..heter det jo så kjekt. Akkurat som om det skulle være mulig i denne varmen. Sene, fine timer med kaldt i glasset og gode venner, får disse nettene til å bidra godt på kontoen for gode minner. Problemet er bare at de også bidrar til at jeg ikke får oppleve fine sumermorgener i noen særlig grad. Og fra ganske tidlig sumerformiddager er det pakka fullt på alle strender, og helt umulig å metallsøke.

Men i dag våknet jeg tidlig. Ble liggende å titte på vifta i taket som jobbet overtid. Raskt og trøtt blikk på klokka ga meg følgende valg, et par timer mer å hvile trøtte øyelokk på, eller bruke den tiden på å metallsøke en morgenstille strand. Svaret ga seg sjøl.

Frokost og kaffe ble arkivert under utsettes til senere, og avgårde bar det. Her skulle ikke søketiden brukes på unødig kjøring, så jeg satte kursen mot nærmeste strand. Gode gamle Willie hadde vel knapt nok fått startet på sang nummer tre før vi var fremme. Tørket morgentrøttheten av søkeren og satte igang. Noen polske teltere, i dyp søvn på norsk strand, ble ikke ofret en tanke. Lot søkerhodet leke bortover gressplenene, mens den ga fra seg fornøyde morgengrynt og søppelsignal.

Etter noen ganske få fantasillioner korksignal ga iveren seg noe, og jeg begynte å vurdere taktisk forflyttning til annen strand. Droppet fort den tanken da jeg neppe ville rekke ditt før mange badehungerige hadde gjort det samme.

Neste tanke var da å kalle det en fin morgentur uten funn. Slo meg til ro med tanken og tuslet mot bilen. Da jeg nærmet meg parkeringsplassen innvilget jeg meg derimot en halvtime ekstra, for å prøve litt på den enden av området. Flaks for meg. Myntsignalene begynte nemmelig raskt å gjøre seg gjeldene. Og med dem fulgte myntene og en liten sølvring. Halvtimen gikk dessverre alt for fort og jeg måtte sette kursen hjemover, for å jage ut en gjeng veps som har tatt seg den frihet å okkupere husveggen min.