Om å kjøre mye for å finne litt (forts.)

mandag, 4. mai, 2009
av Per S

Lettere forvirret og usikker på hvor jeg var, våknet jeg ved sekstiden lørdags morgen. Noen få øyeblikk senere derimot var jeg på nett. Trøndelag, møte John, søke gammel strand, finne skatter. Men først, vekke Ronny. Ikke nødvendig. Han var ometrent i samme fase som meg.
Trang hytte, så ikke lenge etter satt vi på trappa utenfor og tygde frokost. Bensinstasjonsdama hadde gjort en glimrende jeobb med steking av brød kvelden før. Tubeost ble til smør og gulosten som pålegg. Smakte veldig godt og vekket en del minner om min karriere som Lord Baden Powel tilhenger tidlig på syttitallet.
Kunne jo ikke sitte der og spise bort skattejakten, så litt før sju fyrte vi opp v8ern og rullet ut av plassen til resten av campinggjestenes store begeistring over å bli vekt så tislig. Rask stopp i resepsjonen bare for å konstantere at campingverten ikke var kommet ennå. En rask telefonsamtale senere konstanterte at han ikke hadde stått opp enda heller. Putta hytteleia i postkassa og dro avgårde. Ville jo ikke spolere dagen med å vente på trøtte campingverter.
Skulle møte John oppe ved søkerplassen mellom åtte og ni, så vi hadde greit med tid på de to milene opp der. Brukte litt av denne tiden til ny stopp på Statoilstasjonen, for fylling av kaffekopper og tømming av litt annet.
Litt før åtte var vi på målområde. I følge vår oppfatning var skylaget akkurat passe truende til å holde badegjester og hundeluftere på trygg avstand. Noen ytterst få regndråper var langt unna de seksten millimeterne med regn som var meldt. Dette virket lovende. Hadde bare John dukket opp nå. To minutter senere og vi orket ikke å vente lenger. Søkerabstinensene ble for sterke. Grep hver vår søker og stupte nedover bakken ned til plassen.
Fortsatt en del is på vannet så vi valgte å starte på land. Veldig hardt og mye stein gjorde graving til en utfordring, men det tok ikke lang tid før vi begynte å plukke litt småmynt. My søppel også for den del.
Var godt i gang med graving av noe som viste seg litt senere å være restene av en brille, da jeg oppdaget et kjempesmil som kom dundrene nedover bakken. Smilet var festet på en australier og vi skjønte på søkeren under armen hans, at dette måtte være John. Og det var det. Noen få minutter ble brukt til hilsing og andre bli kjent greier, før vi alle tre var igang med søkingen igjen. At John var en kjempekar visste vi jo på forhånd. Han driver jo med metallsøking. Trengte ikke å bruke verdifull søkertid på å finne ut det.
En times tid og noen mynter etterpå tok vi oss en liten pause. Været hadde lettet og vi slang oss ned på gresset for å skravle litt. det vil si, John og jeg gjode det. Ronny var nemlig sporløst forsvunnet. Forsøkte å ringe han uten at det hjalp noe. Regnet med at han holdt på med søket på andre siden av et lite skogsholt og lagt igjen telefonen i bilen. Vi to som ikke var forsvunnet sludra litt til, før John fortsatte søket og jeg ruslet avgårde for å løse mysteriet med den forsvunnede Ronny.
Fant han som antatt på andre siden av skogholtet. Smilte gjorde han også. To ringer hadde han funnet. Minst en av dem i sølv. En imponerende mengde ølkapsler kunne han også vise frem. Og ikke minst et penal å ha søppelet i. Når jeg først hadde utført jobben med å finne han, søkte jeg litt i det området jeg også. Fikk på den måten økt ølkorksamlinga mi jeg også.
Neste pause klarte vi utrolig nok å treffes alle tre. Ronny tok seg en tur opp i bilen for henting av colabokser . Så satt vi der da å pratet om det meste mens vi inntok hver vår cola. Når jeg sier at vi pratet om det meste er det forsåvidt sant. Det meste innen metallsøking i hvertfall. Og mens vi skravla, brakk økende temperaturer opp enda mer is på vannet.
På tide med et bad kanskje, prøvde jeg meg. Glimrende ide, mente Ronny og lungebetennelsen hans . At John også var enig avgjorde det spørsmålet. Brukte litt tid opp til bilene, for skifte av utstyr, da vi fant ut at vi kunne søke oss oppover dit. Alle plukket litt mer mynt på veien opp. Et av mine signaler ga meg nesten hjertestopp. Nede i hullet lå en nydelig liten gullring. Trodde jeg, helt til jeg sto med den i hånden og gnei av litt jord. På ekte gullringer kan du nemlig ikke gni gullfargen av ringen sammen med jorda. At den glassbiten som indikerte en rubin også datt av og forsvant i gresset, gjorde ikke saken noe bedre. Juggel, slo jeg skuffet fast og gravde opp neste signal som også var et lite juggelsmykke.
Vel oppe ved bilene ble landutstyret byttet til vannutyret, og litt etter vagget tre snålinger ikledd, lite smakfulle, neoprendrakter i rettning vannkanten. Noen små plask indikerte at utstyret var sjøsatt, til den lokale andeflokkens store forbauselse. Tre påfølgende store plask indikerte at vi var det samme, men denne gangen til den lokale andeflokkens store forskrekkelse. Fortsatt mye is i vannet, men vi fordelte oss utover det som var av åpent vann og startet søket. De lokale, forskrekkede endene samlet troppene og dro sydover imens.
For at søkerne våre ikke skulle forstyrre hverandre lagde vi litt avstand mellom oss. Johns område viste seg å være rene sølvgruva. Både øreringer og en gammel nydelig sølvring ble det. Ronny og jeg satset mer på hard norsk valuta. Usedvanlig mye norske kronestykker i mitt område. En ganske stor stingsild dukket også opp i scoopet mitt. Et par mil fra kysten og i ferskvann kan man jo lure på hva den gjorde der.
Begynte forresten å bli et ganske stort publikum av den yngre garde på stranda nå. Syntes det nok var utrolig spennende å følge med på vannareobicen vår, uten at de forsto helt hva vi dreiv med. Betydlige mengder småstein i vannet tvang oss oppom stranda med jevne mellomrom for tømming av flåter og besvaring av spørsmål fra barnemunner. Historier om at kansje Sabeltanns skatt kunne vært gjemt der, gikk rett hjem. En liten guttunge lot seg imponere av hvor fantastisk flotte steiner jeg fant, mens han klødde seg i ettertenksomt i det ene neseboret. Etter en liten stund med bløffing måtte jeg avbryte og forklarte dem: Nå tar jeg på meg hodetelefonene igjen, og da kan jeg ikke høre hva dere sier. Plasserte telefonene godt ned på ørene og hørte et geni i seks, syvårsalderen si: Kan du ikke høre meg nå? Nice try kid, holdt på å gå på den. Gjorde det ikke, og vasset utover igjen.
Ronnys lungebetennelse fortalte min venn at dette ikke var så lurt kansje, så han valgte å gi seg. Ingen av resten av oss, svetta heller noe særlig i isvannet, så vi slo følge opp til bilene for skifte til tørre klær. Rakk å dele en Kvikk Lunsj også. Skal visst være bra mot lungebetennelse å sånn.
Begynte å bli et stykke utpå ettermiddagen alt, og det gamle badestedet hadde nok bestemt seg for ikke å oppgi mere av sine hemmligheter. Sammensverget seg med værgudene og veldig mørke skyer begynte å bygge seg rett over oss. Vi prøvde å overse sammensvergelsen, og prøvde oss på litt mer landsøking. Noen gamle tiøringer til ble det før værgudene hadde virkelig fått nok av oss. Har ikke sett maken til regnskur på veldig, veldig lenge.
Var bare å gi seg. Hadde jo noen mil hjem, så vi fant ut at hvis vi sto på, kunne det jo bli tid til en liten søkertur på søndag også. Dog i hjemmeligere trakter. Tok avskjed med John og takket han for en flott søkerdag. Blir nok ikke siste gang vi søker med denne fantastiske etterkomeren av Crocodile Dundee.
Så rullet vi sydover igjen. Jevnt gikk det, i stadig varierende vær. Norske fjellknatt og knøs ble passert i frisk fart. Litt fotografering av norsk natur ble det. Utført etter japansk turist metoden.
Vi var nok litt betutta over at det ikke hadde blitt noe gull, men en flott guttetur veide jo godt opp for dette. Helt til Ronnys telefon ringte.
Hadde akkurat passert Oppdal da den telefonen kom. Ronnys kjære Marianne hadde nok vært litt trist over at hun ikke fikk være med på guttetur, og hadde tatt seg en liten tur på egenhånd til nærmeste badestrand. Nå ringte hun bare for å fortelle om den fine gullringen hun hadde funnet. Den var hard å svelge. Vi gratulerte og Ronny la på. Og så ble det stille i bilen helt til vi måtte stoppe i Folldal for turens første tanking av diesel (kjekt med stor tank).
Ringebufjellet ble vi fort ferdig med. Stoppet for et raskt inntak av motorsykkel donalds hamburgere på Gjøvik. Og så var det strake vegen hjem.
Klokka halv ett, natt til søndag, bremset vi opp på Ronnys gårdsplass. Marianne var raskt ute for å hjelpe oss med lossing av Ronnys søkerutstyr og bagasje. Hun måtte bare vise oss gullringen først. Flott ring, og nok om den.
Under en halvtime senere rullet jeg mine egne lyse blå igjen, hjemme hos meg selv. En flott tur var over. Enda et kapitel i mitt metallsøkerliv er ferdigskrevet. Ronny, takk for en kjempetur. John, takk for at vi fikk søke sammen med deg. Du er en kjempekar. Og Marianne, gratulerer med gullringen. Den var nydelig, og du fortjente virkelig å finne den.

 

P5010512 

P5010519 

P5010549

5 kommentarer to “Om å kjøre mye for å finne litt (forts.)”

  1. Anonymous

    Bra blogg! Utrolig morsomt skrevet. Sitter å småhumrer for meg selv her jeg sitter. Klør i fingrene etter å få tak i en litt mer moderne detektor enn den fatter har, som er fra det glade 80tall. Den reagerer likegjerne på gull som på en spennskive i jern. Så det er mye graving med den. Blir vel den derre xterra50 eller 70 jeg kjøper. Må jo ha litt proft utstyr.(ja, jeg vet at 705 har kommet.. men den er jo ikke mulig å få fatt på i norge.)

    Mvh

    Alex R

    #9
  2. Martin

    Hei!

    Fin historie! Bekrefter bare at jeg har peilet meg inn på en hobby jeg tror jeg kopmmer til å bli lidenskapelig opptatt av!

    Har enda ikke kjøpt min første søker, men har fått et godt tilbud på en F5, hvilke søkere bruker dere? Siden dere både kan søke på land og i vannet med tørrdrakt?? tar dere søkeren/kontrollhodet også under vann? Eller er dere bare forsiktige med «landsøkere»?? Eller bytter dere søkere mellom land og vannsøk?

    nysgjerrig vettu’!
    mvh
    Martin

    #35
  3. Per S

    Hei Martin. Ja dette er en hobby det er fullt mulig å bli avhengig av. Jeg har litt forskjellige søkere, men bruker hovedsakelig en Fisher F75 på land. Ronny som jeg søker mye sammen med, bruker en F5 og er vedig fornøyd med den. Og jeg er enig med han. Veldig bra søker til prisen. Kontrollhusene er IKKE vanntette, så i vann bruker vi begge hovedsakelig Fisher CZ 21. Disse er vanntette til 70 meters dyp og spesiallaget for bruk under vann. Mvh Per

    #36
  4. Martin

    Takk for svaret Per!

    Jeg har noen hundre dykk bak meg, men enda ingen med metalldetektor, men det kommer vel det også!! 70 meter er ypperlig! hehe..

    Jeg skulle egentlig hentet en F5 idag, men finansene kom ikke i orden :( Forhåpentligvis har jeg den til helgen og kan kose meg utendørs i høstværet og bli kjent med apparatet da!

    #39
  5. Per S

    Sånn er det Martin. Er ikke alltid økonomien min og jeg er enige heller. Håper det ordner seg for deg, og at du får en flott jakthelg med mange fine funn.:-)

    #40

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen