… på torsdag også.

Onsdag kveld var jeg bedt ut på middag av en god metallsøkervenn (utrolig fin hobby dette). Jeg bærer tydelig preg av at jeg er glad i god mat av de fleste slag, og tapas er et av de fleste slag jeg liker. Eller rettere sagt, flere av de fleste slag. Hadde en fantastisk kveld med flotte mennesker, god mat og like god drikke. Men alt har jo sin pris, særlig morgenen etter.

Er jo ikke noe vits å reise på kontoret med ånde som en middels spansk landsby, forklarte jeg meg selv tidlig torsdags morgen, mens jeg svelget unna smaken av chillireker. Er nok i alles interesse at jeg trekker litt frisk luft på et jorde først, fortsatte jeg. Og en kort time senere stod utpå jordet igjen.

Startet arbeidet sånn omentrentlig akkurat der jeg avsluttet dagen før. Finjusterte psyke og søker, puttet på en titralac til, og gikk igang med søkingen. Hadde nok fått med meg det meste dagen før, for der var det sørgelig tomt. Nytt forsøk litt lengre bort, men med samme resultat. Slik fortsatte det den påfølgende timen. Frisk luft er fint det , og helt nødvendig, men det hadde vært fint med litt funn også.

Tok meg en liten pause, mens jeg lot blikket skli over markene. Litt sånn Sitting Bull aktig satt jeg der. Langt der nede i jordekanten randt det en bekk. Det er ofte et godt tegn (folk drakk vann før i tiden også). Bestemte meg for å gjøre et lite forsøk der før jeg ga meg for dagen . Stablet meg på bena og ruslet nedover dit. Ikke fullt så Sitting Bull aktig.

Var nok lurt tenkt ut å prøve der. Tok bare noen få sveip før det peip i høreklaffafonene og en gammel knapp så dagens lys, for første gang på mange år. Litt etterpå var det en blyplombes tur, før det dukket opp et gammelt vektlodd. Så ble det stille en liten stund før jeg fikk et litt merkelig signal. Litt graving og så kom det opp en litt tannhjulsaktig sak. Lurte fælt på hva dette kunne være, og det lurer jeg fortsatt på. Så hvis noen av dere der ute tror dere kan gi meg en forklaring, så gjør gjerne det. Jeg kan jo ikke stå her å lure bort dagen, fortalte jeg meg selv, og gravde opp en gammel knapp til.

En stor kule fikk avslutte dagen. Solen hadde virkelig begynt å varme opp både jordene og meg, da jeg fant den. Fint og tydelig signal og jeg måtte grave ganske dypt før den ble min. En kule på den størrelsen må ha vært usedvanlig vondt å få i skallen, slo jeg fast, der jeg stod og beundret den. Påfølgende tanke ble, da hadde jeg sikkert fått enda vondere i hodet enn det jeg har nå. For det hadde jeg, vond i hodet altså. Hodepine av den snikende typen. Vannflaska lå igjen i bilen, alt for langt borte, og jeg bestemte meg for å avslutte dagens jakt.

Får fortsette å søke her i morgen slo jeg fast på vei tilbake til kontoret, og det gjorde jeg. Men det får bli en helt annen historie.