I dag forsjempel bare fløy tiden fra meg. Alt for mye annet å gjøre, men trangen til å søke var stadig økende. Sånn ca en time før mørket trengte seg på, var dagens nødvendige gjøremål i havn. Søkerabstinensene hadde da nådd et faretruende høyt nivå på skatteleterskalaen. En skala jeg har funnet opp selv forøvrig(red.anm). Men så var det sånn da at før jeg ville rukket å laste bilen og kjøre til noe brukbare jaktmarker ville det være mørkt. Så da var det like greit at sinnet mitt ble mørkt på sofaen i steden. Sparte både diesel,smil og krefter på den måten.

Så lå man der på sofaen da, med nedovermunnviker, og tittet i taket. Det var da jeg så trærne for bare vann. To hundre meter unna sofaen jeg lå på ligger en skole. Jeg har barn som går der. Det er noen fine gressletter der. Den har vært der i over tredve år. Og jeg har aldrig tenkt på å søke der.

Ny verdensrekord i forlating av sofa ble satt. Grep søkeren og tilbakela turen ned ditt i så raskt tempo at naboene vil ha noe å prate om lenge.

Ikke lange tiden å utforske de nye jaktmarkene på, men både litt smykker og mynter ble det. Og jeg, jeg lærte meg en ny lekse. Her som ellers i livet, ikke la problemene vokse så de skygger over løsningene. De er ofte nærmere enn du tror.