Om når ting forsvinner igjen

lørdag, 18. april, 2009
av Per S

Klokka nøyaktig null minutter på seks i dag tidlig, sto bilen til Ronny og eieren dens å brummet utålmodig på gårdsplassen min. Setter ,stort sett, pris på folk som er presise til avtaler, men akkurat i dag kunne jeg godtatt om han ble litt forsinket. Hadde oversovet vekkerklokka med en halvtime og hadde ikke helt rukket å jobbe den inn ennå.

Økte turtallet på kaffetrakteren, fylte termosen og så var vi på vei. Avtalen vår gjaldt et kjekt søkersted, et lite stykke kjørevei unna, så her gjaldt det å få unna kjøringa og få igang søkinga.

En traktor med påmontert feiehenger gjorde det den kunne for å forsinke oss, men ble fort og effektivt satt på plass. Strengt tatt ikke ikke nødvendig. Vel fremme, var det fortsatt så kaldt, at vi bevilget oss to kopper kaffe til hver, på innsiden av bilen, før vi kom igang.
Til lyden av kaffeslurping og høylytte diskusjoner, om hvem som skulle gruse hvem i dag, varmet det seg litt opp utenfor. Ikke lenge etter var vi i gang.
Før jeg rakk å få hodetelefonene til å passe, hadde min venn plukket opp to mynter på de to første signalene. Mitt første signal ga også en mynt. Dette så bra ut.
Men ikke lenge. Noen mynter og minutter seinere stilnet det av. Med mynter vel å merke. Søppel var det nok av. Særlig sølvpapir. Jada, vet at vi kunne ha diskriminert vekk alt sølvpapiret på søkerene våre. Men når to ivrige skatteletere er i bitter strid om flest knallfunn, taes det ingen sjanser på å gå glipp av noe. Da er det hele på nivå med liv og død å sånn.
Å sølvpapirplukkinga ga uttelling. Ett svakt signal, fra langt nede i bakken et sted, var ørlite grann forskjellig. Hadde jeg diskrimenert vekk sølvpapiret hadde jeg gått glipp av denne. Og i dag var denne, ett gullanheng. Yess, i noen få skritt var jeg over der hvor min venn var ivrig opptatt med å grave opp en kork. Funnet noe, spurte jeg. Bare litt mynt, fikk jeg til svar. Tok frem annhenget og lot han snuse på det. Ronny hadde plutselig ikke tid til å snakke mer. Jeg returnerte til min side av område.
Så gikk jeg der da, plukket mynt, korker og sølvpapir i stadig varierende rekkefølge. Ned på kne for å plukke opp enda et sølvpapir, som jeg skimtet nede i hullet, men dette papiret satt fast. Ikke noe sølvpapir denne gangen, viste det seg. Et halskjede i sølv var det . Hadde lyst til å stikke over og triumfere litt med en gang, men valgte å ikke gjøre det. Ville ha det i reserve i tilfelle min konkurrent hadde gjort noen fine funn. Puttet det omsorgsfullt og godt ned i funnlommen min. Startet opp søkeren igjen og fant et lite hjerte og litt mer mynt, før det var tid for første pause.
Viste først konkurrenten hjertet. Juggel okay, men likevel ett smykke. Ronny i pausemodus viste frem både en fin pin og en eldre sølvnål. Godt jeg hadde sølvkjede. Stakk hånden ned i funnlomma, klar til å sette inn nådestøtet, og fant frem– ingen ting. Kjedet var bort, helt borte.
Pausen ble avsluttet i neste øyeblikk. En ting var at det var mistet igjen, det som værre var at det gikk på troverdigheten løs. Selv om Ronny forsikret at han trodde jeg hadde funnet sølvkjedet, kunne jeg jo ikke bevise det.
Dette var som å finne den berømte strikkepinnen i et høyhus (eller hva det nå heter). Hadde jo vært på kryss og tvers over et ganske stort område. Men prøve måtte jeg jo. Leita og leita, mens Ronny økte forspranget sitt på den andre siden av området, uten at jeg fant noe kjede. Kjente jeg begynte å bli litt desperat etter som tiden gikk. Merkelige greier, har jo funnet mange sølvkjeder gjennom tiden, men ble helt besatt på å finne igjen akkurat dette. Ikke var det spesielt verdifullt heller. Prøvde med min mest overbevisende stemme å fortelle meg selv disse sannhetene, men til ingen nytte.
Fra andre siden av område så jeg at Ronny signaliserte at det igjen var tid for pause . Gikk opp for meg at måten han signaliserte det på, var ved å svinge et halskjede, han nettopp hadde funnet over hodet. Dette kjedet var både kraftigere og lenger enn det jeg hadde funnet og mistet igjen. Måtte bare innse at slaget, såvel som sølvkjedet var tapt.
Ronny var veldig forståelsesfull gjennom hele kaffepausen og tilbød meg til og med å låne hans reservesøker hvis jeg ville lete mer etter mitt store tap. Hans reservesøker hadde mye større søkerhode enn de søkerne jeg hadde valgt å ta med i dag. Ronny hadde råd til å være storsinnet. Han hadde funnet enda ett sølv halssmykke og et millitært luemerke av eldere årgang.
Større søkerhode betyr at man kan lete over et større areal fortere, så jeg valgte å gjøre et forsøk til. Hjalp ingen ting. Måtte til slutt hive inn søkeren (Ronnys) og finne frem min egen igjen. Hadde fortsatt tid til å ta igjen forspranget. Det er jo rart at jeg ikke kan finne det da, sa jeg til Ronny, det må jo ligge oppe på bakken et sted. Må det ikke? Joa, svarte Ronny tørt, hvis det ikke er av den selvnedgravende typen.
Resten av formiddagen gikk med til nye mynt og sølvpapirfunn. Ingen ting annet, med unntak av litt korker og annet søppel da.
Også sølvkjedet mitt da. Midt på plenen lå det. Akkurat der jeg hadde mistet det. Plutselig så jeg det. Rett foran mine lyse blå. Hadde leita der flere ganger med søkerene. Og fant det igjen med øynene.
Med brorparten av selvrespekten gjennopprettet, var jeg klar til å konkurrere igjen. Desverre var det så godt som ingen ting igjen av dagens tilmålte søkertid. Litt mer mynt, men så var det slutt. Måtte nok bare innse at min venn fant mer enn meg, denne gangen.
Men dagens gullfunn, det var mitt. Så det så.

 

 

P4170406

P4170409


En kommentar to “Om når ting forsvinner igjen”

  1. Ole Chr. Fjeld

    Haha, godt du fant det igjen da. Så det å diskriminere sølvpapir og folie er ikke alltid lurt altså, se der, da lærte jeg noe nytt i dag også.
    På jordet burde man kanskje bare diskriminere jern (med mindre man er på jakt etter krigsmynter vel å merke.

    #41

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen