..ut en søkertur i dag også. Utrolig hvor fort den type aktiviteter blir en (u)vane igjen.

Ole Lukkøye stakk av gårde ved halv sju tiden i dag tidlig. Ingen grunn da til å bli liggende i senga og iritere seg over at taket skulle vært malt .

Opp og hopp (er vel litt overdrevet det med hopp forresten), og litt etter var jeg på vei mot fjorden. Ikke noe langtur på planen i dag. Litt søking på stranda bare og hjem igjen før familien sto opp.Hadde bestemt meg for å prøve en strand jeg har søkt over mang en gang .

Rask stopp for fylling av dieseltank og kaffekopp hos den lokale pusheren før turen gikk videre. Fravær av øvrig trafikk og tørre veier gjorde turen til en fin opplevelse. Det hele ble toppet da radioen ga seg i kast med å formidle Pink Floyds hyllest til Syd Barret, Shine on your crazy diamond. Blir stemning av sånn gitt.

Stemningen datt aldri så ørlite da jeg parkerte. Høye snøhauger og noen hundre meters gange i snø ned til stranden. Heldigvis for meg fant jeg et allerede tråkket spor og fulgte det, ikke helt ulikt den siste moikaner.

Hadde bestemt meg for å prøve ut en ny søker i dag. Denne søkeren er av den såkalte Puls-Induksjon (PI) typen og virker etter et annet system enn de fleste andre søkere. Skal ikke trette ut mine kjære lesere med veldig tekniske utredninger her. Bare nøye meg med å si at disse søkerene går en del dypere enn andre søkere og bryr seg ikke det minste om grunnforholdene. Av den grunn foretrukket av mange erfarne saltvannsstrandsøkere. Det negative med dem er at de ikke skiller mellom forskjellige metaller så det blir mye graving til tider. I dag var helt klart til tider.

Grunnen til at jeg valgte en strand jeg hadde «tømt» før, var at jeg ville sjekke hva jeg hadde gått glipp av tidligere. Tuslet meg helt ned til sjøkanten og begynte å stille inn maskineriet. Hadde lest manualen godt gjennom mang en snøfull vinterkveld, så dette gikk greit. Ikke mange knappene å skru på heller, måtte bare tenke litt annerledes.

Coilen senkes mot bakken og søket var i gang. Noen få meter bare før det kom et varsel fra dypet om at noe ville opp. Jeg gravde og gravde og gravde, mens tidevann og løssand gjorde sitt for å motarbeide meg. Jeg vant til slutt og opp av hullet kom premien. En rusten spiker.

Formiddagen fortsatte slik. Mange klare signaler fra store dyp, masse graving og masse søppel. Bare søppel faktisk. Gjorde ingen verdens ting. Det jeg vet nemmelig er at gull er tungt , synker dypt, og jeg har en søker som når de tyngste. Blir en del ekstra spadebruk, men det har jeg jo god trening i etter en snøfull vinter. Sundt har jeg også hørt at det er, uten nødvendigvis å være helt enig i dette.

Som sagt ikke noen funn i dag, men med lyst sinn, verkende rygg og lommene fulle av søppel satte jeg kursen hjemover for å innta en bedre frokost.