coil og startet på gårdsplassen. Traktor og biler ble flytte og flyttet igjen, snøen lavet ned og vi ble stadig våtere, for ikke å snakke om kaldere, men noen ring fant vi ikke. Å søke over en gårdsplass, systematisk, tar nemlig tid.

Omentrent en og en halv time tar det. I hvertfall gjorde denne gårdsplassen det. Så, etter denne ene og den halve timen, og masse mørke senere, måtte jeg bare erklære at ringen nok ikke var der. Sorgen over tapt ring var til å ta og føle på. Vi får ta parkeringsplassen i morgen, sa jeg. Anne og Morten sa seg enige, og takket for at jeg var villig til å komme tilbake og prøve mer.

Og hvordan det går og om jeg kommer til å finne ringen, får dere høre resultatet av i morgen.

Tull og tøys. Man har da litt yrkesstolthet, må vite. Parkeringsplassen måtte tas der og da. Morten og jeg ruslet bort dit, og søkeren ble startet igjen. Morten pekte og forklarte hva og hvor han hadde gjort der, mens jeg søkte etter beste evne. Stort område og mørkt var det så vi fikk prøve de mest lovende stedene først. Hadde bare så lyst til å finne den ringen. Men det så dårlig ut. My graving etterpå hadde vi fortsatt ikke funnet noen ring.

Og så tok jeg en planke og bar den ned den stikkveien der, forklarte Morten. Da går vi ned den stikkveien der, svarte jeg. Og det gjorde vi. Ruslet ned ditt planken nå lå, og prøvde der. Neida. Morten forsvant opp på parkeringsplassen igjen for å lete litt mer. Jeg fortsatte å søke i stikkveien.

Halve veien var ferdigsøkt da det nydeligste signal fyllte ørene mine. Og opp av snøen kom den. Ringen. Å, hvilken fantastisk følelse. Eneste som kunne slå den følelsen, var smilet til eieren, da jeg overakte ringen til han. Glemt var kulde, mørke og fallende snø.

Tilbake til huset for opptining, kaffe, litt fotografering og fremvising av nyfunnet giftering til kona. Og Anne virket ikke akkurat skuffet hun heller.  For å si det mildt.

Og  jeg, jeg var ikke akkurat misfornøyd der jeg sklei hjemover på glatte veier, med smil i hele ansiktet og tillatelse til noen nye, spennende jorder å søke på.


Tags: , ,

6 kommentarer to “Lykkelig slutt i snøværet”

  1. Bra jobba Per. Blir nok en del flere henvendelser nå som det laver ned med mer snø. Hvilken metalldetektor bruker du for tiden? Har du fått testet DEUS mer?

    #335
  2. Per S

    Takk for det Severin. Ser ikke bort i fra det. Snø er jo et glimrende gjemmested for smykker BRRR. Har ikke fått testet DEUS noe særlig mer. På disse søkeoppdragene bruker jeg foreløpig Fisher F75. Har så mmange timer i felten med den at den er jeg mest trygg på signalene til. Kjenner vel snart den bedre enn mitt eget nesebor. Men gleder meg som et barn på julaften til å bli bedre kjent med DEUS.

    #336
  3. Jon Åge Ellefsen

    Du skriver godt,meget godt.Takk for at du deler med oss andre.Må være en herlig følelse å finne ringer på løpende bånd.Takk for en flott historie med en lykkelig slutt!

    Lurer på å kjøpe meg Fisher F75 sjæl,regner med at du går god for den!?

    Er det Eskeland som eneste i Norge som selger Fisher?

    #337
  4. Per S

    Takk skal du ha Jon Åge. Liker å skrive, men det er alltid hyggelig med sånne tilbakemeldinger. Følelsen du får når du finner og leverer tilbake noe så personlig som et smykke, er helt fantastisk. Å få se et annet menneskes ansikt forandre seg fra fortvilelse til glede, må bare oppleves. Helt spessielt å få være en del av det.
    Når det gjelder F75, så bruker jeg nå LTD utgaven som er en noe utvidet versjon av F75. Brukte standard F75 lenge før jeg gikk over til LTD versjonen. Og jeg må si at jeg er meget fornøyd med den. Har brukt en del forskjellige søkere gjennom årene, men dette er nok favoritten når det gjelder allroundsøkere. Men, når det er sagt, en metallsøker blir aldri bedere en personen som bruker den. Og det er viktig. Uansett hva slags søker du velger må du lære hva den forteller deg.
    Eskeland er importør av Fisher i Norge og min erfaring er at han tar jobben veldig seriøst. Skulle det mot formodning oppstå en feil på søkeren (lite problemer med fisher søkerene) blir det tatt hånd om på en rask og profesjonell måte. Det er i hvert fall min erfaring. Per

    #338
  5. Jon Åge Ellefsen

    Takk for det,spørs om det ikke blir en Fisher på meg før våren springer ut :-))

    Er veldig fornøyd med Whites-søkeren min,men lyst til å prøve noe nytt.

    Har du erfaring med Whites-søkere?

    #339
  6. Per S

    Før våren springer ut. Da har du god tid :-). Har hørt veldig mye bra om detektorene fra Whites. Har dessverre ikke noen erfaring med dem personlig.

    #340

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen