Gamle og nye venner

av | mai 10, 2008 | Søkerturer, Søking på land | 0 kommentarer

Venner er viktig for meg , veldig viktig. Alle mulige varianter av arten mennesker har kommet og gått gjennom livet mitt. Slått seg til for kortere eller lengere perioder. Blitt en stund før de ruslet videre. Opplevde noe sammen med meg . Vært en del av noe som har skjedd i livet mitt. Små detaljer, betyr ikke mye, en dag til har gått . Navn glemt. Blir for mange. Sånn er livet.

Men noen blir en stund, begynner å bety noe. Bygger små boliger i hjertet mitt. Det er disse jeg kaller venner. Stadig flere bygger, mens livet går, boligene blir flere og til slutt en by. En by jeg døpte vennskap.

Byen vokste og ble stadig vanskeligere å vedlikeholde. Noen som kjenner seg igjen? Man skifter jobb, flytter, etablerer familie, felles interesser og hobbier forandrer seg . Man glir fra hverandre. Sånn er det bare, tiden strekker ikke til, desverre.

Jeg har alltid samlet på mye rart og en av de tingene jeg elsker å samle på er øyeblikk jeg deler med venner. Putter de i mapper og arkiverer de i de forskjellige boligene . Passer nøye på at jeg ikke stempler dem med arkivert, men med minner.

I stille stunder tar jeg frem mappene og åpner dem. Tar minnene forsiktig ut. Lar dem vekke glede, sinne, sorg, savn hos meg. Kjenner på dem, og kjenner på taknemligheten over å ha fått lov til å være en del av dem. Putter alt varsomt tilbake i boligen sin igjen.

Til venner, hvis dere leser dette, vil jeg bare si. Tusen takk . Leste en gang at vitsen med livet er å ha betydd noe for noen. Det har dere fått til. Hvis dere noen gang lurer på om dere har betydd noe for noen, så har dere det, for meg.
Nei nå mimrer jeg meg vekk igjen. Var faktisk ikke det jeg hadde tenkt å skrive om. Javisst, skulle skrive om venner, men om en ny venn jeg fikk i dag. En venn som sto litt i veien. En venn som var betraktlig mer opptatt av å være venn med meg enn omvendt.

La meg starte med begynnelsen, som ofte er lurt. En deilig dag, solen skinte mens bilen, metallsøkeren og jeg fløt gjennom cowboyland. Hadde alt brukt for mye tid på å oppsøke et par strender som var fylt med alvorlige folk i kommunale kjeledresser. Opptatte som de var med vårklargjøring, ville ikke jeg være den som gikk i veien for gressklippere og malingsspann. Så vi fløt videre nedover landeveien. I det Johnny Cash akkurat hadde startet på en ny toghistorie, så jeg skiltet med badeplass 2,5 kilometer. Ny strand gir nye muligheter tenkte jeg og la roret til styrbord.

Nydelig sted. Startet opp søkeren og satte i gang.

Tretten kroner og noen minutter senere fikk jeg følelsen at det var noe bak meg. Og det var det. Nedover bakken kom den, verdens mest kontaktsøkende gris.

Tok litt tid før den oppdaget meg, opptatt som den ble med å plage et par eldre tanter som prøvde å kose seg litt lenger borte på stranden. Men så fikk den øye på meg. Om dette var en fransk trøffelgris som trodde at jeg var i samme bransje der jeg gikk å søkte, eller den trodde jeg var en slektning, vites ikke. Uansett grunn, med et morsomt grynt kom den stormende mot meg. Og hos meg ble den. Og veldig i veien, hele tiden. Prøvde trikset som alltid hjelper på unga, jeg forteller deg et eventyr og så går du å legger deg. Oppfattet gryntet som et klart ja på at vi hadde en avtale og fortalte historien om heldigrisen Babe. Avtale brutt. Fortalte så historien om, ikke fullt så heldigrisen Babe, før jeg så i ren fortvilelse begynte å ramse opp grilloppskrifter som inneholder svinekjøtt, i en stadig litt mer truende tone. Nytteløst, her skulle vennskapet pleies tett. Eneste gangen min nye venn forlot meg var når den måtte et nødvendig ærend midt på plenen. Ikke spesielt diskret var den heller.

Så dagen endte med at jeg erklærte vennskapet ugyldig og dro, mens min tidligere venn fortsatte trøffeljakten på egen hånd.

0 kommentarer

Send inn en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Annonse

Arkiv

Follow metallsokerpost on Twitter