Gullfeber

lørdag, 14. juni, 2008
av Per S

Et ord vi bruker nå og da. Men visste du at det er en reel sykdom. Det er jeg nesten helt sikker på. Har så lenge jeg kan huske latt meg fasinere av historier om gullgraving og andre former for skattejakt. Så for mange, mange år siden nevnte jeg for husets bestemmende del, at jeg kunne tenke meg å prøve meg på gullvasking. Holdt på å gå på ryggen da forslaget ble motatt med jubel. Tok ikke mange minuttene før misfortåelsen ble oppklart. Gull og gulv er ganske likelydene ord.

Vel, gullvasking ble prøvd og falt i smak. Fikk nok ikke bare gullfeber, men faktisk en kronisk utgave av den. Har man først funnet gull, er det ingen vei tilbake. Finns ingen kur mot dette. Eneste som stagger symptomene er ut å jakte gullmedisin. Om man bruker vaskepanne eller metallsøker, spiller ingen rolle, bare man får jaktet. Har gjennom årene sett mange som har blitt smittet. Er vel med denne sykdommen som mange andre sykdommer, alle er vel ikke like disponert for å bli smittet, men jeg og mange med meg var. Mulig det har med gener å gjøre?

Etter et par dager med alt for lite søking, våknet jeg i dag og kjente at jeg begynte å bli dårlig igjen. Selv etter en hel pakke gullvafler, skyllet ned med en hel kanne kaffe, dempet ikke symptomene. Bare en ting som hjelper da, ut å jakte.

Mot dype skoger og flotte strender bar det. Trusler ovenfra om en regnfull dag, ble møtt med at jeg tok med en vanntett søker. Tok ikke lang tid før skyene gjorde alvor av truslene sine. Så med lyden av regn som slo mot biltak, vinduspussermotor som skulle vært smurt og Willie Nelson som sang Valentine, la jeg til ved dagens utvalgte strand.

Underet skjedde i det jeg skulle gå ut av bilen. Regnet bare tok seg en pause og solen slapp ned litt glede. Skjønte dog at ikke dette ville vare evig, så her gjaldt det å henge i. Så meg ut et område og begynte et rolig og systematisk søk.

Litt mynter dukket opp, men overaskende få . Et svakt signal gjorde meg litt usikker og holdt nesten på å gi meg hjertestopp. Et pent gullkors kom nemlig opp av bakken. En rask undersøkelse av det gjorde det klart at det ikke var gull allikevel, og hjertet gikk ned på tomgangshastighet igjen.

Litt skuffet ble man jo selvfølgelig, og det hjalp ikke noe at himmelen mørknet igjen og at i det fjerne hørte jeg Tor med hammeren sale opp. Funn av en liten sølvring trakk opp litt, men jeg trengte virkelig litt gullmedisin i dag.

De første regndråpene begynte å bruke meg som nedslagsfelt. Størrelsen på dem og at de stadig ble flere, tvang meg til å ta en beslutning om at dagens søk nærmet seg slutten. At han med hammeren varslet om at han hadde tenkt å legger ruta si rett over der jeg stod, støttet også den beslutningen.

Det var akkurat da det peip fra søkeren. Måtte bare åpne bakken å ta en sjekk. Glad jeg gjorde det, en nydelig liten utgave av arten gullring lå der, og smilte søtt til meg. Lurte på om det var plass til den i funnlomma mi. Og snill som jeg er, var det ikke nei i min munn, må vite.

Midlertidig symptomfri og gjennomvåt sang jeg og Willie duett hele veien hjem.

Noen har fortalt meg at hvis man er snill hele året, blir været på bursdagen din bra. I morgen kjenner jeg flere som har bursdag. Alle er snille og fantastisk flotte mennesker, så morgendagens søkertur blir nok en solskinnstur. Gleder meg veldig til det.


Legg igjen en kommentar

Siste fra torget

Gavetips

Nyeste video fra Metallsøkerposten

Metallsøkerposten går til filmen