Som jeg nevnte i forrige innlegg hadde jeg en avtale på søndag. Og avtaler er jeg ganske nøye på å holde. Særlig hvis de dreier seg om metallsøking. Og det gjorde denne. Hadde en avtale med Per Kristian og eieren av den tidligere omtalte, meget velholdte gården, om et lite morgensøk. Kunne vi klare å frariste gården flere av dens hemmeligheter denne dagen?

Ikke helt optimistisk da jeg forlot senga, tidlig søndag morgen. Fire blå fra gradestokken og en bakke full av rimfrost. Ville det i det hele tatt være mulig å få gravd i tælan. Telefonmøtet med Per Kristian endte med enighet om at vi fikk da prøve i det minste.

Litt grining og sjalusi fra XP søkeren min om at det var F75 som hadde vært med mest i det siste, og at det nå var den sin tur å gjøre nytte for seg. Ingen problem for meg å la den få viljen sin. XP Goldmaxx Power er en suveren maskin å bruke på gamle jorder, grunnet sin vanvittige gode evne til å skille ut gammelt jernskrot. Den stod også ferdig oppsatt med stor coil, mens F75 fortsatt hadde 5 toms coilen fra dagen før, og dermed slapp jeg å bruke tid på coilskifte.  Brukte i stede tid på å påføre meg selv et ekstra lag med klær, mens bilen kvittet seg meg is fra vinduene.

Ankom gården samtidig med Per Kristian. Raskt kaffemøte og utveksling av bekymringer om temperaturen, mens vi ventet på at gårdeier Christian skulle dukke opp. Og det tok ikke lang tid. Vi inkluderte han i samtalen mens søkerutstyr ble klargjort og enighet om hvor vi skulle søke ble opprettet. Og så var det bare å marsjere i den retning.

Knaste fryktelig fra frossent jorde da vi skred ut på det. Kan vel ikke være så ille, tenkte jeg å kjørte spaden i bakken. Det gjorde ganske vondt i hele armen gitt. Når man med ganske stor kraft kjører en spade i bakken, og den bråstopper i møte med den, gjør det vondt. Visste vel egentlig om det fra tidligere års forsøk. Hadde nok bare glemt det.

Lot som ingen ting selvfølgelig, og foreslo å prøve litt lengre bort, hvor sola gjorde noen halvhjertede forsøk på å tine opp bakken. Og det var litt bedre der. Ikke mye, men litt. Og litt hjelper mye, i disse tæletider.

Mitt første signal kom fort. Brøt opp øverste del av jordlaget mens det knaket faretruende fra spadeskaftet. Opp kom det en muskettkule. Nytt signal, ny runde isbryting og jeg var eier av nok en muskettkule.

Ved første pause var det alt jeg hadde å vise frem. Christian derimot hadde sikret seg en ganske uleselig mynt fra attenhundretallet en gang, og Per Kristian stilte med en frossen leireklump  han håpet kom til å tine. Var nemlig et veldig lovende signal inne i der et sted.

Ingen grunn til å bli stående og fryse fast, så vi gikk raskt i gang med søkingen igjen. Fikk et fint lite signal og satte igang med litt mer isbryting. Mye hardt arbeid senere, skimtet jeg noe jeg var ganske sikker på at var en liten mynt. Så feil kan man ta.  Mynten omgjorde seg nemlig til dagens første knapp.

Og sånn gikk noen kalde timer. Brøt opp noen fler muskettkuler og knapper, og hadde det ikke vært for skaftet fra en gammel skje så hadde denne dagen blitt : Den kalde dagen jeg bare fant knapper og muskettkuler.

Per Kristian plukket forresten opp en lekebil av Lynvingentypen. Kjente jeg ble litt missunelig på den. Synet av den dro meg fort tilbake til tidlig syttitall, hvor jeg eide en av dem. Det var gode tider på stuegulvet hjemme det.

Frossen bakke gjorde at vi ikke holdt på lenge denne dagen. Noen funn ble det jo, og svingt søkerene fikk vi jo også svingt et par timer, så alt i alt ble det jo en grei dag. Og  resten gårdens hemmligheter ligger trygt nedfrosset.

Frem til en ny vår, og til nye ekspedisjoner, for å finne dem.