Helgerundtur del 1

mandag, 8. september, 2008
av Per S

Telefon fra en kompis for noen uker siden. Hei, vil du være fadder for sønnen min? Han skal døpes 7 september. En ære å bli spurt, så jeg svarte ja, uten krav om tenkepause. En time eller to på en søndag formiddag har man jo alltid tid til, og på denne tiden av året ville sikkert eventuell søkertid regne bort allikevel.

Skulle nok stilt noen tilleggspørsmål før jeg bekreftet at jeg tok oppdraget. For neste opplysning lød: Og dåpen skal være på Sundalsøra. To timer på søndag ble plutselig det meste av en helg. Men har man sagt ja, så har man.
Noen kveldstimer ble brukt på internett til oppsporing av søte strender man kunne forgripe seg på underveis, og fredag ettermiddag var jeg klar til avgang.
Med bilen fyllt av søkere, kaffe og pendressen i en kjekk pose bakerst i bilen, rullet jeg nordover. Hadde beundret en fin strand i Rendalen på nettet, og bestemte meg for å tilbringe første natten i det området. Kort stopp på første cd butikk for litt kulturell påfylling. Fant en cd med Guy Clark, så turen begynte bra.
Passerte Gardemoen i fint driv. Utrolig heldig med trafikken tenkte jeg mens jeg rundet svingen og bremset hardt for å ikke treffe siste bilen i den stillestående køen foran meg. Så gikk det litt i rykk og napp videre oppover. Alt i alt gikk det ikke så værst.
Ved Minnesund begynte dog naturen å kreve sitt, og ved Espa var det bare å svinge ut av køen og opp til Shell stasjonen, for et helt nødvendig ærend. Der var de godt i gang med rekordforsøk i å selge flest mulig rosinboller. Vet ikke om de slo noen bollesalgsrekord, men jeg tror de satte bortimot verdensrekord i antall mennesker inne på en bensinstasjon samtidig, og rekorden for lange dokøer sto nok også i fare. Tok plass bak uvanlig mange, selv til dem å være, damer i kø. Dette kan bli hardt slo jeg fast for meg selv, mens kjente at det ble vanskeligere og vanskeligere å stå rolig. Lyden av kaffekoppene som stadig ble fylt i bakrunnen ble også stadig mer plagsomt. For en gangs skyld var jeg derimot heldig. Fruen helt først i køen var den type frue som er veldig opptatt av at mennesker av forskjellige kjønn brukte riktig tilpassede doer. Langt der fremme oppfattet jeg nemlig lyden av en litt knirkete stemme som ropte: Er det noen herrer her så er herretoalettet ledig nå. Velsigne deg mumlet jeg, la meg ut i venstere felt og forvant inn bak døren med herrer på, akkurat i siste liten.
Med en pose nyervervede Espaboller i bilen, for i takknemlighet å støtte det lokale næringsliv, var jeg snart på vei nordover igjen. Fikk køet meg gjennom Elverum mens jeg tygde Espaboller, og så forsvant jeg oppover Østerdalen. Jeg, bilen min og et skikkelig skybrudd slo følge oppover. Ved Koppang takket jeg pent riksvei 3 og regnet for følge, og svingte av til Rendalen.
Nå skulle overnattingsplass og den lovende stranda finnes. Men det gjorde jeg jo ikke. Akkurat folksomt er det jo ikke i dette distriktet og det var det ikke denne kvelden heller, så etter en stund forsto jeg at jeg var på ville veier, og at jeg antaglivis ikke ville finne noen innfødte å spørre om hvor de tamme veier var. Har en god venn som jeg mente er litt kjent i fjellstrøka innafor og det stemte, for noen tekstmeldinger etterpå var det helt klart at jeg hadde kjørt for langt. Mens Guy Clark begynte på sang nummer en for åttende gang, snudde jeg bilen, kjørte et par mil tilbake og fant hotellet.
Med håp om ledig rom, entret jeg resepsjonen og møtte damen bak disken som uttalte i det hun så meg: Jammen er du her igjen da? Bekreftet for henne at hun hadde delevis rett. Joda, jeg var her, men neida ikke igjen. Damen trodde meg ikke. Du bodde her for noen dager siden påstod hun. Det gjorde jeg vel ikke, påstod jeg. Er du sikker, spurte hun, ganske svarte jeg. Til slutt kom vi frem til en slags enighet om at det måtte være minst ett menneske til her i verden som heller ikke hadde vært spesielt heldig når utseende ble delt ut. Så var det tid for spørsmålene som opptok meg mer. Fantes det ett ledig rom? Joda, hun hadde et ledig rom. Ligger det en badestrand i næheten? Nå så jeg at damen mistenkte at jeg holdt henne for narr igjen. Kanskje ikke så merkelig. Er vel ikke hver eneste kalde, regntunge septemberkveld, sånn i skumringen at hun blir spurt om hvor nærmeste badestrand befinner seg. Rask oppklaringsrunde om metallsøking, og jeg ble så forklart at det lå en fin strand noen hundre meter nedenfor hotellet. Så var det rommet da. Ventet nesten at damen skulle spørre om jeg ville ha samme rom som sist (for å teste meg), men det hun lurte på var om det gikk bra med rom nr 13. Gjør vel det hvis det er det du har ledig, svarte jeg, og fikk utlevert nøkkelen.
Bestemte meg for ett raskt testsøk på stranden før mørket ble for påtrengende. Heiv meg i bilen og rullet raskt ned bakken. Ut med meg og søkeren og bortover stranden bar det. Myntsignaler på rad og rekke. Her hadde det nok ikke hvert mange metallsøkere før meg. Ble nok litt ivrig, for jeg var ganske langt avgårde da lyset ble skrudd av. Veldig mørkt ble det og mens jeg prøvde å komme tilbake til bilen uten å snuble i så alt for mye, kjente jeg også at sulten meldte seg. Fant bilen og satte kursen mot bensinstasjonen jeg mente jeg hadde skimtet nede i vegen. Håpet jeg rakk den før den stengte.
Det gjorde jeg jo ikke . Hadde nok akkurat stengt for kvelden. Sto og kjente på en låst dør, mens bensinstasjonsmannen dukket opp på andre siden og med tydlige tegn viste at de hadde stengt. Helt unødvendig av han. Åpne bensinstajoner har ikke dørene låst. Selv jeg skjønner det.
Sulten og småtrøtt snek jeg meg forbi resepsjonen på hotellet uten at den mistenksome damen, som nok fortsatt var i tvil, fikk øye på meg. Vel inne på rom 13, fant jeg fort køya og sovnet, med tanken på den stor strandskatten jeg skulle grave opp dagen etter.
Og hvordan det gikk kjære leser, det skal jeg fortelle deg om i morgen kveld.
P9060300

Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen