Dagens søketur endte på strandens parkeringsplass. Ikke er jeg en gullfisk, og ikke hadde jeg med dykkerutstyr, og minimum en av delene måtte oppfylles for å ikke drukne i dag. Regnet sto som jeg vet ikke hva i bakken. Derfor har jeg ikke mye å fortelle om dagens tur.

Tror jeg forteller litt om gårsdagens tur i steden. Eller rettere sagt turene. Tok først en tur til en av strendene der øst. Pent vær, nyklipte plener og snev av gullfeber ga et godt utgangspunkt for en fin dag.

Vet ikke om strandens skulte skatter var advart, men de hadde gjemt seg usedvanlig godt. En og annen liten villmynt ble overmannet, men det var sørgelig lenge mellom hver gang. Vet jo at enkelte dager bare er sånn. Prøvde å trøste meg selv med det, mange ganger, uten at det hjalp spesielt mye.

Klokken nevnte først noe om at det ikke var mer tid, før den fortalte at det ikke var mer tid, for en god stund siden. Så med hengende munnviker og nesten tom funnpose, var det bare å rette nese og bilfront vestover igjen.

Men så var det engang sånn da, at midt i mellom stranden i øst og hjemmet i vest, passerte jeg en annen liten strand. Og den så fristene ut, veldig fristene, altfor fristene. Jeg er nok ganske flink til å overtale folk, i hverfall klarte jeg å overtale meg selv på sekunder. Ti minutter til forsent fra eller til, spiller liten rolle. Sånn sett i perspektiv av evigheten, mener jeg.

Ti minutter holdt. Full fart ned på stranden, ett par sveip, bam, et halssmykke i sølv. Noen få sveip til, nytt bam, en lommekniv med sølvbeslag. Ikke mye igjen av selve kniven, men sølvet var nydelig. Har nok ligget i bakken en stund. Munnvikene hadde noen centimeter høyere bakkeklaring ved hjemkomst.

En koselig familie jeg har blitt kjent med hadde lyst til å prøve seg på litt metallsøking. Lite som er hyggeligere enn det, så vi hadde en avtale i går kveld. Avtalte å møtes på en strand litt vestover. Jeg og noen litt mørke skyer ankom litt før de andre. Rakk å plukke opp et bling-bling smykke og et par mynter, før de andre kom i følge med de første regndråpene.

Jeg kjenner igjen ett talent, og denne kvelden traff jeg ett. Sønnen i familien. Gull i blikket, vett i pannen, sving i søkerarmen. Skjønte opplegget på et blunk. Søkte raskt, konsentrert og effektivt. Rydda opp søppelfunna etter seg, og tettet hullene nydelig. Bra med mynt fant han også. Har faktisk aldri opplevd noen som har funnet såpass mye første gang han prøver. Tenk om jeg hadde skjønt like mye om metallsøking når jeg var i den alderen.

Ble stående og beundre teknikken, mens nedbøren tok seg opp til utrivlige mengder. Brukte også litt tid på å beundre en skoleavsluttnings håpløse forsøk på å holde liv i sin medbragte grill. De ga opp, og det gjorde vi også etterhvert. Men en fin søkerkveld var det.