…og jeg ble rastløs. Lange dager uten mulighet til å få søkt litt. Familieselskaper og hjemmehygge er helt topp, men etter en lang måned uten søking blir det i overkant. Og vel så det.
Så da Ronny ringte i går kveld og var på ca samme nivå som meg ble vi enige om at det var for kaldt for søking nå om dagen, men å juge litt om alt vi snart skal finne var fullt mulig. Lang historie kort, monterte på meg skoene og ruslet over for litt seriøs juging.
Så satt vi der da, to middelaldrene skattejegere i sin beste alder. Litt godt å drikke, dårlig film på televisjonen og gode historier fikk kvelden til å gå. Fortsatt enige om at det var litt vel surt for metallsøking om dagen, ruslet jeg tilbake mot heimen utpå kvelden. Hadde planer om en nogenlunde tidlig legging, men guttungens skipssimulatorspilljulegave ødla for det. Krøp under dyna ved tre tiden, etter å ha fraktet en del mennesker mellom to cruiseskip.
Verden ønsket meg velkommen ihjen klokka halv ti i dag. Kjente på hele meg at det ikke fantes noe valg. Jeg måtte ut å søke litt. Kulde og andre værfenomen til tross, må man så må man. Sendte en tekstmelding til Ronny «lavvann i fjorden klokka elleve». Et halvt minutt etter ringte telefonen. Visste du ikke kom til å la være du heller, kvekket min venn fra andre enden. Kommer og henter deg om en halv time.
Satte igang kaffetrakteren, engasjerte familen med framfinning av superundertøy, svelget to skiver brød på en gang, jagde Ole Lukkøye ut av øyekroken og var nesten klar idet Ronny rygget ned på gårdsplassen. Innlasting av utstyr og termos gikk greit og så rullet vi vestover.
Tre kopper kaffe, knyting av skolisser og en halv time seinere parkerte vi ved vannkanten.
En del mennesker er veldig opptatte med å få fjernet påløpt ribefett på denne tiden av året, og en del av disse igjen gjorde det der vi var i dag. Dem om det, tenkte vi, mens vi bar ned utstyret og hjalp hverandre inn i hver vår vadebukse. Merket at jeg kunne nok med fordel ha droppet noe av ribba jeg også.
Ronny var først i vannet og satte kursen nordover. Jeg jumpet etter og bevegde meg i motsatt retning. Med dagens ultrafølsome søkere er det en grei ordning å holde litt avstand. På den måten slipper søkerne å forstyrre hverandre. Litt metallskrot ble fisket opp før jeg fikk det første skikkelige signalet. Årets entende fiskesluk ble overført til lasterommet på flåten.
Etter en time i sjøen møttes vi på land igjen. Litt mynt på oss begge, og ikke noe særlig annet, var resultatet så langt. Ikke lenge etterpå var vi i sjøen igjen. Denne gangen i motsatt rekkefølge og retning. Litt mer mynt på oss begge, og Ronny fant sin sluk for dagen.
Men så fikk jeg et klart med svakt signal. Måtte grave ganske dypt på denne. Opp av dypet kom noe som så ut som et slags dødsmerke av den typen som soldater bruker. Nå er jo disse å få i de fleste bling bling butikker også, så spesielt overbegeistret ble jeg ikke der jeg sto i iskaldt vann. Men teksten som kom frem, da jeg tørket av den med fingere som holdt omentrent samme temperatur som vannet, fikk meg til å undre. Dedicated to ASA section 25, sto det og den teksten undrer jeg meg fremdeles over.
Etter atter en time i vannet begynte det å bli såpass surt at vi valgte å avslutte dagens jakt. Ikke den store funndagen, men deilig å jakte litt igjen.
Tror du dette var årtes siste tur, spurte Ronny på veg hjemmover igjen. Større sjanser for det nå enn for noen måneder siden, svarte jeg. Men hvem vet?
Og så er det jo snart 365 helt ferske 2009 dager, da.
Hei! Denne dogtag'en er produsert av Hennes & Mauritz. Mer spennende var det dessverre ikke 🙂