Om når søkerdagen blir surra bort

mandag, 30. november, 2009
av Per S

Etter fredagens sviende nederlag mot Ronny, var vel ikke humøret helt på topp lørdags morgen. Tungt skydekke og yr stod vel ganske bra til sinnsstemningen min. Fant ut at det beste jeg kunne gjøre med denne dagen, var å sitte helt stille i stolen min, med sånn «jeg gremmes ansikt» og drikke kaffe. Var ganske godt i gang med det, men så ringte telefonen.

God morgen, kvitret Ronnys stemme inn i øret mitt. Jeg lurte på om jeg skulle ta en tur ut, og hente meg litt flere gullringer. Lyst til å bli med?

En ting var sikkert. Akkurat det hadde jeg ikke tenkt å la han gjøre uten kamp. Jeg er med, var svaret mitt. Ble enige om å kjøre sammen i Ronnys bil, på den måten ungår man jo at noen tjuvstarter, og ikke lenge etterpå var jeg plukket opp. Et badeområde, en halvtimes kjøring unna, ble utropt til dagens søkersted.

Et bra stykke nærmere dagen målområde hadde vi kommet, da det pep forferdelig i mobilen min. Beskjed fra kona, doen vil ikke skylle ned og det renner vann hele tiden. Vel, ikke mye å gjøre med det. Rettelse, var bare en ting å gjøre med det, og litt bortkastet tid etterpå var vi hjemme hos meg igjen. To staute karer spilte nå rollen som rørleggere. Mye tenking og litt skruing senere var vi på vei utover igjen. Begge synes nemlig at det er mye morsommere å grave ting opp, enn å skylle ting ned.

Alle håndverkerutskeielsene våre hadde gjort oss veldig tørste, eller om det var de fantastisk sunne middagene kvelden før som gjorde det vites ikke, men uansett grunn, stoppet vi på en butikk å kjøpte brus. Ronny mente bestemt at det var noe mer han skulle huske å handle, men i og med at han ikke kom på hva det kunne være, kjørte vi de siste ti minuttene mens vi drakk brus.

Og kom frem nøyaktig samtidig som en skikkelig regnskur. Varte heldigvis bare noen ganske få minutter, og så var vi omsider klare for litt søking. Og det var på tide.

Bra med mynter denne dagen. Vått jordsmonn og gode søkere gjorde at vi fikk litt ekstra dybde og greit med funn meldte seg fort. Og det var jaggu bra, for like etterpå styrtet regnet ned igjen. Og det gjorde vi også, styrtet altså. Søkte ly under et lite tak som nesten holdt oss tørre.

Ikke så lange skuren dette heller, og så startet søkinga igjen. Det var akkurat da Ronny kom på hva han skulle ha kjøpt med fra butikken. Batterier til søkeren var det jo. Der har man ulempen med søkere som bruker lite batteri. Man glemmer å skifte dem. Det er også grunnen til at jeg alltid prøver å ha et ekstra sett liggende i bilen.

Men bilen min stod igjen hjemme i dag, så det hjalp ikke Ronnys søker i det hele tatt. Så mens han dro av gårde for å handle nødvendig strøm, nisøkte jeg etter gullsmykker. Uten hell. Litt mer mynter og en nøkkel, men det var det.

Ronny tilbake uten at jeg hadde noe jeg kunne hovere med. Skikkelig irriterende var det. Regnet startet også igjen, men nå ga vi blaffen i det. Nå hadde vi hevet bort nok tid, syntes nå vi.

Sier nesten seg sjøl at telefonen måtte begynne å ringe akkurat da. Uten at jeg hadde tid til å bry meg om den. Også andre forsøk, ignorerte jeg glatt, mens jeg gravde opp en tiøre. Men tredje gang den ringte, og hørtes veldig hissig ut, måtte jeg bare ta den.

Kona og arvingen min hadde funnet ut at de skulle dra på shopping på et kjøpesenter i motsatt retning av hvor jeg befant meg. Nå ringte hun bare for å fortelle meg at de fortsatt var der. Så langt ikke noe problem for meg, og jeg gjorde henne oppmerksom på at hun ikke trengte å ringe for å fortelle meg det

Uheldig sagt av meg, forsto jeg øyeblikket etter. Med en meget irritert stemme, preget av tiløp til fistel, forklarte hun meg at hun hadde mistet bilnøklene sine og at de  ikke ønsket å oppholde seg på det kjøpesenteret lenger.

Og det var slutten på den søkerdagen. Vi pakket fort sammen og satte kursen hjem til meg, i håp om å finne reservenøklene. Og rakk nesten hjem før kona var på telefonen igjen. Bare for å fortelle at hun akkurat hadde funnet igjen nøklene sine.

Greit med mynt ble det i hvert fall. Og så fant Ronny en bitte, bitte, bitte liten sølvring, men den var så liten at jeg ikke nevner den en gang.

PB280504

PB280505


4 kommentarer to “Om når søkerdagen blir surra bort”

  1. Ole Chr. Fjeld

    tjasså, så du har vært i nøkkel helvete du også. Hvor selv gode råd som «legg de på samme plass hver gang», Nøkkelskap, og fast plass i veska/Jakka ikke har noe effekt.

    Riktig velkommen skal du være.

    Hos oss har det gått så langt at jeg nå har sagt til min kjære «Vennen, du kan snakke med meg om alt, så lenge ordet «nøkler» ikke er innvolvert.

    (Et lite tips bare, å stripse nøkkelen hennes fast til en rocke ring så den ikke skal bli borte er ikke veien å gå.)

    tips 2, Å bytte ut rocke ringen med en plastring til et ringspill gjør ikke gårsdagens fadese særlig bedre….

    #222
  2. Per S

    Takk for velkomsten Ole Christian. Kan lecablokk også være et forslag?

    #223
  3. Ole Chr. Fjeld

    Joda leca blokken er ingen dum ide. Da får man trimmet arm musklene også.

    Jeg tenkte at rockeringen også kunne brukes til, vel ja, du vet, rocke ring greier. Fint for kroppen vet du. Men du vet, kvinner vil jo ikke ha gode råd…

    #224
  4. Thank you for posting such a informative weblog. this site happens to be not only useful but also very artistic too. We find very few people who can write not so easy stuff that creatively. Keep up the good work !!

    #253

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen