Et spesielt metallsøkerminne

søndag, 21. februar, 2010
av Per S

Sitter her og titter gjennom gamle bilder fra mange års metallsøkerturer. Hender jeg gjør det, særlig på årstider som dette. Prøver alltid å huske fotoapparatet når jeg er ute å søker. Og det har resultert i noen tusen bilder. Dekker to behov hos meg. Vekker minner til live igjen, og gir inspirasjon til årets kommende turer.

Så også i dag. Satt å tittet på bilder fra fine funn et gammelt badested som jeg ofte besøker sommerstid. Mange fine funn har blitt gjort her. Men i dag var det en helt annen slags historie som ble dratt frem fra minnebanken min. En historie som jeg har lyst til å dele med dere.

Året var 2008. Det var grytidlig morgen, en deilig forsommerdag. Solen hadde akkurat trukket fra gardinene og begynt å varme opp til en varm dag, da jeg svingte bilen ned på stedets parkeringsplass. Husker jeg stusset litt over at det allerede sto en bil parkert der. Ikke ofte jeg opplever det på den tiden av døgnet. Og overbegeistret for det var jeg heller ikke. Noe av det fine med disse grytidlige turene, er jo freden og ensomheten. Bare meg og tankene mine. Metallsøker, fred, ro, og en vakker tom morgenstrand i all sin skjønnhet. Ja, det er den beste mentale balsam for hjernen min i hvert fall.

Men for all del, det er jo ikke mine strender. Fant frem søkerutstyret og tusla ned til badeområdet. Helt der nede på stranden skimtet jeg en person som satt på en stein og tittet utover vannet. Jeg startet søkeren og begynte med mitt. La merke til at nå og da reiste personen seg, travet litt frem og tilbake, før han satte seg på steinen igjen.

Husker ikke helt hva jeg fant denne morgenen. Og av den grunn var det sikker bare litt småmynt. Det jeg husker derimot, er to ting. Etter hvert som jeg nærmet meg personen så jeg at det var en ung mann i tyveårene, og at jo nærmere jeg kom, jo lenger flyttet han seg unna. Bare sitt, tenkte jeg.  Jeg skal ikke forstyrre deg. Og jeg håper virkelig det er gjensidig.

Plutselig reiste den unge mannen seg. Løp forbi meg og opp mot parkeringsplassen, med et ansiktsuttrykk som bar preg av noe jeg tolket som redsel og fortvilelse. Det var det veldig da. Dog er jeg utstyrt fra naturens side med radiofjes og pæreformet kropp. men så redd trengte du vel ikke å bli. Det med pæreformet kropp, er vel ikke fra naturens side forresten. Den er nok mere selvforskyldt.

Fortsatte med mitt, men fikk liksom ikke noe fart på det. Guttens ansiktsuttrykk plagde meg. Fikk ikke tankene vekk fra at det måtte være noe mer enn mitt utseende som hadde forårsaket det. Tok av meg hodetelefonene for å høre om han startet bilen sin. Ikke som jeg kunne høre.

Nei, dette måtte jeg finne ut av. Skrudde av søkeren og satte kursen i samme retning som han hadde forsvunnet.  Bilen sto fortsatt der, men eieren så jeg ingen ting til. Var jo ikke sikkert det var hans bil engang. Lurte på om jeg skulle fortsette med litt myntleting, men bestemte meg for å reise hjem i stedet. Meg og utstyr ble lastet inn i bilen, den ble startet og satt i gir, og så var jeg på tur hjemover.

Kom ikke så langt. I det jeg svingte ut på veien fikk jeg øye på han. På den andre siden av veien satt han, i grøftekanten. Jeg stoppet bilen, rullet ned vinduet, og ropte på han. Ikke så mye reaksjon. Rygget bilen tilbake på parkeringsplassen og ruslet over.

Går det bra, spurte jeg. Ikke så veldig, hørte jeg han svare. Satte meg ned ved siden av han og etter en liten stund, løsnet det litt. Ville ikke helt si hva problemet var, men oppfattet at livet hans ikke var så enkelt for tiden. Han hadde vel egentlig fundert på å gi opp, da jeg hadde forstyrret han der nede på stranden. Som sagt, detaljene fikk jeg aldri, selv om jeg tror jeg oppfattet hovedtrekkene ganske fort. Forklarte han på min måte, at det å gi opp kom sikkert ikke til å løse stort.

Utviklet seg til en fin stund der i grøftekanten. Hvor lenge vi satt der, er jeg ikke sikker på. Tiden flyr jo så fort, når man sitter sånn og skravler. Praten ble stadig mere positiv og til slutt kom det både smil og latter. Han sto for det meste av praten og jeg hang med så godt jeg kunne.

Så rart hele greia. To ukjente mennesker som akkurat hadde møttes, sittende i en grøftekant, mens morgentrafikken tok seg opp bare en meter unna. Pratende om livets kanskje vanskeligste spørsmål, mens man deler en røyk. Bygge et vennskap som bare skulle vare en ørliten stund. Rare  greier.

Vel uansett hvor rart det var, var det på tide å komme seg videre for oss begge. Vi ruslet sammen over veien, bort til bilene våre og tok farvel. Jeg kjørte først ut av plassen, tok en liten runde før jeg passerte plassen igjen. Bare sånn for sikkerhets skyld. Både min nye venn og bilen var borte da. Regnet i grunn med det. Var en blid og lettet ung mann jeg hadde tatt farvel med et par minutter tidligere.

Kjenner at jeg blir litt flau når jeg skriver denne historien så lenge etterpå. Hvorfor har jeg ikke skrevet om dette før. Har jo skrevet om mangfoldige funn etter denne dagen, men dette funnet som kanskje er et av de mest verdifulle jeg har fått være med på, har gått i glemmeboken.

Og til min unge venn, som jeg ikke engang vet hva heter. Hvis du noen gang skulle lese dette. Jeg håper og tror at alt ordnet seg for deg og at du i dag har det veldig bra. Og så vil jeg takke deg for noe veldig viktig du lærte meg den dagen. Vet ikke om du husker det, men det ble en vekker for meg, og kanskje for leserene her også. Det var det siste du sa til meg før jeg dro, og det lød som følger:

Takk for at du tok deg tid


Tags: ,

17 kommentarer to “Et spesielt metallsøkerminne”

  1. Waw…sterk historie…som du skriver en liten (vel stor) vekker for de fleste av oss.

    Takk for at du delte historien med oss som leser bloggen din :)

    #341
  2. Per S

    Takk for hyggelig tilbakemelding Jimmy :-)

    #342
  3. Per Kristian Bjor

    Å bry seg om andre, blir aldri feil. Knall historie.

    #343
  4. God morgen Per!

    Enig med Jimmy her. Fint at du delte denne med oss.

    Det er dessverre mange av de med «dårlige» tanker der ute.
    Det som gjør det ekstra trist er at det virker som at de bare blir yngre og yngre…

    #344
  5. Per S

    God morgen til dere også, og takk for tilbakemeldinger. Og der har rett alle sammen. Er bare så fort gjort å glemme bort i en travel hverdag. Tenk om alle mennesker hadde som motto å si noe hyggelig til et annet, ukjent menneske hver dag. Lurer på om det kunne forandret verden?

    #345
  6. Tja, du kan så si.

    For er det noe vi mennesker er dårlige på så må det vel være det å komplimentere andre. Både kjente og ukjente. Flinkest er man kanskje til å løfte seg sjøl frem i lyset.

    Det skal jo liksom bare noen «ord» til for at andre skal få en bedre dag.

    Tror nesten vi får gå i bresjen her Per! :-)

    #346
  7. Per S

    Du har så rett Terje. Og jeg velger å tro at de fleste mennesker er enige, men så var det det å huske det da. Ja la oss gå i bresjen, du, jeg og alle andre :-)

    #347
  8. Jon Åge Ellefsen

    Det var en flott historie,fikk gåsehud her.Håpet det gikk bra med gutten.

    Viktig å bry seg om andre i det stressa,materalistiske samfunnet vi lever i.En ting er sikkert,vi som driver med Metallsøking er virkelig heldige med Hobbyen våres. are det å ha noe man brenner for mener jeg er utrolig viktig.

    Takk for en flott historie:-))

    #348
  9. Per S

    Takk for det Jon Åge. Tror du har et viktig poeng der. Noe å brenne for er viktig. Utrolig viktig. Og gjerne da sammen med noen.

    #349
  10. Anne Katrine

    Du hjalp ham jammen med å finne noe mye mer verdifullt enn noen metallbiter, livet selv…

    #350
  11. Per S

    Takk for det Anne Katrine, men det vet man jo aldri. Uansett er det jo hyggelig å kunne gjøre noe nyttig innemellom :-)

    #351
  12. Liv

    Veldig fin og rørende historie og vet at det er mange der ute som hadde trengt en som har tid. Hvor mange svarer ærlig når noen spør hvordan man har det ?
    Ihverdagen kan man gjemme seg bak hverdagen, men sitter du i en veikant og ser fortvilet ut kan du ikke gjemme deg bak mye . Godt at du var der !

    #352
  13. Per S

    Takk for det Liv. Du har nok veldig rett at det kan være vanskelig å svare ærlig når livet butter litt i mot. Man vil vel ikke bruke av laste problemer over på andre, og ikke minst så står det velen del stolthet i veien. Vi skal liksom alle være så perfekte. Synd. Per

    #353
  14. Tore

    Hmm er vel det som vi som regel ikke gjør,vi tar oss ikke tid til andre men er mer opptatt av oss selv.
    Men det er så lite som skal til for å glede andre, bare vi greier å stoppe opp i vår «travle» hverdag.
    Du greide tydeligvis å stoppe opp.
    Fin historie.

    #354
  15. Per S

    Takk for det Tore. Det er som du sier, gjelder å ta seg tid. Per

    #357
  16. Ole Chr. Fjeld

    Flott Per. Alle ære til deg. Det koster så lite å bry seg. Livet er iblandt veldig vanskelig, ja kanskje det vanskligste som finnes. Hadde en venn som tok livet av seg for noen år siden. Har aldri egentlig slutta å tenke over hva vi andre kunne gjort anderledes. Vi fikk liksom aldri noe «forvarsel» men sånn er det kanskje. Husker ikke så veldig mye fra den kvelden jeg fikk vite det, men husker at det første jeg gjorde etter å ha lagt på telefonen var å slette nummeret hans fra mobilen. Jepp, rimelig rasjonellt!

    I går så jeg Terminator 2 (aahh god klassiker vet du) og kom i hu noe på slutten som jeg syntes passer å sitere her.

    «If a terminater can learn the value of human life, maybe we can to»

    Og som Terje så korrekt sier over her, det skal liksom så lite til.
    Å endre en hel verden virker uovervinnelig, men snøballen ruller fort hvis vi starter med oss selv. Fin kveld ønskes deg!

    #380
  17. Per S

    Veldig bra sitat Ole Christian. Vet ikke om det er så mye man kan gjøre anderledes bestandig. Det kommer som regel så overaskende, og detg er så lett å være etterpåklok. Men som mange er inne på her. Å være litt medmenneske og bry seg litt på generellbasis, kan vi jo alle prøve litt på. Og det vil jo bidra til at verden blir litt bedre kanskje. Og mens du er inne på sitater Ole Christian. Her er et annet jeg leste et sted og som har satt seg fast litt: Hva skal vi med skuddsikker vest, hvis døden kommer fra hjertet.
    Ha en flott dag

    #383

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen