Kjølig søkeoppdrag

torsdag, 14. januar, 2010
av Per S

Nevnte vel i forrige innlegg at det lå an til et lite søkeroppdrag på lørdag. Søkeroppdrag ble det, og kjølig var det.
Det hele startet fredag formiddag da jeg fikk en telefon fra min venn og søkerkompis Per Kristian. Han igjen. hadde fått en henvendelse fra en bekjent. Denne bekjente igjen, hadde vært ute å ryddett snø på et stort område. Flink hadde han vær,t og store hauger hadde det blitt. Veldig store og veldig mange.

Og ikke før var han ferdig med disse store og mange haugene, så oppdaget han at kjettingen på det ene traktorhjulet var helt forsvunnet, og nå etter all sannsynlighet befant seg inne i en av haugene, et eller annet sted i området.

Per Kristian er en erfaren metallsøker, og kjenner en søkers begrensninger. I motsetning til hva mange tror. rekker ikke en vanlig metallsøker flere meter ned i bakken. Og bra er det. Hadde blitt i overkant slitsomt å grave seg et par meter ned hver gang det piper. Og det aller meste av interesse ligger rett under bakkenivå uansett. Så dette oppdraget takket Per Kristian klokt nei til

Men en annen ting Per Kristian vet, er at jeg har et magnetometer liggende. Et magnetometer opererer på en helt annen måte enn en vanlig metallsøker. I stede for å sende og motta radiosignaler, måler den jordas magnetisme og gir beskjed om det er noe som lager forandringer i den. Og forandringer blir det hvis det ligger jern i bakken. Skal ikke bli veldig detaljert her, men er det noen som vil vite mer om dette fantastiske instrumentet, finner dere mer nyttig informasjon på  sidene til Eskeland Electronics. Uansett, magnetometer søker veldig dypt, og er en metallsøker helt overlegen sånn sett, men begrensningene ligger på at den bare reagerer på jern. Dette gjør den helt suveren på å finne for eksempel grensestolper, nedgravde tanker og forsvunnede kumlokk.

Eller en forsvunnet traktorkjetting under mye snø. Fikk telefonnummeret til den uheldige eieren. av PK, og ringte han opp. Litt lite tid for oss begge. denne fredagen, men avtalte å møtes ved ti tiden dagen etter. Dette skulle nok gå greit tenkte jeg kjekt, og begynte allerede å glede meg til morgendagen.

Ikke fullt så kjekk da jeg våknet lørdags morgen. Dette blir fryktelig kaldt, tenkte jeg der jeg lå i senga mi og beundret frostrøyken som bevegde seg fra munnen min og i retning taket. Utetemperatur i tjue blå området gjorde meg skeptisk. Men opp og av gårde skulle jeg, så etter innpakking av meg, klargjøring av utstyr, tining av bil og en halvtimes kjøring, hilste jeg på mannen som gjerne ville ha igjen kjettingen sin.

Vi startet det hele med litt sannsynlighetsberegning. Hvor i området han hadde merket at den var borte. Hvilken haug det var mest sannsynlig at den befant seg i. Vanligvis kan magnetometeret mitt gi en viss peiling på hvor stor gjenstanden den reagerer på er. Alle magnetiske gjenstander har en nordpol i den ene enden og en sydpol i den andre og på displayet mitt vises dette. På den måten er det mulig å beregne form og størrelse. Men denne dagen gikk ikke det. Grunnen var enkel. Det var en kjetting som var mistet, og den kunne jo ligge utstrakt, i en krøll, eller for så vidt i de fleste andre former.

Så da var det bare å starte der vi trodde sjansene var størst. Begynte øverst i en vei der ikke haugene var så store. Mye løssnø, mange kuldegrader og typiske minner etter hunder, gjorde det hele litt slitsomt, men sånn er det. Første signalet kom rundt haug nummer fem. Litt graving senere hadde vi gravd frem ett koblingsskap. Sikkert til stor glede for det lokale e-verk

Søket fortsatte. De store haugene sto for tur. Litt masete å klatre rundt på toppen av en sånn samtidig som man synker til lårene i snø. Men det går det også.  Haug opp og haug ned bar det uten utslag fra søkerens side.

Så peip det plutselig. Spaden kom frem og ble fort forkastet igjen. Her måtte det sterkere skyts til. Traktorskyts var nok tingen. Traktoren ble hentet. Jeg sto i haugen og pekte og viftet, mens kjettingeieren tok ut store mengder snø av haugen. Dypere og dypere bar det. Og da gresset kom til syne skjønte vi at her var det ikke noe kjetting. Stor skuffelse, selv om synet av gresstuster ga håp om en ny vår.

Ny haug og nye muligheter. Var tydeligvis inne i et område med mye jernskrot nå, for historien gjentok seg. Flere ganger faktisk. Ned til gresset bare for å slå fast at signalet kom fra enda større dybder. Måtte vel bare begynne å innse at dette så dårlig ut.

Teoretisk sett så kunne også kjettingen befinne seg på en parkeringsplass litt lengere oppe i veien. Lite trolig, men der vi hadde trodd den kunne være, var den jo ikke, så vi var villige til å gi det en sjanse.  Med frosne steg satte jeg meg selv i marsj opp dit.

Nok av hauger å ta tak i der også. Første haugen resulterte i ikke noe annet enn nye skuffelser. Men så peip det i haug nummer to. Bevegde meg inn fra en annen vinkel. Fortsatt et fint signal. Viftet traktoren over og den forsynte seg med en stor jafs snø. Signalet bel sterkere. Kunne jo atter en gang være noe som lå under bakken, men jeg hadde en følelse av at jeg hadde truffet denne gangen. Enda et jafs fra traktorens side, med påfølgende øking av signalstyrke. Så et par jafs til og det var da jeg hørte den gode lyden av metall som slo mot metall.

Og ut av haugen kom den, kjettingen.  Med kalde føtter og frossen bart, sto jeg ganske fornøyd å så kjettingen ble trukket ut av snøen. Eieren virket veldig fornøyd han også . Han hadde nemmelig en jobb dagen etter hvor kjettinger var påkrevd.

Så da vi begge var enige om at vi var både kalde og fornøyde, var det tid for meg å reise hjemover. Vel hjemme igjen fikk jeg fyr på peisen og pakket meg selv ned i pledd og dyner. Og det var ikke langt ute i kveldsnyhetene før jeg kjente tærne mine igjen.


Tags: , ,

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen