Om å kjøre mye for å finne litt

søndag, 3. mai, 2009
av Per S

I disse internettider er det jo forumer som dekker de fleste hobbyer, også for min. Deltar litt på noen av dem og får meg litt bekjentskaper gjennom disse også. John er et av disse bekjentskapene. Australier av nasjonalitet, bosatt i Trøndelag.

John hadde funnet en gammel badeplass og lurte på om jeg var interessert i å hjelpe han å finne ut av den. Om jeg var? Er hunder interessert i å jage katter? Ronny var også interessert og vi fant ut å ta en tur denne helgen. Heldigvis hadde Ronnys forkjølelse utviklet seg til lungebetennelse og det hadde han fått anibiotika for, tidlig i uken. Litt hoste var alt som hang igjen, da vi var klare til å starte oppdrag «Treasure hunting Trøndelag».
Litt forsinket, men i god tid før fryktlig tidlig fredags morgen, rygget jeg ned på gårdsplassen til min turkammerat. Det siste av søkerutstyr og personlige eiendeler ble lastet inn, sammen med det obligatoriske colaboksbrettet. Ronny grep rattet, jeg grep gpsen og oppdraget var i gang.
Fraværende trafikk og godt humør brakte oss gjennom hovedstaden på et blunk. Videre nordover bar det. Vi hadde avtale med John om å møte han først lørdags morgen, så vi hadde planer om et par innlagte søkerstopp underveis. Hadde tømt deler av en strand, litt syd for Tynset, forrige høst og vi bestemte oss for å la det være første stopp. Bare for å sjekke hvor grundig jeg hadde vært i tømmejobben forrige gang.
Når vi gutta kjører så kjører vi. En trafikkulykke oppe i Østerdalen forsinket oss litt, men ellers var hjulene i bevegelse hele veien til første søkersted. Tok av en stikkvei for tidlig og skremte opp en innfødt da vi snudde på gårdsplassen, men så var vi der.
Nydelig vær og varmende sol gjorde helgens første søk til en fornøyelse. Flott strand med nydelig puddersand. Hadde nok gjort en brukbar jobb ved forrige besøk, for utenom noen ganske få mynter var det ikke stort å finne. Men med hver vår colaboks, solvarme og flott utsikt nøt vi pausen vår før vi fortsatte reisen mot målet.
På Tynset hadde vi ikke noe å gjøre, så neste stopp ble Statoil på Kvikne for en rask pølse og lån av toalett. Pølse ble spist, mens vi snakket om at vi var var helt sikre på at en kjent forfatter, eller noe sånt, var født her. Da ingen av oss kom på hvem det kunne ha vært, rullet vi snart videre.
Med Ronnys ansikt godt plassert inne i en kranglete bilstereo, og med meg ved rattet ble de resterende milene frem til dagens overnattingssted tilbakelagt.
Hadde bestilt campinghytte på nettet. Det vil si, hytta lå ikke på nettet, den lå på en campingplass i Trøndelag. Men annonsen fant jeg på nettet. Ble valgt på grunn av at den lå nedtil en lang strand. Og lang strand betyr søkermuligheter. Men først måtte vi rigge oss til for natten.
Det var fort gjort. Husker jeg har sett mindre hytter, men dem stod det: Her bor Fido, på. Kombinasjonen liten hytte og Ronnys hostekuler ga meg litt betenkeligheter med tanke på nattesøvnen.
Innflyttingen var fort unnagjort og vi satte oss på trappa for å beundre aktivtene på resten av plassen. Artig å observere på denne tiden av året. Folk rigget seg til for sommeren. Sofaer og det som større var, ble båret inn i gedigne fortelt som nesten var ferdig oppsatt. Campingnaboer som ikke har sett hverandre siden i fjor sommer, utvekslet gjennsynsgleder på hundre meters avstand. Biler med enorme campingvogner som kilte seg fast mellom andre feilparkerte biler med ennå større campingvogner. Halvåte griller som ble fyrt opp for vårens første grilleventyr og leverte maten ferdig røket i steden for grillet.
Kunne nok blitt sittende lenge å beundre kaoset, men sulten meldte seg og kursen ble satt mot nermeste bensinstasjon for bunkring av fast føde. Halvstekte brød er ikke det beste alternativet hvis du ikke har stekeovn, men en hyggelig bensinstasjonsdame vi vekket morsinstinktet hos, fikset det for oss. Når vi først var ute, tok vi oss også en tur opp til morgendagens søkerstrand for og sjekke ut forholdene. Desverre lå det fortsatt litt is på vannet, men litt åpent vann var det jo, så det fikk gå. Stedet virket lovende nok det. Ble sittende der en stund og beundre en kvinnelig hundelufter som ble slept etter hunden sin mens hun ropte, orker itj, orker itj. Damen og hunden forsvant innover i skogen mens vi returnerte campingplassen, for et raskt strandsøk før natten la seg.
Den stranden var en skuffelse. Full av bitte små metallbiter som umuliggjorde alle sjanser til å finne noe som helst. En lokal campingplassdronning gjorde alt hun kunne for å lattliggjøre hobbyen vår. Til stor fornøyelse for alle i campingnabolaget, forklarte hun hvor idiotisk hun syntes vår måte å bruke fritiden på, var. Det var så dumt at jeg gadd ikke å diskutere med henne engang. Du sitter vel litt i glasshus når du selv velger å bruke all fritien din til å bo på sju kvadratmeter. Hver sin lyst.
Med søppleposen full av metallbiter, og etter å ha beundret en fantastisk solnedgang, tok vi kvelden. Skulle jo møte John for den store skattejakten tidlig neste morgen.
All min bekymring om søvnmangel grunnet Ronnys hostekuler slo helt feil. Kan ikke huske at hodet traff puta engang. Var nok en god del trøttere enn det jeg trodde.
Og det tror jeg at jeg er nå også. Så resten av historien om hvordan den store skattejakten gikk, kommer i morgen for de som gidder å lese den.

P4300500P4300480


Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen