Tilfeldigheter og drømmer

mandag, 26. oktober, 2009
av Per S

Denne uka har blitt brukt til mye testing av XP DEUS. Lovte at jeg skulle komme med en test av en til dere, og det skal jeg. Men ikke riktigt enda. Dette er jo en testmodell. Vitsen med testmodellene er jo at noen tester den, melder tilbake, justeringer blir gjort, eller ikke gjort, og til slutt er den klar for markedet. Av den grunn får jeg drøye anmeldelsen min litt til. Men jeg kan i hvert fall si så mye som at denne søkeren er ikke noe å grue seg til akkurat.

Men da har jeg ikke noe å skrive om da, tenkte jeg, der jeg satt i går kveld, og prøvde å slå ihjel tiden, mens tv apparatet gjorde sitt for kjede meg til døde. Og nesten klarte det. I kveld derimot hadde jeg vist hva jeg skulle skrive om, etter at jeg og Per Kristian hadde en flott, men våt tur i dag. Ikke nok med det. Per Kristian gjorde et så helt fantastisk sjeldent og morsomt funn at jeg kan skrive veldig lenge om det. Må bare finne meg et tastatur med enda flere taster på, for å beskrive dette funnet. Så den historien kommer en annen dag.

Tilbake til i går kveld. Kunne jo ikke la tven ta livet av meg (er fortsatt litt tid igjen før bakken fryser), så jeg ble sittende og bla gjennom litt mail. Mange hyggelige mail fra dere som leser bloggen, og jeg prøver å svare så godt jeg kan. Men så var det dette spørsmålet da, som dukket opp i en av mailene, og som jeg og søkeren min av og til får når vi treffer på folk ute. Hvordan ble du så opphengt i denne hobbien?

Tja si det du. Her er det vel ikke noe enkelt svar. Ble sittende å gruble på dette i går. Grublet og grublet. Kombinasjonen grubling og fullstappa, av konas lørdagstaco jagde meg over på sofaen, for litt mer grubling. Prøvde å tenke tilbake. Hva var det som satte det hele i gang tro? Lukket øynene og spolte tiden tilbake.

Var det tilfeldigheter? Er livet en kaotisk samling tilfeldigheter? Eller er det en mening med det som skjer?

Skrudde tiden rundt førti år tilbake, der jeg lå med lukkede øyne og påbegynnende, lettere mageknip.

Min gamle far var en eventyrer. Hadde reist mye og opplevd mer. Et av mine første barndomsminner er vel om pappa som satt kveld etter kveld på sengekanten og fortalte spennende historier fra de syv hav og enda flere land. Om vilsvinjakt og tøffe menn. Ofte om sine egne opplevelser og noen ganger om andres. Historien om Henri Charrière Papillon ble kveldsfortellinger i ukesvis (lurer på hvor mange ganger jeg har lest den i ettertid). Historien om pappas gamle onkel Gullik som hadde vært med å utforske Galapagosøyene. Pappa var en storyteller av rang.

Husker de gamle vennene hans fra hele verden, som kom på besøk. Dumbo hadde små ører sammenlignet med mine da. Kunne sitte musestille i timesvis, i håp om at oppsatt sengetid ble glemt. Når de plutselig slo over på fransk, skjønte jeg at det var om ting jeg ikke skulle forstå. Det gjorde jeg ikke heller, men fantasien min forsto. Altfor godt, fikk jeg stadig høre.

Husker sommerferieturene til nordnorge for å besøke mormor. Lang turer på dårlige veier den gangen. Escorten humpet og gikk. Noen som husker bilferiene på sekstitallet? Mor med reiseradio på fanget, far som hysjet på oss unga, som spratt ufrivillig rundt i baksetet. Han ville høre på mannen på radioen som sa ting som , dette er en viktig melding til Harald X på ferie i en rød….. Men det eneste radioen fikk inn, mens bilen var i fart, var skurr. Bagasjeposen på takgrinda som hadde full kontroll på bilens kjøreegenskaper. Eviglange fergekøer og kalde koteletter fra nesten gjennomsiktige plastbokser. Grinete, nyvåkna unger som hadde sovet med hodet på puter, fulle av trafikkskiltbilder.

Husker særlig en av disse sommerferiene. Hadde ikke kommet lenger en til Tyrifjorden, så familien var fortsatt på talefot. Lillebror tok med seg mamma ned til vannkanten for å kaste litt stein. Husker ikke helt hva jeg gjorde, men husker veldig godt gullkjedet i hånda hans da han kom tilbake. Klart jeg ble misunnelig, men det var underordnet. Det viktige var at jeg for første gang i mitt den gang unge liv, gikk det opp for meg at det lå fantastiske ting gjemt i bakken. Skatter fantes.

Lesekyndig alder ble nådd om ikke så brått. Bøker som Robin Hood, Tom Sawyer, Tarzan og Den siste moikaner gikk ned på høykant. Ukelønna gikk til lommelyktbatterier for bruk under dyna, i sene nattetimer. Hardyguttene var også høyt på lista. De fant forsvunnede ting og bortkomne personer. Løste mysterier gjorde de. Hardyguttenes detektivhåndbok resulterte i at de fleste i nabolaget ble skygget av en litt overvektig detektiv i ukevis av gangen.

Robert Louis Stevensons bok, Skatten på Sjørøverøya tok det hele ett skritt videre. Skatter ble stadig samlet, lagt i skolematbokser og gravd ned, helt til mamma gav opp og gikk over til matpapir. Lurer på om jeg finner igjen noen av de skattene noen gang? Skattekart ble tegnet og gjemt. Naboguttas lekebiler forsvant på mystisk vis. Heldigvis var det en trinn skattejeger i området som fant dem igjen noen uker senere, og gjennforente dem med sine rettmessige eiere for en symbolsk finnerlønn. Utakk er forresten verdens lønn, og jeg husker jeg gråt lenge den kvelden en av naboene sladret til pappa om hva som foregikk.

Vel, årene gikk og barndommen tok slutt. Ungdomstid sklei ubemerket over i de voksnes verden, fulle av forpliktelser, før du skjønte hva som hadde skjedd. Jobb, utgifter og egen familie overtok hverdagen. Men drømmen levde videre. Bøker og filmer om den store skatten ble degradert til mental avreagering i ledige stunder.

Så lå hun der, en dag for mange år siden.

Var stadig på jakt etter bøker om mitt favorittemne. Loppemarkeder ble satdig besøkt. Også denne dagen. Og der under et bord lå hun. En metallsøker. Forelskelse ved første blikk. Måtte bare eie henne. Bare måtte. Men hun skulle selges på auksjon senere på dagen. Hjalp ikke uansett hvor mye jeg var villig til å gi der og da. Måtte vente til auksjonen. Det ble lange timer. Men hun ble min. Hun var av enkleste sort og med alle de spikerne hun fant for meg den første tiden som metallsøker, kunne jeg nok startet min egen isenkramsbutikk. Men hun tente en ild som ikke har slukmet igjen. Mange metallsøkere har vært inom i årenes løp etter denne første, og litt annet enn spiker har jeg vel også funnet. Men var det en tilfeldighet at jeg var på akkurat det loppemarkedet, den dagen? Ikke vet jeg. At en utgift på firehundre kroner kan forandre et liv så fullstendig. Hadde jeg skjønt det den gang, vet jeg ikke om jeg hadde turd å kjøpe den .

Vel, resten er historie, som det heter så fint. Men, tilbake til spørsmålet . Var det bare tilfeldigheter som gjorde at det ble som det ble? Var det historiene til pappa som satte det igang? Er behovet for skattejakt og den type spenning medfødt?

Mange spørsmål her, og jeg har ikke noe godt svar på noen av dem. Men jeg lurer ofte. Dere som leser dette, enten dere driver med metallsøking, platesamling, hund, motorsykkel, fiske, jakt, golf eller hvilken hobby det måtte være. Her er et spørsmål til dere. Hvorfor ble det sånn? Har dere gjort dere noen tanker?

Og til dere alle der ute. Har dere en drøm. Drøm den. Tør å drømme den en gang til. Og ennå en gang. Fantastiske ting kan skje. Tro på det dere drømmer, og en dag kan drømmen bli virkelighet.

Drømmene er noe av det viktigste vi har, tror nå jeg. For alt starter med en drøm. For meg er Martin Luther King jrs mest berømte ord noe av det flotteste jeg vet om. Har på mitt venster håndledd en tattovering , hvor disse fire ordene står nedtegnet. Er på den måten nødt til å se dem hver morgen, mens jeg vasker meg. Ubetydlige ord, hver for seg. Satt i riktig rekkefølge derimot, blir de livsviktige.

Mange av dere som leser dette, som sikkert mener at jeg bare skriver tull nå. Like sikkert, derimot, at uten dem, vil jeg aldri kunne finne den store skatten. Og kanskje det begynner akkurat der for deg også, uavhengig av hva din skatt måtte inneholde, i ditt liv.

Fire enkle ord

I have a dream

P4300498


Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen