Om når mareritt blir sanne

lørdag, 4. april, 2009
av Per S

Kjente et sterkt hat mot vekkerklokka mi i dag. Hatet ble omgjort til gladvold i det knyttneven min traff den, og jeg rullet over på den andre siden av meg selv, for å sove litt til. Men tro ikke det stoppet en pliktoppfyllende vekkeklokke. Den summet seg i ti minutter før den gjennopptok sitt arbeide med å trekke øyelokka mine bakover til de nådde nakken. Sånn kjentes det i hvert fall ut.
Skjønte at den ikke kom til slippe de øyelokka. Dette var vel også omentrent det eneste jeg skjønte. Nei, det var en ting til jeg skjønte, det måtte jo være en grunn til at jeg hadde bedt den om å plage meg på denne tiden av døgnet. Men hvilken? Gjennom smerten fra verkende øyelokk og tåkete gangsyn, kom minnene sakte tilbake fra en telefonsamtale kvelden før.
Hadde akkurat parkert legemet godt ned i sofaen og begynt å kose meg med årets første svenske påskekrim, da navnet Ronny dukket opp mobiltelefondisplayet mitt. Trykket på den grønne knappen og sa hallo. Vet du hvilken dag det er i morgen, spurte Ronny fra den andre enden. Lørdag svarte jeg. Det stemmer, smalt det, og lørdag er badedag. Vet du når det er lavvann? Og det visste jeg. Klokka sju, men skjønte med gru hvor dette bar. Klokka åtte, svarte jeg i håp om at han ikke hadde sjekket. Fint sa min venn, henter deg litt før sju, og la på.
Var litt lettere å stå opp nå, etter jeg kom på at det var en søkertur på gang. Klarte å holde meg våken gjennom en dusj og noen kopper kaffe. Og da jeg hørte Ronnys bil stoppe utenfor, var jeg så godt som klar til avgang.
Hadde stoppet innom en strand tidligere i uken for å sjekke om isen hadde reist sin vei, og det hadde den. Isen på vannet vel og merke. Ikke på fjellene ned til stranden. Det hadde jeg virkelig fått erfart i et ukonsentrert øyblikk. Bena var plutselig fritatt fra tyngdekraften, med påfølgende ryggnedslag og aketur. Har faktisk litt vondt ennå.
Dagens jakt skulle foregå på denne stranden. Vel fremme og trygt parkert, pakket vi utstyret ut av bilen og startet nedstigningen mot sjøen. Trenger vel ikke å si at jeg, klok av skade, utførte dette meget forsiktig og konsentrert? Men jeg nevner det allikevel.
Ronny derimot lagde seg et godt forsprang nedover fjellsiden vel vitende om at, hvis jeg gjenntok suksessen fra tidligere i uken, ville han neppe oppleve resten av påsken. Han nådde derfor vannkanten en stund før meg.
I det jeg var nesten nede, hørte jeg min venns stemme fylt av dødsangst rope. Hva i ……… Jeg skjønte at her var det alvor og satte opp farten for å finne ut av hva som sto på.
Ronny var blek, opprørt og det som verre var. Da jeg var fremme ved stenen han satt på , møtte jeg et menneske som bare satt å pekte bortover stranden. Blodet mitt frøs til is i det jeg så hva han pekte på.
En hver strandsøkers mareritt var blitt til virkelighet. Selv om vi så det, nektet vi først å tro det. Har sett mange skrekkfilmer i min tid, men maken til dette, aldri. Og dette var i virkligheten. Hjalp verken å lukke øynene eller gni sand i dem. Marerittet ville ikke gå bort. Dette var virkelighet i sin verste form.
Litt lengre borte på stranden lå to lastebåter og helte tykke lag med ny sand og grus utover sjøbunnen. De la rett og slett en halv meter med problemer på toppen av skattekammeret vårt. Sikkert fint for sommerens badegjester, men ikke for oss.
Etter noen øyeblikk i total lammelse og med sterke skjelvinger, kom vi til oss selv igjen. Måtte bare innse at vi hverken kunne skremme dem bort, eller overtale dem til å forvinne. Følte oss som Karius og Baktus etter Jens hadde sitt besøk hos tannlegen. Her gjaldt det å komme seg i sjøen og få søkt mest mulig før de la våre drømmer i grus, bokstavlig talt. Det er grunner til at helter er helter, det har med besluttsomhet i krisesituasjoner å gjøre. Vi ristet lammelsene av oss, fikk på oss vadeutstyret og fulgte i Karius og Baktus fotspor ut i vannet. Skjelvingene ble vi derimot ikke kvitt, men det hadde nok mer med temperatur og vær å gjøre. Tre varmegrader og yr.
Vi var nok fortsatt preget av sjokkopplevelsene vår, for vel ute i vannet var det veldig lite med funn. Ved første pause var det bare noen få mynter i flåtene våre.
Forsøk nummer to var mye likt det første. Rent bortsett fra at en av Ronnys vanntette hansker sprang lekk igjen som vanlig, og mens jeg så på og Ronny opplevde at den ble fylt med isvann, døpte vi den til Titanic.
Vel oppe på land igjen, måtte vi bare inrømme at denne dagen nok ikke ville sette noen nye funnrekorder, og det kansje var like greit å gi seg. Men så var det dette med de to monsterene som lå litt lenger bortenfor og spøy ut sand da. Fullt bevisste på at denne stranden om noe timer ville være vårt private Pompei, hadde vi ikke hjerte til bare å forlate den. Vi bestemte oss for å gi både henne, og oss, et siste forsøk. Ville så gjerne forlate henne med noen gode minner.
Og vårt valg ble belønnet. Som om hun ville takke oss, begynte signalene å komme, og etter en liten stund begynte funnbeholdningene våre å øke.
En times tid, og tjue følelsesløse tær senere, vasset vi i land igjen for å sjekke funnene. Begge hadde en del mynt. I tillegg hadde jeg fått reddet litt fiskeutstyr, to hårspenner og et halssmykke fra å bli begravd for evigheten.
Så med hver vår lille klump i halsen, tåre i øyekroken og frøsne tær, tok vi farvel med stranden vår. Vil nok ta noen år før denne stranden er søkbar igjen. Men når det tid kommer, vil vi være der. Vi lastet utstyret i bilen, Ronny la inn førstegiret, og uten å se oss tilbake, begynte vi på hjemturen.
Og bak oss hørte vi de økte turtallet på sandpumpene.

 

 

P4030293

P4030300


2 kommentarer to “Om når mareritt blir sanne”

  1. Anonymous

    Fikk reint vondt av dere når jeg leste dette innlegget… godt dere ble belønnet for innsatsen da :)

    Ha en riktig god påske :)

    Jimmy

    #7
  2. Ole Chr. Fjeld

    Nedtur, det skjønner jeg godt. Det jeg imidlertid ikke helt skjønner er hvorfor folk på død og liv skal bade med penger i badebuksa. Jeg har jo småttiser selv, og bader med disse. Jeg har imidlertid ikke penger i badebuksa av den grunn. Alle godt voksne folk vet vel at penger og bilnøkler og slikt legger man på det super hemmelige stedet (les inni skoa) Der er de jo super trygge for tyver og slikt. Det vet jo alle!

    #42

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen