Avtaler skal holdes….

av | nov 1, 2008 | Søkerturer, Søking i vann | 0 kommentarer

..så dagens turavtale med Ronny og Marianne ble helt klart gjennomført.
Må nok innrømme at jeg var litt skeptisk, da jeg forsiktig stakk tærne utenfor dynekanten, i dag tidlig. Ikke akkurat behaglig. Veldig kaldt faktisk. Trakk de fort tilbake og bestemte meg for å grue meg, til å stå opp, en stund til. Men kom meg da opp til slutt.

Slo på tråen over til Ronny og vi ble fort enige om to ting. Ja vi ville ut å søke og vi drøyer litt til. Gradestokken er litt vel blå ennå. Ble enige om å møtes nede ved fjorden i tolvtiden.

Og det gjorde vi. Da jeg svingte inn på parkeringsplassen sto de og ventet på meg. Fortsatt kaldt, så litt ekstra klær ble påmontert før vi bar utstyret ned til sjøkanten. Hadde bestemt meg for å søke ute i vannet i dag og det krever litt mer utstyr. Et lite stykke å rusle ned til stranden med alt utstyret, så vel fremme føltes det ikke så kaldt lenger.

Ronny og Marianne satte straks i gang med å gjennomsøke sanden etter edle metaller. I mellomtiden slet jeg med å få trøkka kroppen min ned i tørrdrakten. Forferdlig slitsomt gitt, og det halp ikke noe å høre liflige myntsignaler fra mine venners maskiner litt lenger borte på stranden. Og hvem i h… har funnet på den smarte ideen å montere glidlåsen på ryggen av en tørrdrakt. Måtte tilbakekalle Ronny opptil flere ganger før jeg var riktig plassert nede i hylsteret.

Ferdig tredd og ut i vannet bar det. Begynte på grunna. Litt mynt, men altfor mye korker og annet metallskrot, så jeg beveget meg fort utover på dypere vann. Lenger mellom signalene der ute, men til gjengjeld mindre sjanse for å øse søppel opp fra bunnen. Et annen fordel på dypere vann er at undervannssøkerne er relativt tunge for å motvirke oppdriften i vannet, så de blir i overkant tunge å svinge på grunna.

Måten å søke på i vann er også litt anderledes enn på land. Du ser nemlig ikke så mye. Når signalet kommer, gjelder det å plassere foten så nært som mulig der signalet er sterkest. Så brukes det et scoop med et par meter skaft. Så gjelder det å øse riktig. Mellom hvert øsetak sjekker man bunnen med søkeren for å høre om signalet er borte. Er det det ligger byttet sansynligvis i scoopet sammen med masse sand og stein. Er det ikke borte, øs mer. I tillegg har jeg en liten flåte med netting i bunnen, som jeg tauer etter meg. Når jeg antar funnet er i scoopet tømmer jeg det i flåten og fortsetter mot neste bytte. Og mens jeg konsentrer meg om neste funn, vasker bølgene flåten ren for sand og funnet blir liggende igjen oppi nettingen. Etter noen timer i sjøen, og vel oppe på tørt land igjen, er det utrolig spennende å sjekke hva nettingen inneholder.

Var et par turer i land, men så bare litt mynt, så i steden for å sjekke brukte jeg pausene til å konversere med to kalde landsøkere. De hadde bare plukket mynt i dag og bekreftet dermed min mistanke om at denne stranden hadde blitt søkt over mange ganger før. Hadde et håp om at ikke så mange hadde prøvd i vannet, så jeg tok meg en tredje tur uti.

Begynte å bli litt kjølig i sjøen, så denne turen ble ikke langvarig. Vel oppe igjen var det på tide å sjekke flåten for funn. Alltid spennende. Og i dag, mellom krabber, skjell og steiner, lå det bra med mynt, en sluk, en gammel patron og en ørering i kobber. Og for ikke å glemme to stykk nydlige gullringer. Den ene så gammel ut og har en stor rød stein i seg. Får sjekke den hos gullsmeden til uka.

Gjett om jeg ble glad? Hadde mest lyst til å utføre the dance, men tok meg i det. Dumt å hovere for mye ovenfor de andre to. Trist hvis de dro og lot en lykkelig dobbel ringfinner stå igjen, i en tørrdrakt med glidlås på ryggen.
De gjorde ikke det. De hjalp meg ut av drakten, og så kunne jeg hovere mens vi bar utstyret tilbake til bilen.

Kuldegrader i bilen, men smilet mitt holdt meg varm nok til varmeapperatet overtok, hele turen hjem.

PB010114

PB010124

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter