Småfarlig hobby

av | mai 14, 2008 | Søkerturer, Søking i vann, Søking på land | 0 kommentarer

Metallsøking regnes vel strengt tatt ikke som noe risikosport, hvertfall ikke når jeg sameligner med kamikazesyklistene jeg møter langs veien nå om dagen. Men noen farer er det vel. Glasskår, sprøytespisser, ormebitt osv osv. Dette er jo ting man er klar over og prøver å ta forholdsregler for. Hansker for eksempel hører fast med i standardsøkerutstyret mitt. Men det som skjedde i går ble bare dumt.
Fikk ikke søkt i går av forskjellige grunner. Som forhandler av metallsøkere tar jeg inn litt forskjellige søkere for å teste ut. I går fikk jeg inn to nye toppsøkere og dagen gikk fra å være bitte litt trist (grunnet ingen søketur) til julekveldsfølelse på nanosekunder, og det er visst veldig fort.
Bar søkerne forsiktig ut av bilen, opp trappa og satte dem forsiktig fra meg ved døra. Putta hånden ned i lomma etter husnøkkelen som ikke var der. Snudde meg for å hente dem i bilen. Ytterst på trappeavsatsen snudde jeg meg igjen for å beundre de vakre søkerne en gang til. Kjærlighet gjør blind heter det jo, og i dette tillfellet stemte det. Veldig faktisk. De tre trappetrinnene fra der jeg oppholdt meg og ned til gårdsplassen var helt umulige for meg å se. Rettelse, jeg så dem, men det var litt etterpå og fra undersiden.
Singel kan plukkes ut av knær, albuer og håndflater. Skrubbsår kan plasters og bukseknær kan lappes. Det værste er vel den sårede stoltheten. Man spretter opp igjen og later som at man ikke slo seg. Når det ser ut som du akkurat har vært en runde i sentrifugen med dertil påfølgende tur i tørketrommel, er det vanskelig å overbevise velmenende og hjelpsomme naboer om at man ikke slo seg. Lett haltene og blødene fikk jeg da overbevist dem til slutt. Rart at det skal være sånn.
Og hvorfor skal det alltid være mange hjelpsomme mennesker i nærheten når sånt skjer.
Ikke alltid forresten. Husker på en skole jeg jobbet på for mange år siden. Jeg var på vei over parkeringsplassen. Midt på plassen sto en kollega av meg pratene med noen elever. Resten av plassen var tom med untak av en liten issvull, bare en, den jeg tråkket på. Rakk akkurat å konstantere at føttene mine var kroppens høyeste punkt før baksiden fikk kontakt med asfalten. Det første jeg registrerte da jeg slo opp øynene igjen, var min hjelpsomme kollega som forklarte elevene, sitat: Her ser dere et praktisk eksempel på ordtaket, liten tue velter stort lass, sitat slutt. Hjalp ikke meg mye, men sikkert lærerikt for elevene.
Da jeg våknet i dag fortalte skulderen at den ikke hadde noe lyst til å svinge en metallsøker. I og med at armen min støttet forslaget, lot jeg de få viljen sin. Nesten. Fikk tatt noen få sving utpå dagen, og i morgen er det jeg som bestemmer.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter