Endelig…

lørdag, 21. mars, 2009
av Per S

…kom våren. Hadde nesten gitt opp håpet, men sannelig tok den seg en tur til slutt. Snøen minker og humøret øker. Har telt ned centimeter for centimeter med forsvunnet snø, hele uka.
I går kveld orket jeg ikke mer, måtte ut å søke nå. Ringte bort til Ronny. Han var på vei til bifflag, men etter jeg hadde lovet å ta meg av kjøringa, ble vi enige om å ta en søketur i dag tidlig. Ronny var litt skeptisk til at fjorden var på sitt laveste klokka åtte i dag (det er nemmelig veldig tidlig etter en natt med bifflag), men han forsto jo at jeg ikke fikk gjort noe med det. Etter litt forhandlinger fikk jeg gjennomslag for henting halv ni.
Og prikk halv ni rygget jeg inn på gårdsplassen hans. Ronny sto klar. Hadde nok fått i seg en litt dårlig biff, for jeg kunne se hodepinen hans på flere meters hold. Men tvilsom biff og påfølgende hodepine kan ikke stoppe en skattejeger som Ronny. Noen minutter senere var vi på vei mot fjorden mens Ronny ba meg dempe radioen.
Nede ved fjorden observerte vi at våren ikke var helt ferdig med snøsmeltingen ennå. Heldigvis hadde det vært kuldegrader i natt, så skaran holdt oss mens vi bar utstyret ned til vannkanten. Jeg måtte flytte bilen og da jeg returnerte stranden bare noen minutter senere, så jeg noe blåkledd med en oransj flåte etter seg på full fart utover mot dypet. Ronny kastet ikke bort tiden og ville ha forsprang.
No way, tenkte jeg og få øyeblikk senere fosset jeg etter. Åååå, så deilig å søke igjen. Fortsatt litt lave badetemperaturer, men det spilte ikke noen rolle på en slik dag.
Kjente at jeg var litt i overkant rusten etter vinteren. Søketeknikken var litt uorganisert og jeg knotet litt med scoopet, men morro var det uansett. Plukket litt mynt og koste meg i det fine været. Et lite utvalg muskler som hadde ligget i dvale et par måneder meldte seg også til tjeneste igjen.
La merke til at min venn hadde tatt seg en pause etter en times tid i vannet, så da tok jeg turen mot land jeg også, for litt sosialt samvær. Ikke før var jeg på land før Ronny stupte uti igjen. Valgte å ikke la meg stresse, så jeg tok meg en liten kåvbåistrekk og lot min venn drive med sitt.
Helt til meldingen fra dypere vannområder medelte at han hadde funnet en ring. All is jeg hadde i magen smeltet på stedet og sekunder etter var jeg på dypt vann jeg også. Sølvringen som var funnet, var vel sansyligvis verdens tynneste. Men en ring er en ring, og dette gikk på stoltheten løs.
Myntsignalene begynte å spille opp og jeg dro opp greit med mynt, men det var en ring jeg ønsket meg.
Og til slutt satt den. Sølvringen kom opp fra dypet, og tok plass blant de andre funnene mine. Æren var reddet. Det eneste som var litt ergelig var at Ronnys ring ikke var verdens tynneste lenger. Den var nå verdens nest tynneste. Men pytt pytt.
Dagens jakt blir skrevet inn i min historiebok som vellykket. Til tross for ikke all verden av funn og skare som ikke bar oss og utstyret på veien tilbake til bilen . Nydelig vær og ivrig snøsmelting gjorde dagen til noe spesielt og gir håp om en fantastisk sesong.

P3200223


Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen