I mørket blir alle katter grå….

tirsdag, 27. januar, 2009
av Per S

….hadde jeg bestemt meg for å kalle denne lille historien, for da kunne jeg fortsatt med….og i snøen blir alle ting borte. Fant plutselig ut at ordtaket ikke lyder sånn. Den er jo mer sånn: I mørket er alle katter grå, men da ble jo faktisk ikke oppfølgingen noe morsom i det hele tatt.

Helt sikkert er det i hvertfall at det meste blir borte i snøen, og katters fargevalg i sene nattetimer, er meg egentlig helt, revne likegyldig.
Tilbake til snøen. Var godt plassert i drømmestolen min i går, da telefonen rev meg ut av en drømmejakt på sydligere breddegrader. Fikk gnidd forskrekkelsen ut av øynene, og trykket på den grønne knappen. Den hyggelige stemmen i den andre enden opplyste at han ringte fra et firma som spilte inn en film, og de hadde fått et problem. Problemer har jeg personlig mye erfaringer med, så jeg ba han fortelle meg om sitt.
Problemet var ganske enkelt at en viktig detalj i filmen, var en meget spesiell skiftenøkkel. Under skytingen av en scene, i slutten av forrige uke, skulle denne skiftenøkkelen kastes ut på et snøbekledd jorde. Denne delen gikk veldig fint, men siden da hadde de brukt veldig mye tid på å finne den igjen. Dog uten å lykkes. Nå lurte de på om jeg, og en av søkerne mine kunne tenke seg å prøve, for uten skiftenøkkelen ble ikke filmen ferdig.
Dette er en type utfordring jeg liker, så jeg sa meg veldig villig til å gjøre et forsøk. Mens vi var opptatt med å prate hadde mørket benyttet tiden til å sige seg på, så vi avtalte å møtes i dag i steden.
Og det gjorde vi. Meg selv og et lite utvalg søkere møtte en meget hyggelig kar ved navn Stig på avtalt sted, til avtalt tid. Sammen kjørte vi så bort til jordet for forhåpentligvis å løse mysteriet med det forsvunnede verktøy.
Fikk parkert oss ved siden av en dame som skulle ut å lufte hunden sin og lurte på om vi skulle det samme. Da ingen, verken Stig eller jeg hadde med oss hund, og ikke hadde planer om å lufte hunden hennes heller, avkreftet vi det og forklarte henne at vi skulle lete etter noe på jordet. Hva da, spurte hun. En skiftenøkkel, svarte Stig. Da har dere jo litt å drive med, men lykke til avsluttet hun , mens hun lot blikket flakke utover et enormt stort stykke snøkledd norsk jorbruksareal.
Heldigvis hadde filmprodusenten oversikt over hvilken del av området begivenhetene hadde funnet sted, men det var fortsatt nok av muligheter å søke over. At det hadde snødd godt på i helgen hjalp heller ikke så veldig. Valget falt på søkeren med stor søkercoil, og ikke lenge etterpå vasset jeg ut i den hvite morroa.
Skjønte fort at skulle jeg ha noen mulighet til å lykkes, måtte jeg søke systematisk. Tok i bruk et system som kalles gridding. Først femti meter i en retning, i dette tilfellet sydover, så en halv meter vest før kursen gikk femti meter nordover igjen osv. På denne måten er man sikret at man for sjekket alt, og ikke glemmer noe. Her kom endelig snøen til nytte, man ser tydelig hvor man har vært. På den annen side, hadde det ikke vært snø, så hadde jo ikke skiftenøkkelen nå hvert den forsvunnede skiftenøkkelen.
Etter en halvtimes tid i knehøydesnø, og en del turer opp og ned, manglet vi fortsatt skiftenøkkelen. Kort rådslagning og Stig foreslo at jeg skulle prøve et nytt felt, litt lenger til høyere. Hadde ikke noe problem med å prøve det, det var jo ikke snakk om å gi seg, mer om rekkefølgen på forsøkene.
Vasset ut igjen og startet søket på nytt. Hadde ikke kommet mange meterene før det begynte å skje ting. Hadde akkurat vært ute i en venstresving med coilen da jeg syntes jeg hørte antydning til et signal. Bråstoppet, tok et lite skritt til venstre så jeg fikk coilen rett over antydningen. Og joda, et fint jernholdig signal fylte øretelefonene mine. Fikk gravd unna litt snø og prøvde igjen. Signalet økte i styrke. Jobbet meg ned til islaget i bunn. Kunne fremdeles ikke se funnet, men skjønte på lydresponsen at størrelsen kunne stemme med en skiftenøkkel.
Litt ishakking senere og jeg kunne løfte skiftenøkkelen opp, og vise den frem til en stolt filmprodusent. Da jeg så ansiktsutrykket hans forsto jeg plutselig hvordan jordmødere må føle det ved hver levering med stolte fedre tilstede.
Vasset ut av jordet og overleverte funnet , som sikkert var lykkelig over ikke bli kalt «den forsvunnede» lenger, til en meget glad Stig.
Litt fotografering og prat senere dro vi alle vært til vårt. Godt fornøyde med dagen var vi alle.
Men mest fornøyd var nok skiftenøkkelen, som nå kunne gjennoppta karrieren sin som filmstjerne.

 

P1270141

P1270135

P1270137


Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen