På bar bakke igjen….

tirsdag, 7. april, 2009
av Per S

…og det føles helt ok faktisk. Veldig klar for litt søking på land igjen nå. Snøen smelter og gresset kommer mere og mere til syne. Vet ikke helt hva jeg synes er morsomst , søking i sjøen eller på land, men liker å ha muligheten til å velge. Ja takk begge deler, er et valg det også, for å feilsitere en kjent bjørn. Har forresten lagt meke til at t-skjortene mine har blitt ubehagelig like hans etter en vinter uten overdreven mosjonering.

Har et friluftsområde litt sånn vest for basen min hvor jeg har gjort mange fine funn gjennom årene. Greit å ha et sånt område i nærheten, lett tilgjengelig når hverdagen blir litt trist, eller man har en halvtime til overs.

Hadde en slik halvtime i går og stakk avgårde for å sjekke hvordan det gikk med snøsmeltingen. Det gikk, om dog så alt for sakte. Tok på meg Sølvpilenblikket mitt, og langt der nede i horisonten skimtet jeg litt grønnfarve. Ubehagelig mye snø mellom meg og den grønne fargen, men på ingen måte nok til at ti ville isbjørner kunne stoppe meg fra litt søking . Grep min kjære søker og håndspade, og bykset gjennom blaut snø i rettning den grønne flekken.

Ikke mye tid, men ikke store flekke å søke over heller, så det gikk bra. Fant ikke stort, et par mynter og en liten lås til et halskjede. For ikke å snakke om alle vårfornemmelsene jeg fant. Dro hjem med smil i ansiktet.

Ronny slo på tråden litt utpå kvelden. Skal jeg jobbe eller skal vi søke i morgen, lurte han på. Vi skal søke, slo jeg fast. Henter deg ved åttetiden.

Fem på åtte regnes vel som åttetiden, så ved åttetiden var min søkerkompis henta. Ble enige om at den grønne flekken i vest sikkert ikke hadde økt noe særlig siden jeg var der i går, så vi satte i steden kursen østover for å sjekke forekomsten av grønne flekker på et annet sted vi har tro på.

Dårlige veier og litt knoting senere parkerte vi i snøen der. Travet oss igjennom den, og joda, det var en grønn flekk på baksiden av den også.

Tilbake ved bilen for henting av utstyr, var det tid for dagens nedtur. Håndspaden min hadde gjort seg selv usynlig. Bilen ble vrengt etter alle kunstens regler uten at det hjalp noe. Fortvilelsen rev og slet i meg uten at det hjalp noe heller. Måtte ha sklidd ut av slira, når jeg lasta inn i bilen på stedet i vest, dagen før.

Så da var det bare å forlate stedet i øst, for lete etter håndspaden på stedet i vest. I og med at vi passerte Ronnys hjem på turen vestover, stoppet vi der og tok med oss en ekstra spade. Og bare en time etter den planlagte søkingen i øst skulle ha startet, var vi fremme på parkeringsplassen i vest.

Og der var det jo ingen spade. Felles enighet om at siden vi hadde kastet bort så mye tid på å ikke finne en spade, kunne vi like gjerne søke på flekken jeg hadde søkt på i går. Med lånt spade og egen søker tråkket jeg gjennom snøen bak min venn. Det eneste levende vesenet vi møte på turen(med untak av bakterier som lever i store mengder hestemøkk), var et rådyr som plutselig bykset rett over stien foran oss. Flott dyr…, og etter at vi var ferdige med å skremme hjertefeil på hverandre fortsatte vi hvert til vårses.

Den grønne flekken hadde vokst. Og midt i den, akkurat der hvor jeg hadde gravd opp den siste mynten dagen før, sto den forsvunnede spaden min. Selv om den lot som ingen ting, tror jeg nok den var like glad for gjennsynet som jeg var. Hadde nok hatt en kald natt stakkars.

Forsinket, men ved godt mot kom vi igang med dagens søk. Gikk litt tregt i starten og ved første pause hadde Ronny økt formuen sin med tretten kroner mot mine ti øre. Men så begynte det å ta seg opp. Solen tok seg en tur og med den litt varme. Om det gjorde at myntene kom litt nærmere overflaten for å varme seg litt vet jeg ikke, men funnene økte i hvertfall i omfang.

Ronny skremte nesten hjertefeil på seg selv atter en gang da han et øyblikk trodde han sto med en bit av et tjukt gullkjede i hånden, men jeg var raskt på plass og avkreftet dette. Viste seg senere å være kobber. For meg var dagens høydepunk ett nydelig lite halssmykke i sølv og emalje.

Flekken var etter hvert gjennomsøkt i minst alle rettninger, og to fornøyde skattejegere kunne nok en gang sette kursen hjemover.

Men mest fornøyd var nok den trofaste håndspaden min, som vel hjemme ble overøst med omsorg og kjærlighet i form av grundig vask og tørk. Og det fortjente den etter en kald natt ute, i selskap kun med de skumle rådyrene.


Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen