Oden…

av | nov 22, 2008 | Søkerturer, Søking i vann | 0 kommentarer

…er navnet på en svensk isbryter. Ronny og Per er navnet på to norske. I hvertfall var det det i dag.

Mitt i gårdsdagens Kodenavn Hunter ringte telefonen på typisk Ronnisk vis. Klar for litt søking i morgen, var spørsmålet. Klart det, var svaret. Hvor skal vi dra. Meldt kjølegrader til natta. Hardt i bakken så kanskje et lite vannsøk er på sin plass.

Ronny hadde investert deler av formuen sin på vadebukser tidligere i uken, så han var ikke vond å få tent på argumentene mine. Ble fort enige om hentetid og jeg returnerte til Kodenavn Hunter igjen.

Våknet i forkant av hanen i dag. Stakk prøvende,og veldig veldig forsiktig, tærne på utsiden av dyna. Kaldt? Yep, grusomt. Trakk dem fort inn i varmen igjen, og brukte påfølgende time til funderinger over hvor dagens jakt burde og skulle avikles. Hadde fått en bekymringsfull rapport fra en kompis om at vannene i østerled hadde begynt å forvandle seg til is, så en saltvannsstrand var nok det tryggeste.

Ole Lukkøye var nok ikke helt ferdig med meg, for neste gang jeg våknet, var det ikke mer tid igjen til å grue seg til å stå opp på. Hæla ut av senga, rask dusj før jeg fant frem superlangbeinundertøy og litt frokost. Halvtimen etterpå rygget jeg inn i gården til Ronny. Han hadde brukt deler av natten til å bygge og konstruere flåte og gledet seg til prøveseilas. Rask gjennomgang om hva vi eventuelt hadde glemt. Fant ut det kun var kaffen som sto igjen på bordet hjemme, men det var uvesentlig akkurat da, og så rullet vi vestover mot nærmeste fjord.

Et stykke å bære fra parkeringsplassen og ned til sjøkanten, og vemlig knasing av frossen grunn under støvlene, men til slutt var vi og vårt trygt nede på stranden.

Der møtte den brutale virkeligheten oss i fullt monn. Fjorden var islagt, veldig islagt. Dagens strand ligger innerst i fjorden, på et sted med mye ferskvannstillsig, så brakkvannet hadde brukt natten til å omgjøre seg til is. I hvertfall hadde de øverste centimeterene gjort det. Ser kaldt ut, meldte Ronny med kjennermine. Jeg bare nikket samtykkende.

Hva skulle vi gjøre? Vi kunne selvførgelig bruke de neste timene på bæring av utstyr tilbake til bil, for så å kjøre til et sted lenger utover i fjordgapet. I og med at vi hadde tenkt til å bruke dagen på søking og ikke på forflytting av utstyr, ble dette alternativet avlivet på et blunk. Tok meg en tur nedover glatta for sjekk av istykkelse. Vi knuser isen slo jeg fast. Nå var det min venn som nikket samtykkende, om dog litt tvilende, mens han hjalp meg opp på tørt land igjen.

Noen få og kalde strakser senere sto vi ferdig skiftet. I solidaritet til min makker hadde jeg valgt vadebukser isteden for tørrdrakt i dag. Kom nok ikke til å vinne noe pris for «mest velkledde mann» noen av oss i dag. Begge er vel forsåvidt vant med det, så det tok vi med en klype saltvann.

Sjøsetting av Ronnys flåte var en absolutt suksess. Den viste ikke den minste antydning til å synke, der den sto trygt plassert på toppen av isflaket. Flåten min fulgte etter, før to middelaldrende menn dannet baktroppen. Tråkket på en issvull i vannkanten og tilbragte noen sekunder i anger på at jeg ikke hadde valgt tørrdrakt i dag. Etter noen spennende og spenstige kroppfinter landet jeg faktisk på beina igjen. Et artig poeng i denne sammenhengen var at etter landing fløt begge flåtene i åpent vann.

Klart for søking. Vi brøt opp hver vår råk og satte søkerne i arbeid. Tok ikke lang tid før jeg hadde det første signalet. Knuste litt mer is og tok scoopet i bruk. Et par førsøk og så var fangsten i scoopet. Måtte bare sjekke med en gang. Og der lå den, dagens første spiker. Ikke lenge etter hadde hadde jeg økt spikersamlingen min igjen, og igjen, og igjen. Fikk øye på Ronny borte i råken hans, ivrig opptatt med øsing av funn fra bunnen. Funnet noe brølte jeg så hodetelefoner og topplue nesten letta fra hodet hans. Ja jøss, skrek han tilbake. Masse spiker. Jippi. Hvorfor var det så mye spiker her da? Hadde snekkerforbundet tradisjon for å arrangere landsmøte sitt her? Eller var dette stedet der den gamle firmahytta til Kristiania Spikerverk hadde latt slitne industriarbeidere rehabelitere seg? Tok oss en tur på land for å diskutere forskjellige, aktuelle og rellevante teorier.

Ronny hadde den mest fornuftige teorien, selv om det var vondt å inrømme det. Det er jo her distriktets største sankthansbål, hvert år, sånn circa 23 Juni, gledet lokalbefolkningen. Aplauderte Ronnys løsning, og så stakk vi til sjøs igjen.
Nå ble det ikke bare spiker på dette toktet, selv om det ikke var noe mangel på dem. Litt korker og annet skrot bidro også med sitt. En dansk tjuefemøre og en norsk femtiøre gjorde at dagen ikke ble helt uten funn.
En del hundeluftere begynte nå å dukke opp, og så litt undrende på to halvgamle menn som nøt livet i isvannet. Vi stirret like forundret tilbake. Tenk å lufte hundene sine i slik kulde.
Ronny hadde lånt mine langhansker med lekasje i seg og hadde lappet dem for anledningen. Lite funn, stadig større publikumsskare og det faktum at hanskene Ronny brukte sprang lekk igjen, gjorde avgjørelsen om å gi seg for dagen relativt enkel. I håp om at ikke noen av hundelufterene tilhørte Greenpeace, og i sin godhet ville prøve å hjelpe meg ut i vannet igjen, vasset vi opp på land . Mens vi var veldig enige om at det hadde vært atter en flott naturopplevelse, skiftet vi, pakket sammen og kjente på savnet av kaffetermosen som sto igjen hjemme.
Bremset innom nærmeste bensinstasjon på vei hjem, for fylling av Hydrokopper. Heldig for vårs at vi hadde et par av dem i bilen. Er nemlig ikke mye kaffe du får for syttifem øre, særlig ikke når tjuefem av dem er danske.
PB220081

PB220068

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter